Omansk taxi app og annen moro

Muscat er en særdeles langstrakt affære av en by. Den ligger her hvit og utstrakt, mil etter mil langs havet. Overhodet ikke overkommelig til fots. Overhodet ikke som andre byer der man finner severdighetene konsentrert på et noenlunde samlet område. Jeg har vært ved de fleste severdighetene på min forrige tur og opplever derfor den luksusen det er å ikke måtte noe. Forrige gang ble noen av stedene avspist med 10 minutters stopp og knipse noen bilder før jalla og av gårde til neste sted. Sånn er det som regel når mye skal nås. Man rekker ikke å oppleve. Qurum Beach var et slikt sted. I dag vil jeg ta inn over meg Qurum.

Taxi bestilles på min nye taxi-app mens jeg går mot parkeringsplassen til Ghubra Lake Park. Jeg behøver ikke vente lenge før sjåfør Yahia dukker opp. Tradisjonelt kledd i hvitt og med brodert kallott på hodet. Mannen er pratsom og vi har en underholdende tur før han setter meg av ved Costa Coffee like ved Qurum-stranden. Det avstumpede farvelet fortalte meg at han hadde forventet seg mer i drikks fra en dame som meg. 

Al Qurum Beach

Qurum-stranden er dottet med hoteller med et visst antall stjerner, og med det følger det turister fra de fleste verdenshjørner. Her er også adskillige restauranter og kaféer. Jeg følger stranden i retning Qurum Heights, åskammen der Crowne Plaza Hotel troner som et hvitt cruiseskip. Ligger der på toppen som Noas Ark en gang må ha ligget på Araratfjellet. Jeg må opp på hovedveien for å passere 2 elver på sin vei ut i havet. Starbucks ligger der og frister med luftig terrasse, flat white og tranebær-cookies. Blir sittende blant en stor gruppe saudiske turister. Begge kjønn i flagrende gevanter. Jeg multitasker mellom lesing, people watching og inntak av nydelig utsikt. På den ene siden havet, på den andre har mangroveskog avløst rekken med hotell. 

Crowne Plaza Hotel ses strandet i bakgrunnen

Ved Qurum Heights tar jeg opp i byen. Runder halvparten av mangrovereservatet og finner Al Qurum National Park. Her snakker vi et voldsverk av en park. Den er på 1 716 000 km2. Jeg har nesten alle kvadratene for meg selv. Det er søndag og sultanens folk er tilbake i arbeid. Det gjelder også den store arbeidsstokken av fremmedarbeidere med pakistansk /bangladeshisk herkomst som fintrimmer grønne plener og hekker med neglesaks, vanner, steller de fargerike blomsterbedene, raker løv etc. De kikker sjenert opp fra arbeidsplassene sine når jeg passerer. De lurer nok på hvorfor jeg går her og slenger midt på dagen i varmen. Omanerne kommer først i kveldingen. De vil imidlertid ikke klare å få med seg fargeprakten fra planter og blomster. Så får det heller være litt varmt. Parken er holdt i Omans bombastiske stil og tankene går både til Grand Mosque og Operaen. 

Ser av et kart at det er utgang i motsatt ende og jeg vil da være på vei mot Qurum-stranden igjen. I denne enden av parken er det en høy topp hvor det er satt inn en gigantisk kunstig foss. Nedenfor deler veien seg i 3 og jeg blir i tvil om hvilken som leder ut. En kiosk ligger strategisk i veikrysset og jeg spør om veien ut. Han forstår ikke helt spørsmålet så jeg begynner å peke på de 3 veiene og spør "ut"? Da jeg peker på den superbratte veien nikker han entusiastisk. "Ya. Way out. Out Way. Good". Jeg er svett når jeg ankommer toppen bare for å finne ut at her er det jaggu ingen utgang. Om han trodde jeg kom fra Norge til Oman for å beundre kunstige fossefall? Drakk opp siste rest av vann på turen opp men ikke faen om jeg kjøper en ny flaske i kiosken hos ya-mannen. Tar meg ned fra berget samme vei, går en av de to andre veiene, møter en mann i dress og får bekreftet på utmerket engelsk at jeg er på vei ut av sultanens allmektige men tomme park. Tom for besøkende, ikke lavtlønnede fremmedarbeidere og blomster.

