Underveis til paradiset

Muscat? Hvor er Muscat?

Reisedag. Et døgn forsinket, men nå er jeg oppe og står og i stand til å forflytte meg. Magen holder kjeft. Hodet er klart. Mat byr meg imot men tar en liten banan til frokost før jeg går i dusjen. Saler på meg bagasjen og trekker kredittkortet i resepsjonen på Signature. Wasfis onkel med mustasje har allerede kommet. En slank, solsvidd eldre mann med kraftig hårmanke, glimt i øyet og pratsom som få. Bor i Aljun i det nordvestre hjørnet av Jordan, men drar hver morgen inn til «busy» Amman for å kjøre taxi. Samtalen oss imellom tørker noe inn i mangel på et felles språk. Han får imidlertid uttrykt at han er glad for at jeg har frisknet til. Halvveis til flyplassen skrur han på radioen. Antar at han ikke hører etter for han begynner å nynne for seg selv. Begge hendene på rattet, men i venstre tvinnes en kort bønnelenke.

Flyplassen i Amman oppleves som effektiv også på vei ut av landet, til tross for lengre kø for å få utreisestempel klasket i passet og ekstra sikkerhetssjekk av min lille laptop. Jeg føler meg kvikk nok til et krus te og en croissant før jeg fortsetter mot gate 228. Det er en umake gjeng som skal til Sharjah i Emiratene med Air Arabia denne formiddagen, og flyet er langt fra fullt.

Sharjah flyplass er en helt annen historie. Jeg har nesten 3 timers venting foran meg før Air Arabia tar meg den siste strekningen mot Muscat. Gate 1 - 8 er som en forstad til India, Pakistan og Bangladesh. Fremmedarbeidere som enten skal hjem til sine respektive land og familier, eller ut på jobb i et av Gulf-landene. Andre typer reisende kan telles på mindre enn ti fingrer. Jeg er en av fingrene. Her er trangt og klamt. Her er en bitteliten tax-free og noen få kiosker som selger plast-sandwicher og kaffe. Jeg underholder meg med lesestoff og å kikke på det frodige menneskemylderet. Observerer blant annet små menn i gule vester som tydeligvis er ansatt som innkastere. De løper mellom gatene og annonserer flyavganger til steder jeg aldri har hørt om, triver med seg et og annet menneske som ikke har fulgt med i timen og lemper dem på riktig fly. Avgangsskjermene er kun på arabisk, men jeg klarer å finne flight number, klokkeslett og logoen til Air Arabia. Gate 6. Da tiden er inne til boarding står det standhaftig Damaskus på skjermen i gate 6. Noe forvirring oppstår i rekkene da tilsynelatende ingen av dem som står i kø på gate 6 har tenkt seg til Syria. De 2 i boardingen lover imidlertid at flyet skal gå til Oman. Jeg, de 97% fremmed-arbeidende mennene og de 3% tilslørte kvinnene blir beroliget nok til å gå om bord. Sultanens innreisetillatelse til Oman blitt behørig gransket. Flyet er stappe fullt og jeg tenker i mitt stille sinn at jammen hadde jeg flaks som fikk billett på så kort varsel.

Å ankomme Muscat International Airport er som å ankomme en annen verden. Bygningen er romslig, dekoren vakker, temperaturen behagelig kjølig og alt er flekkfritt og rent. Nesten ingen venting i visum-skrankene. Den røde duffelbagen ankommer på bagasjebåndet samtidig med meg. Jeg praier en airport-taxi. Han er god på referansepunkter i form av kjente steder i Muscat, men ikke på kart og adresser. Jeg har ikke noe kjent referansepunkt, kun adressen Way 3616, Villa 1124 og MapsMe til hjelp. Ikke et hotell? Nei, privat villa. «Oj, oj… det er best du setter deg i framsetet og viser meg hvor det er» sier taxi-sjåføren. Jeg setter meg frem og geleider taxi-sjåføren til et område av byen jeg aldri har vært før. Vi burde ha delt utbyttet for turen, men det skjedde ikke. Jeg er derimot takknemlig for å finne både gate og hus, oppgang og nøkkel gjemt på takterrassen. Låser meg inn og ankommer verdens kuleste leilighet. Eier av hjemmet, Bettina, skulle tatt imot meg i går. Nå er hun på camping- og fjellvandringstur.

Får verken wifi eller nytt SIM-kort til å virke. Omverden får være omverden, jeg er trøtt og kroer meg i verdens deiligste seng. Alt bedre en vel!