Venner til frokost

Venter fint besøk så denne morgenen må jeg ha vekkerklokken på for å ta imot. Har en underholdende frokost sammen med de to venninnene fra München og et mindre taletrengt par fra Bosnia. Sitter fremdeles på terrassen i mild morgenbris og med halvtomt kaffekrus da Nasar ankommer fra flyplassen med kollega Kristin. Hun er oftest å finne på nabopulten på jobben, fra tidlig til seint. Da jeg overentusiastisk kom hjem fra Oman etter turen min for 11 måneder siden fikk jeg et strengt blikk fra henne med kommentaren "du drar ikke tilbake til Oman uten meg". Nå er hun her, flybåren fra Oslo via Zürich med SAS og Oman Air. Er usedvanlig våken og livlig til å ikke ha sovet særlig på flyet til Muscat. 

Nasar har tid til å sitte nedpå litt, så vi har et fint lite kaffeslabberas mens morgenen blir til formiddag. Han vil vite hva jeg har foretatt meg etter at vi skiltes i går, så jeg legger ut om Mustafa, kanufa og kjøring til McDonalds. Han kikker sjokkert på meg. "Du satte deg rett inn i bilen til en fremmed mann?" "Ja, ja. Hvem har fortalt meg at alle folk er vennlige og at ingenting farlig kan skje i Oman?" konfronterer jeg han med. Han medgir at det er helt sant, men HALLO! "Først kaffe-date med en Ali, og så kanufa-date med en syrer?". Han kikker på Kristin for å få medhold i at dette går over alle støvleskaft, men får bare latter i retur. Tror han kommer til den konklusjonen at jeg som gal norsk turist ikke har noe moralsk ansikt å tape i Oman. Eller kanskje han innser at her er alt håp om frelse utenfor rekkevidde uansett hvor godt han passer på meg? 

Jeg har et par ærend i sentrum av Al Ghubrah og tenker at det vil gjøre Kristin kjent i nabolaget. I det minste vil det holde henne våken. Det blir noen kilometer til fots. De blir avbrutt av kaffe og kaker utenfor SPAR'en, deretter juice utenfor en tyrkisk /arabisk restaurant. Der blir vi sittende å diskutere været av alle ting. Et helt vanlig tema på Vestlandet, men absolutt ikke i Oman. Nasar og Oliver nevnte en mulig kommende syklon fra nord, og nå sitter vi utendørs uten tegn til skygge, ene og alene fordi solen befinner seg bak et skydekke. "Det vil være utgjort at det begynner å regne når jeg kommer til Oman. Et land hvor det ellers aldri regner" sukker Kristin. 

Regn blir det ikke. Vi øyner et kjøpesenter i nærheten og Kristin øyner igjen håp om å få kjøpt omansk julekule. Vi har allerede vært innom en megastor Nille-type-butikk i samme ærend, med der stod det "made in China" på alt og dermed ble ikke julekulene godkjent. Jeg innrømmer å være litt tvilende til hele prosjektet for hvem drar til et særdeles muslimsk land for å kjøpe julekuler?Kjøpesenteret har imidlertid mer enn H&M og samtlige bøker av Jo Nesbø. De har julekuler "made in Thailand" men ved å ta utseendet og multiplisere med litt godvilje kan en av dem passere som omansk. Kjøpesenteret har også mange kaféer så det blir lunsj før vi returnerer til Lana Villa. 

Hjemme på takterrassen blir det kaffe og Snickers på den herlige takterrassen mens sol går over til måne på himmelen. Da går luften ut av Kristin-ballongen. Alt for lite søvn siste døgnet + 3 timers tidsforskjell. Hun er egentlig på vei i seng da hun plutselig ombestemmer seg. Hiver seg rundt og blir med meg opp i gata. Ærendet mitt er å hente klesvask som jeg leverte inn på et vaskeri i går kveld. Jeg behøver ikke si noen verdens ting nå vi ankommer vaskeriet. Bare viser ansiktet mitt så vet de nøyaktig hvilke klær som er mine. De har nok aldri hatt så rare klær til vask tidligere. Forlanger nesten ingen rialer for jobben så jeg blir nødt for å legge på litt. Klærne er gullende reine og nystrøkne. Mannen bak disken hever et øyenbryn i engstelse når han ser meg rulle klesbylten sammen og stikker den under armen. Klesbylten, jeg og Kristin havner på McDonalds noen meter lenger opp. Har ikke fantasi eller energi til annet, men kjenner at 2 ganger McDonalds på to dager (for meg) kan være nok. I morgen blir det andre boller - garantert!