En flik av Qurum Natural Park

Jeg runder hele mangroveskogen og er tilbake til stranda. Går rett på tyrkisk restaurant. En luftig terrasse ved siden av Costa Coffee med en guddommelig utsikt. Utsikt over strand, palmer og turister som er nedenom i 5 minutter for å krysse av på at Qurum er besøkt og tatt bilde av. Jeg lever Qurum i dag. Jeg blir sittende lenge, og tyrkisk kaffe ankommer i typisk tyrkisk snodd teglass. På huset.

Upåklagelig utsikt fra restaurantbordet.

Solen daler mens jeg går motsatt vei av stranden. Vasser bortetter i det lunkne vannet. En familie leker i vannkanten; far løper etter og sperrer veien til sin sønn i 9 års alderen og tenåringsdatteren, mens mor sitter i burkini og plasker uti vannet. Plutselig er det jeg det blir sperret veien for. Jeg blir dratt med i leken. Så kommer de vanlige spørsmålene: hvor jeg kommer fra, hva jeg gjør her, hvor jeg bor, hvor lenge jeg skal bli. De er jordanere bosatt i Dubai med 4 dagers ferie i Oman. "Jordan? Tuller dere?" kommer det spontant fra meg. Vi får litt å prate om. Nemlig Jordan. De er i hjemlandet og besøker familie 1 gang årlig. Nå nyter de Oman. "Det er så fredelig her" sukker far og riktig understreker forskjellen fra Disneyland Dubai. 

Lyset er blitt gyllent og solen stor som en ball. Jeg har solnedgangen midt imot. Og her har jeg gått før. Kjenner meg igjen fra en solnedgangstur som Marie og jeg gikk i januar. Jeg har ankommet ambassadeområdet. Tenker å ta meg opp på land og bestille en taxi, men der ligger den enorme bunkersen av USAs ambassade og sperrer veien. Her er det rett og slett ikke farbart. I motsetning til de andre ambassadene som ligger her som hvite og elegante villaer med hager så er dette et festningsverk. Det kan ikke være greit å være verdenspoliti i Arabia. Jeg synes nesten litt synd på Onkel Sam som føler seg så truet mens alle andre nyter piknik på stranden i fredelige Oman.

Det tar ikke lang tid før jeg synes synd på meg selv også. Da jeg endelig kommer meg opp på en vei etter å ha passert amerikanernes festningsverk, er det umulig å få taxi på appen. Flere sjåfører avviser. En godtar og kommer kjørende synlig på appens GPS til han stopper opp og ikke kjører en meter mer. Jeg ringer sjåfør Hassan og spør hva som er problemet. "Hvor du er?" spør Hassan på elendig engelsk. Han skjønner ikke hvem jeg er, vet ikke hvor den koreanske ambassaden er, vet ikke hvor diplomatklubben er og vet heller ikke om noe ambassadeområde. "Men du står jo parkert midt i innkjørselen til området" sier jeg. "OK. Jeg komma 5 minutta" sier Hassan. Bilen flytter seg ikke på GPS'en. Jeg blir sykt irritert, kansellerer og tar fatt på den sure veien opp til 18 of November Street. Prøver å bestille på nytt, men appen tar ikke inn henteadresse. Labber videre men reagerer spontant da jeg hører et tut bak meg. Et typisk taxi-tut. Vifter med begge armene, men taxien har god fart på motorveien og det tar noen meter å stoppe. Sjåføren hiver bilen i revers, sveiver opp og jeg utbryter et skuffet "Oh, you are already full...". Det sitter 3 mannlige passasjerer av indisk /pakistansk herkomst i bilen, men sjåføren bedyrer at han har plass til meg også. Han roper ut ordrer på arabisk og mannen i førersetet må fint flytte bak og gi fra seg plassen til meg. En samtale på Bollywood-arabisk finner sted og jeg skjønner det prates stedsnavn. "Lager jeg problemer for dere?" spør jeg og henvender meg bakover. "Nei da" svarer samtlige i kor, inkludert en taxisjåfør som er sugen på penger. Han lemper dem av etter tur. "De har føtter til å gå med" sier han, omaneren som sikkert ikke går en meter selv. Han kjører meg til døra, spør etter 5 rialer som er i øvre sjiktet men innafor. Jeg er uansett for sårføtt til å diskutere, glad for å være hjemme og mannen er uansett hyggelig. 

Det ble 16 kilometer i dag. For det meste langs havet. Elsker havet.