Straight forward, sa Lawrence of Arabia

Har sovet godt og våkner tidlig. Nyter morgenlyset og leser litt før jeg går til frokost. Nederlendere og italienere er forsvunnet. Bare meg igjen. Jeg er nesten ferdig spist da Lawrence of Arabia ankommer med laptop under armen. Feil land og til feil tid, men like fullt. De flagrende gevantene er byttet ut med røft fritidsantrekk. Lilla turban på hodet over solsvidd hud, skittenblondt hår og et par lysere blå øyne. Han får skøyteledning og plugger inn laptopen for å jobbe. Kaffe er alt bestilt. Jeg tar kontakt med Lawrence før jeg går. Han ser ut til å være kjent i området. Mer kjent enn de hyggelige indiske guttene som er ansatt ved Sama. «Vet du om stien mot Hadash er merket?» spør jeg. «Skulle tro jeg vet det, ja. Det er jeg som merket den. Stien er helt straight forward å følge» sier Lawrence of Arabia fra Liechtenstein. «Har du forresten gått stien mot Jebel Akhdar?» fortsetter han. Jeg nikker halvveis bekreftende. «Gikk den i går så langt jeg turte med min høydeskrekk» svarer jeg. Han flirer. «I morgen vil jeg merke ferdig en annen og bedre sti i samme retning» flirer han. "Flott! Det får bli neste gang jeg er her" smiler jeg mens jeg undres om dette landet vil fortsette å rope på meg.

Dagstursekken hentes. Jeg strever litt med å finne utgangspunktet for stien ned fra Wakan, men går absolutt ikke tilbake for å spørre straight-forward-Lawrence. Stien viser seg å gå fra midten av den eneste gata her i landsbyen. Snubler over to rørleggere eller lignende som sitter på gata og sveiser rør. Men der, like bak dem, skimter jeg et turflagg på en stein og som viser vei ut av byen. Gjennom en grønnsaksåker og ut en port før jeg tvilende bråstopper. Stien galopperer loddrett ned ura til landsbyen under. Til Al Qawrah. Både de malte flaggene i terrenget og kartet i Wikiloc-appen bekrefter imidlertid veivalget. Skråningen er reine grustaket og jeg skrenser og ruller nedover. Bråstanser i landsbyens ytterste falaj som er en del av Omans gamle og effektive vanningssystem. Umulig å få fotfeste i grusen som bare ruller og ruller. Dette er ikke noe for gamle folk.

Motet tar seg grundig opp på min ferd gjennom Al Qawrah. Landsbyen er vakker. Skeiner inn i en frodig, dyrket wadi, og turen blir en ren fornøyelse. Tar feil av småstier og vanningsganger som snirkler seg innover den frodige wadien, men en lukende bangladesher med rompa i været får meg inn på rett vei. Så er det oppover et steinete høydedrag, nedover neste wadi som er tom og udyrket, og oppover et nytt høydedrag med geiter som løper når de ser snurten av meg. Ser geitene aldri igjen så min fremtoning må ha skremt dem ordentlig. Går bortetter, spiser litt dadler på neste skrent, går halvveis nedover et kjempedalføre, før jeg blir betenkt over fortsettelsen som vil ha meg inn på riktig smale fjellhyller. Tenker jeg har gått langt nok. Skal tross alt gå samme vei tilbake for jeg har ingen bil som plukker meg opp i Hadash. Har et nytt inntak av dadler og vann på tilbakeveien. Jeg har allerede bestemt at jeg ikke skal klatre i den bratte, rullende ura mellom landsbyene. Tar i stedet fatt på den støvete, humpete og bratte offroad-veien. Like etter stopper en hvit pickup ved min side. En omaner med snilt utseende og antrukket i hvitt kommanderer «hopp inn». Jeg gjør som jeg får beskjed. Setter meg inn i passasjersetet hvor et digert, lilla gresskar allerede opptar beinplassen. I veikrysset skal han nedover og jeg oppover, så jeg vandrer de siste svingene opp til Wakan for egen maskin.

Al Qawrah

Kommer på at jeg har glemt å spise nista mi. Skylder på mettende dadler. Henter bok og mer vann og går deretter opp til en piknik-paviljong halvveis opp til vakttårnet. Sitter med boka i sola etter endt måltid. Er i ferd med å sovne da jeg hører et plask, hoiing og så enda et plask. To bangladeshere har kastet klærne og tar seg en dukkert i den kalde vannkummen nedenfor. Kummen er oppsamlingssted for rennende vann fra falajen. Jeg lurer på om jeg skal gjøre meg til kjenne men lar være. Siger et hakk lavere i benken og lar dem leke seg rene. Det er nok de samme mennene som har båret sementsekker oppover dalen.

Også i dag tapper jeg varmt vann i badekaret og har min egen private lille spaopplevelse mens støv og svette fra dagens tur vaskes bort. Kaffekoppen etterpå smaker like godt med ditto utsikt fra terrassen. Blir forundret over at Pradeep og kollegaen er her fremdeles. Reisen deres til Jebel Shams ble plutselig utsatt 1,5 døgn men nå skal det definitivt komme en bil og hente dem. Det blir en lang prat om alt fra yoga til verdenspolitikk. Får også hans versjon av et norsk selskaps umoralske drift i India.

Det blir etter hvert mørkt, stjerneklart og en smule kaldt. Klokka er blitt 18 og middagsserveringen starter. Hamburgeren jeg fikk i går smakte elendig så i kveld ber jeg om å få det de selv spiser. Det blir ekte indisk. Frossenpinnen fra Norge takker deretter vertskapet for god mat og godt selskap. De 8 andre rommene står tomme i kveld så jeg har hatt inderne for meg selv. Jogger inn på rommet og setter vifteovnen på opptining.