Marked i Sinaw

Klokka er grytidlig. Vi sjekker ut samtidig som vi hiver innpå noen dadler og kaffe i lobbyen. Annen frokost er det ikke tid til for vi skal på torsdagsmarked i Sinaw. Alle beduiner i mils omkrets kommer for å selge og kjøpe. Det gjør også vi, men vi nøyer oss med å se på herlighetene. Her uti tjukkeste hutiheiti øyner vi kun 2 turister utenom oss selv. Andre vet ikke hva de går glipp av. Det er eksotisk og middelaldersk til tross for store feite biler som baner seg frem inn og ut av markedsplassen. Svært mange kjørt av beduinkvinner i fargerike gevanter og sine særegne, svarte og åpne ansiktsmasker. De skal typisk selge eller kjøpe geiter og sauer, samt gjøre unna helgehandelen. Kanskje til og med ukeshandelen da man ikke er i byen hver dag. De selger også håndarbeid, skinn, ull, smykker, henna og kajal med dekorative beholdere og penn for påførsel. Ei løper etter oss og vil gjerne selge kajal til oss. Det holder at en av oss er sort som en beduin rundt øynene. Nasar.

Beduinkvinner med sine karakteristiske masker.

For Nasar er uten tvil kamelmarkedet det aller viktigste. Han er sugen på et liv med flere kameler og færre turister. De sistnevnte er ikke alltid like gode å ha med å gjøre. Kommer her og skal belære omanere i hvordan livet skal leves. Vestlige turister har monopol på hvordan liv skal leves og arabere har ikke snøring på annet enn terrorisme og kvinneundertrykkelse. Nei, da er kameler mer lettvinte og vennligsinnede. Han betrakter, lytter, spør og følger med på hvilken pris de går for. Imens lærer vi alt som er verd å vite om kameler. Kanskje litt i overkant av hva vi noensinne vil få behov for å vite. Kameler skal være høye og slanke. Alt fett skal være konsentrert rundt pukkelen, ingenting rundt vomma. Man kan se alderen i ansiktet. Ansiktet og øynene røper også hvor vital den er. Hankameler rundt året går i kjøttgryta. Hunkameler brukes til avl. Kun de aller beste hankamelene brukes til avl. De har seg med ca. 5 hunkameler hver dag, 8 måneder av året. Kameler går drektige i 1 år, og alle kamelbabyer fødes mellom september og april. Det er lynnet til en kamelunge som avgjør om den vil bli en god løpskamel, men en god stamtavle hjelper på. 

Kamelmarkedet. Her er det menn som dominerer.

Markedet i Sinaw har også fersk fisk. Masse fisk. Fiskestinkende fisk. Her er også et fargerikt grønnsaks- og fruktmarked. Det er en egen avdeling for dadler. Store dadler, små dadler, søte dadler, mindre søte dadler, klissete dadler, tørre dadler, sorte dadler, brune dadler, lysere dadler, dadler for mennesker, dadler til dyrefor, daddelsirup og så videre. Markedet er kranset av små lokale butikker, vaskerier, skreddere, frisører og kaféer. Vi dumper innpå en av kaféene for frokost. Den er full. Nasar later til å ha truffet en kjenning. Bordet hans er vårt etter to-og-et-halvt-minutt. Det bestilles omelett, brød, kaffe og te. Sykt godt. Vi spiser med fingrene fra samme matfat. Noen smuler mer enn andre men prøver så godt de kan. Alle disse små lokale sjappene har wash rooms hvor man vasker seg både før og etter måltidene.

Vi kjører gjennom oljefeltene. Pumper ses over alt i det golde, karrige og mindre pene landskapet. Her er imidlertid 3 kjørefelt i hver retning og de fleste bensinstasjoner har moské, toalett og iskrem. De fleste behov lar seg dermed lettvint dekke, og vi gjør unna adskillige mil. Vi når Haima på ettermiddagen og vi damene insisterer på en sen lunsj. Nasar begynner å stresse midt uti måltidet. Vi skal møte en kompis av han og nå er kompisen på vei hit. Han må utdype katastrofen i dette før vi skjønner tegninga. Ingen omaner spiser på restaurant hvis man har kjensfolk i nærheten. Det er direkte uhøflig å ikke oppsøke venner, bekjente og familie for mat. Vi ber han skylde på de teite turistene han drasser rundt på. I neste øyeblikk står kompisen i døren. En taletrengt dud, og her går det på arabisk og engelsk. Ung, sjarmerende og med strålende øyner i et rundt ansikt. Han er kameleier. Har mange kameler. Vi setter oss i bilen hans for å kjøre ut til kamelfarmen. En stor cafélatte-farget bil med blå jemenittiske skilt. Med den kan han kjøre så fort han bare gidder gjennom fartskontroller for det kommer aldri noen bøter fra Jemen likevel. Fyren har humor og ler så han griner. Vi finner det sikrest å ta på bilbelter i baksetet men bare mine funker. Bilbeltene er støvete av sand og vitner om å aldri være i bruk. Dishdashene som ligger i plast imellom oss er imidlertid snøhvite og vitner om å komme rett fra vaskeriet.

