Siste døgn i Amman

De fleste fra GAdventure-gruppen flyr hjem til sine respektive hjemland mellom første og andre bønnerop. Anne-Kari og jeg skal ikke hjem før i morgen og står ikke opp før frokostbuffeten på Signature truer med å stenge. Vi får imidlertid en prat med kanadieren Blake som gledesstrålende har fått malt bilder med sønnens navn på arabisk. Han venter på taxi som skal ta han med til shuttlebuss som skal ta han til israelsk grenseovergang ved Dødehavet. Derfra tar han seg til Tel Aviv via Jerusalem, hvor søster og foreldre oppholder seg for tiden.

Kvelden før har Anne-Kari og jeg diskutert hva vi har igjen av energi til å bruke denne siste dagen i Jordan. Skal vi dra til den vakre gamle byen Al Salt med arkitektur fra den ottomanske storhetstid? Eller ta en avstressende dag i Amman selv om vi begge føler oss ferdig med den skittenhvite, bakkete byen med noen tonn eksos i gatene downtown. Anne-Kari nevner bevisst eller ubevisst shopping i annen hver setning. Ønsker seg speil fra Damaskus og malerier som kan minne henne om Jordan. Jeg kjenner at jeg er lat og mettet på severdigheter for en stund. Al Salt blir liggende der den ligger uten besøk av oss.

Halvparten med timene med dagslys er nærmest gått da vi legger i vei mot Paris Square og de omkringliggende hipster-gatene på Lweibdeh-høyden. For meg blir det mye reprise fra min første dag i Amman, men Anne-Kari har ikke vært her før. Hun ankom byen halvannet døgn senere enn meg. Dette er det ideelle strøket til å finne små kunstgallerier, boutique butikker og kule kafeer. Vi strever ikke med å finne dem. Bruker timer til kaffekos og kunst. Tyrkisk kaffe og anis-te i solen på Rumi. Når magene noen timer senere skriker etter lunsj er vi i det lille italienske kvarteret. Jeg geleider oss til lille Olivia og en ny herlig steinovnsbakt pizza. Den smaker like godt nå som på min første dag og i dag kan vi spise utendørs. Vi klarer heller ikke styre oss for en kaffe utenfor på den fargerike,  rosemalte sisha-kaféen Rakwet Arab før vi forlater Lweibdeh.

Vi endte opp hos den unge kunstneren Art Bob. Hans egentlige navn er Ibrahim og han er eksil-libaneser. Begge hans foreldre er fra Libanon og vi kommer ikke utenom en prat om forskjellene mellom Libanon og Jordan. Her er den samme korrupte politiske ledelsen, penger forsvinner til private utenlandske kontoer, arbeid som det er innvilget penger til kommer aldri i gang eller tar årevis å fullføre. Mens man i Libanon kan gå ut i gatene og protestere mot politikerne, kan man kun ytre misnøye til en viss grad i Jordan. Det er imidlertid mer fred og fordragelighet i landet enn i flere av nabolandene, og folk flest sier seg fornøyd med det.

Ibrahim er gatekunstner og tattoo-artist, men kalligrafi ligger hans hjerte nærmest. Han bruker også andre teknikker når han maler, men de fleste bildene i hans lille galleri har kalligrafi i seg i større eller mindre grad. Som mange av de dansende dervisjene i svart, hvitt og rødt og som har arabiske ord snirklet inn i skjørtene. Ekstra morsomt er det å høre at det er Ibrahim og hans kunstnervenner som står bak flere av de fargerike og dekorative trappeoppgangene i denne bratte byen. Anne-Kari har helt klart funnet sin kunstner. Her ble det mer enn prat. Hun handler. Backpackeren nøyer seg med å se. Er man på langtur går pengene til opplevelser. Det er svært lite praktisk og dermed ikke interessant å drasse rundt på verdslige innkjøp i månedsvis.

