Tea time, liksom!

Et liv uten golf er ikke et liv. Mener Kristin. Jeg har klart meg helt fint uten så langt i livet men det er muligens noe jeg ikke har forstått. Det er lenge siden Kristin gjorde det klinkende klart at hvis hun skal umake seg til Oman så skal det spilles golf på Al-Mouj Golf. Det er her de store golf-stjernene spiller. I februar hvert år går det en verdensomspennende golfturnering her.

Banen ligger der grønn og bølgende som en buffersone mellom hav og flyplass. Denne grå og vindfulle søndags morgenen får jeg en betydelig mistanke om at det er nettopp det som er hele hensikten: golfbanen er der kun for å stoppe dårlig vær og oversvømmelse fra å komme inn på rullebanen. Det er bare golfentusiaster som lar seg lure. Som Kristin. Hun har bestilt tee-time via web-siden deres klokken 09:10. Jeg tenker Afternoon Tea selv om det er vel tidlig på dagen. Får vel etter hvert mistanke om at det ikke er snakk om tea i det hele tatt. Kan liksom ikke huske å ha sett henne drikke tea på jobben, så hvorfor skulle hun være så entusiastisk i Oman? Jeg bestiller imidlertid taxi og lar meg lure med. Hun hopper og spretter som en unge på julaften, snakker et språk jeg ikke forstår med både ansatte og andre tee-damer, ordner med køller og en liten golfbil, og skifter til hvitt miniskjørt. Jepp. Miniskjørt. I Oman. Et av verdens mest tradisjonelle islamske land. Jeg synes det er vel drastisk med forberedelser til et tea-slabberas og får vel enda større mistanke om at her er det ikke bare snakk om 1 kopp. Hun snakker om 18 hull uten kopper men med slag. Mange slag for hvert hull. Scones, clotted cream og lemon curd nevnes ikke i det hele tatt. Golfbil og køller utleveres.

Kristin er så utrolig fornøyd med at golfbag'en er lik den hun har hjemme. Hun er direkte imponert over at vi har skjerm og GPS i bilen som kommer med skiftende og nyttig informasjon. Som kart til neste hull, avstandsmåler og jammen kan det bestilles mat også. Hun sier at sånt noe har de ikke i Ski. Jeg lar meg begeistre av hennes begeistring selv om jeg har forstått at her blir det lenge til tea. Hun sier at "nei da, tee er rett her borte. Ved hull 1". Jeg ser ingenting, bare en rød vimpel ved et hull uten tea. Hun forklarer at det er hennes jobb å slå baller med et uvisst antall slag etter hva slag handicap hun plutselig finner ut at hun har. Jeg biter meg merke i at antall slag varierer sterkt ved de ulike hullene. Jeg prøver å ikke bemerke dette for ofte da min jobb er å kjøre bilen. Hun har dessuten ikke noe troverdig svar når jeg spør. I tillegg hinter hun om at egentlig er det min jobb å bruke rive og rette ut sanden i alle sandgropene hun har en tendens til å havne uti. Kaller det bunkers og påpeker at de er uvant dype her i Oman. Jeg tar ikke hintet. Jeg koser meg i bilen og passer på et stabilt daddel- og vanninntak. Vi har imidlertid akkurat startet på tee uten tea når det begynner å yre litt on and off. Av og til en regnbyge. Som vestlending har jeg selvfølgelig med paraply. Ørkenland eller ikke ørkenland. Bruker den som en ekstra vegg i den åpne bilen. Det blåser som på Jæren og havet drønner mot land. Kristin er så opptatt at hun merker ikke at hun blir våt. Jeg tar en test, stopper opp og blir stående for å se om hun merker at jeg ikke følger med. Dessuten er det morsomt å fotografere alle flyene som drønner over golfbanen. Og fuglelivet da! Tipper at dette er den golfbanen i verden med rikest fugleliv. Det må dokumenteres. 

