Ved reisens slutt

Våknet alene på rommet mandag morgen. Kristin hadde forlatt åstedet tidlig på natta med taxi til lille Salalah flyplass. Desembermørket ventet der nord. Nasar løp rundt med en gedigen Salalah-handleliste fra søstrene og skulle dra hjem neste dag. Jeg hadde 4 dager igjen her i utkanten av edens hage.

Salalah Garden er et nydelig hotell med tipp topp service fra verdens herligste betjening. De kommer i hovedsak fra ulike asiatiske land men er for det meste indere. Hotellet har palmelunder, svømmebasseng, vestlig juletre og herlig utendørs kafé med utsikt over parkanlegg og fontener. Stort kjøpesenter og kino i samme kompleks med ditto kaffebarer og restauranter. Et souk-lignende område like utenfor. Komplekset ligger her som en fredelig oase, innestengt mellom 2 motorveier og flyplassens rullebaner. Jeg brukte et par dager på å gruble over hvordan jeg hadde endt opp her. Hva tenkte jeg på da jeg bestilte oppholdet for et halvt år siden? Hvordan kunne jeg bomme så alvorlig med planleggingen? Her befant jeg meg så og si innelåst uten egen bil mens jeg sydet av energi og eventyrlyst. Nærmere desperat sjekket jeg alt av dagsturer i området. De var dyre og jeg hadde allerede unnagjort 2/3 av turene sammen med Nasar og Kristin. Jeg kontaktet Kathrine, en venninne av Ali som tar med seg turister ut på tur. Hun var ikke hjemme. Jeg sjekket pris på taxi til Al Balid Arceological Park og Frankensens-museet. I Salalah er taxi-appen ikke tatt i bruk og prisen for turister er skyhøy. En rask kalkulasjon og jeg ble "hjemme". Omans historie kan jeg ut og inn og Al Balid blir sagt å være lite informativ. Jeg var altså ikke desperat nok til å betale i dyre dommer for å se noe jeg egentlig ikke var interessert i å se.

Jeg ble gående rundt meg selv blandt andre turister. De fleste fra andre land på den arabiske halvøy samt fra Muscat. De fleste kledt i svart /hvitt. Kvinnene i flagrende svarte heldekningsgevanter, mennene i blendahvite dishdasher og de fleste med broderte pilleesker på hodet. City Boys. En og annen med massar på hodet. Det kom også ramlende inn en haug italienere. I badebukser og bikinier.

De fleste restaurantene oppdaget jeg hadde feite hamburgere på menyen. Jeg har ikke sett mer fastfood noe sted i hele Oman til sammen. Ble ellevill da jeg oppdaget en kunafa-kaffebar, men ble dødsskuffet over både kunafa og service. Min favoritt ble en taco-restaurant. Der serverte de fajitas med kamelkjøtt.

Jeg kom på det en dag ved badebassenget. Hva jeg hadde tenkt da jeg booket oppholdet på Salalah Garden.  Tanken var at jeg mest trolig ville ha behov for å slappe av og nyte sol og varme etter over 9 uker på farten. Lese og skrive mye, men i hovedsak roe helt ned før jeg skulle hjem til jul, mørke og vinterkulde. Jepp, det var det jeg tenkte i sommer da jeg fyrte avgårde bookingen til Salalah Garden - vel vitende om at her kom jeg meg ingen vei. Selvpålagt asyl. Jeg hadde tenkt jeg kanskje kom til å være sliten og lei farting. I stedet står jeg ved det azurblå bassenget og ønsker meg 10 uker til på farten. Se mer, oppdage mer og ikke minst møte nye spennende mennesker og kulturer. Jeg møtte et par eksemplarer også her på Salalah Garden, men for det meste ble jeg tatt for å være en av 50 italienere. En omansk guide satte seg ned for en prat først da han oppdaget at jeg ikke var italiener. "De kakler verre enn høner. Hele tiden. På inn og ut-pust. Jeg blir gal. De snakker sikkert i søvne også" betrodde guiden Mahmood meg. Han er nesten svart i huden som flere andre fra disse sørlige trakter. Etterkommere fra slaver? Impotertert fra østkysten av Afrika i hine hårde dager? Forundres nok en gang av gen-mylderet her i Oman.

Så er plutselg dagene gått. Herlige timer ved bassenget. Får oppdatert bloggen. Får lest noe reiselektyre som jeg har drasset med på hele turen. Får spesialoppvartning fra de ansatte da de er vant med gruppereisende og ikke solo-reisende. Får også invitasjon fra CEO til Christmas Cocktail Party i lobbyen siste kveld før avreise. Så er det plutselig bare å pakke og bestille taxi for den korte distansen til flyplassen. Kokospalmene vinker adjø klokka halv tre på natta. Natteluften står stille på 24 grader og måneskalken ligger på rygg. Fly Dubai har et fly som blir klargjort utenfor gate 8 mens en politikvinne klasjer et rødt stempel i passet mitt.

Exit Salalah Airport - 20 DEC 2019 - Sultanate of Oman.