I parallelgaten, Al Baouneyya Street, fant vi et vakkert hus i en liten hage. Jasmine House. Jeg husker å ha lest om huset men husker ikke hva. Porten står på gløtt så vi gikk freidig inn. Det er en nydelig italiensk restaurant, kultursenter og kunstgalleri holdt i hvitt og lyse gråtoner. Stedet var egentlig stengt. Den eksentriske eierinnen var derimot tilstede og hun var ytterst meddelsom. Ba oss vandre rundt og se på de fargerike store bildene som pryder veggene. Alle med hentydning til politiske og sosiale urettferdigheter i Midtøsten. I et hjørne fant vi svart-hvitt bilder av barn innelåst i verdens største friluftsfengsel; Gaza. En etterlatenskap fra forrige utstilling som i følge eieren var en stor suksess. Vi kjenner vår besøkelsestid på et sted som er stengt. Sier takk for oss etter å ha siklet over kveldens meny. Det ble med siklingen. "Er du italiensk siden du har åpnet italiensk restaurant?" spør jeg nyfikent. "Nei, jeg er bare så uendelig fasinert av Italia" svarer den eksentriske dama.

Julepyntet Wild Jordan Center

Vi går downtown mens mørket senker seg rundt oss. Anne-Kari er sugen på mer shopping men ikke arabisk jalla downtown souk-shopping. Vi tar oss derfor oppover til neste høydedrag; Jebel Amman. Ankommer Wild Jordan Center relativt kortpustet etter flere trappebestigninger. Flirer godt når vi skjønner at målet vårt er et bygg vi har utpekt som det mest overdådig julepyntede og lysdekorerte i hele Amman. Jepp, det er virkelig julepynt. Amerikansk sådan. Både ute og inne. Senteret er en gave fra det amerikanske folk til det jordanske for å fremme natur, dyreliv og bærekraft. I tillegg til butikken består senteret av en restaurant, kafé og overnattingsdel. Vi valser litt rundt. Wild Jordan Center arrangerer også vandreturer i nord samt kulturutveksling med blant annet olivenplukking. Her må du betale for å få lov til å plukke. Husker at Memduh lo av meg da jeg foreslo lignende inntektskilde for han på Nord-Kypros. "Det er ingen som er så dumme at de betaler for å jobbe" var hans kommentar. Jo, faktisk. Vi nøyer oss med å snuse rundt og ta inn over oss all den amerikanske julepynten. Fant Jordan River Foundation like etterpå. En nydelig butikk av litt størrelse og varevariasjon. Produktene oser kvalitet og ordentlighet. Prisene er langt fra lave her på toppen av Jebel Amman.

Det er blitt kveld. Vi må ta oss ned til og gjennom downtown for å komme i retning av hotellet. I downtown oppstår det store mat-spørsmålet som gjerne kommer når man er flere. Hvor og hva vil man spise? Er man sulten i det hele tatt? Etter diverse om og men ender vi på terrasse-caféen Afra. Den unge kelneren kjenner meg igjen fra jeg spiste sjokoladefondant her forrige uke. "Welcome back, madame!" smiler han. Fyren er overlykkelig og bobler over av entusiasme: "Jeg har nettopp fått jobb og arbeidstillatelse i Dubai!" Han kunne ikke vært lykkeligere om han hadde blitt utpekt som astronaut for verdens første måneferd. "Jeg har vært på flere kurs og utvekslinger i Italia og Portugal i regi av Möwenpick. Det har hjulpet meg frem til å få jobb som kelner i Dubai". Denne dama må ha nærmere forklaring på hva forskjellen er mellom en kelnerjobb i Amman og en i Dubai. "Mye høyere lønn!" er det kontante varet til den glade unggutten.

Vi har en hyggelig kveld på Afra og får utmerket service. Jeg er i utgangspunktet ikke sulten og nøyer meg med en salat. Noe jeg kom til å angre bittert på.