Kristin merker faktisk at jeg ikke følger etter henne. Hun sender en inder i golfbil etter meg. "You have to drive after that lady. Now!" skriker inderen gjennom bølgesus og gråvær. Jeg ser ingen lady. "You have to go to her immeadeately. The lady waits for you!" forklarer han. Jeg skjønner misforståelsen. Han tror Kristin er Lady, men ser jeg ut som Landstrykeren kanskje? "Oh! You mean Kristin? She can walk or else she gets fat" svarer jeg. Inderen slår ut med hendene og gliser så hele tanngarden viser i det solbrune ansiktet. Jeg gir opp og kjører i retning av den rosa flekken som er Kristin. "Hvor ble det av deg da? Sovna du?" spør hun. Oppgitt. "Du har bein til å gå med" sier jeg. "Tulling. Jeg må skifte kølle. Køllene har du" sier hun. Jeg er overbevist om at det kun er en unnskyldning for å slippe å gå. Hva er vits med å skifte kølle hele tiden? Hun får se til å bestemme seg for en. 

Hull 17. Det er plutselig blitt belgsvart midt på blanke formiddagen. Det er så vidt vi kan se flyene i 3 meters høyde. Noe alvorlig er i ferd med å skje. Det skjer då Kristin slår ut fra hull 18. Himmelens sluser åpner seg. Regndråper større enn golfballer slår i mark. Golfbilen er absolutt ikke vanntett der vi kjører i rasende fart mot klubbhuset. Rasende fart er 50 meter i timen med en golfbil. Vi er gjennomvåte når vi kommer under tak. Løper inn i garderoben hvor et tørt skift venter på Kristin. Hun var  redd hun skulle bli svett av å spille golf i Oman, men så feil kan man ta. Lurt var det uansett å ta med skift. Det hadde ikke jeg gjort. Det er bare å vrenge av seg og vri opp. Utkjemper en kamp med 2 tyske damer om den ene hårføneren som finnes på den etter sigende luksuriøse golfklubben. Taper kampen, men får til slutt fønet klærne mine halvtørre. Så spanderer Kristin lunsj i den megadyre restauranten. Der blir et langt måltid. Utenfor fortsetter regnet å dundre i bakken. En dam så stor som et svømmebasseng har dannet seg utenfor. Tror de har glemt å montere sluk i gulvet, men personalet finner frem støvsugeren. Unnskyld: vannsugeren. Vi tar kaffen ute mens regnet fortsetter å tromme mot taket. Til slutt har vi sittet så lenge at vi tør ikke annet enn å gå. Bestiller taxi som kommer og henter oss like ved døra.

Vi drar ikke hjem men til Al-Mouj Marina 5 minutter unna. Bruker en halv time grunnet kø. Samme det. Hevnen min er søt for nå skal det endelig bli tea-time så det holder. Jeg tar en halvblaut sightseeingsrunde med Kristin i det flotte (men dog så grå og våte) marina-området får vi går mot Hotel Kempinski. Flott skal det være. Finner restauranten som reklamerer med Christmas Afternoon Tea. Synker ned i den myke grå salongen. Bestiller en ordentlig tea. Etasjefatene kommer med små snitter, scones og kaker i alle varianter. Nå snakker vi. Kristin prøver seg med at tea'en ikke er brygget med ordentlig kokt vann. Jeg kan ikke minnes at vannet som dalte ned ved tee'en på hull 1 var ordentlig kokt heller. Det er en opplevelse å spise fra fint service, se ut på Kempinskis hageanlegg, betrakte gjester fra alle verdenshjørner og ikke minst beundre julepynt og julekaker på glassfat og innpakket i cellofan.

En mangfoldig dag for en fattig backpacker går mot slutten. Slutten av dagen blir imidlertid en gratis tur langs strandpromenaden mens vi går i sikksakk mellom unge menn som samler seg på kveldene. Der sitter de og prater, spiller kort eller ser ut over havet. Herlig.