En kamel blir gjort klar til ridning. Kristin griper sjansen mens jeg stritter imot der jeg står i skjørt. Nasar minner meg på at han har vært gift med ei tysk jente og har sett hvite kvinnelegger før. Han kommer på at det har kanskje ikke de andre unge mennene rundt oss. Kvinnelegger eller ikke, som erfaren kamelrytterske bryr jeg meg ikke om kamelturer som tar under timen. Det må minst være i en autentisk karavane inni ørkenen. Kristin koser seg imidlertid.

Kompisen er ansatt i kommunens kulturetat. Han tar oss med til kontoret for å vise frem håndlagede dukker og utstillingsobjekter som de bruker som pynt på ulike festivaler. Jeg undrer meg på hvor mange festivaler det er i året siden de er hele 8 fast ansatte. Her er bare et kontor med et skrivebord og en PC. Ordet ansatt understrekes. "Ja?" Kristin og jeg står som spørsmålstegn. "Offentlige ansatte jobber ikke. De mottar lønn og er fornøyd med det" kommer det lavmælt fra Nasar. "De er innom av og til, men gjør egentlig ingenting". En av de ansatte står på trappa og griller sammen med en annen offentlig ansatt i brun uniform fra en annen etat. En smilende politimann. Vi blir bedt på grillmat men unnskylder oss med at vi er stappmette fra før. Setter oss i egen bil og durer av gårde. "Jeg irriterer meg over å ha gått på jobb hver eneste dag i mine 33 år som offentlig ansatt" forkynner jeg. "Du bor i feil land" kommer det fra Nasar. Han forteller om søstrer med gode jobber. Ansettelser rettere sagt. De får stillingene tildelt, uten intervju eller plikt til oppmøte. Det eneste de trenger å gjøre er å oppgi kontonummer. Firmaene må vise til at de har oppfylt kravene til et visst antall omanske ansatte. Det er indere, pakistanere og andre asiater utfører gjøremålene. Ordet korrupsjon svirrer i hodet mitt uten at jeg tør å slippe det ut.  

Vi kjører tilbake til byen Haima. Nasar er hemmelighetsfull. "Lyst på kaffe?" spør har spøkefullt. "Ja! Det er på tide" svarer Kristin og jeg i kor og begynner å peke ut Coffee Shop's som vi passerer. "No, no, no! Hvorfor betale for kaffe når man kan få den gratis?" Han rister på hodet og ler. Hva er det nå Captain Jack Sparrow pønsker på? Han snirkler seg inn i ulike gater, stopper her og der og spør folk etter en Mohammed. Vi får ungeflokker etter oss, og en gjeng spøkefulle, leende unggutter prøver engelsken sin på meg og Kristin. Vi ler oss halvt i hjel. Jentene er mer sky. Passer småsøsknene mens de skjeler og flirer under fargerike slør. Vi treffer en som kjenner Mohammed. Sier at Mohammed kom hjem fra England i går. "Hvem er denne Mohammed? spør jeg nysgjerrig mens vi følger etter han som kjenner mannen. "En kompis. Han har helt sikkert kaffe til oss!" svarer en flirende Nasar. Mohammed oppdrives. Mohammed går på språkskole i Bristol for å lære engelsk og nå blir han jammen nødt for å praktisere språket. Staten betaler fordi de gjerne vil gi han en jobb i oljå. Vi spekulerer på om han skal være ansatt eller virkelig har tenkt å jobbe. Får opplyst at i oljå hender det at omanere faktisk gjør noe. Mohammed har imidlertid ikke kaffe for kona er ikke her. Man kan ikke servere kaffe uten kvinnfolk i huset og slettes ikke dra med seg damer hjem, uansett hvor gamle og skrukkete de er. Hele gjengen med eskorte drar derfor på kaffe til Mohammeds nabo. Her er kona hjemme. Kona ser vi ikke, men vi blir kommandert inn sammen med mannfolkene. Det er helt OK for vestlige kvinner å sitte sammen med menn og vi fornekter oss ikke. Dadler, kaffe- og tekanne står som alltid klar i besøksrommet sammen med små nusselige kopper som ligger i en bolle med vann. Kaffeslabberaset varer ikke lenge. Mohammed skal videre til kona som bor hos svigerforeldrene slik skikken er for nygifte. Kona flytter ikke fra foreldrehjemmet før man har vært gift et år, så her er det ikke snakk om en brå overgang. Han inviterer oss på kaffe der neste dag da stedet ligger omtrentlig på ruta vår.

På kaffe hos naboen til Mohammed.

Nasar tar av fra veien og vi kjører plutselig offroad inn i rosa-blå solnedgang. Han vet om et sted han kanskje får kjøpt kamelmelk. Stopper og spør en ung mann som er ute for å se om kamelen sin. Den er drektig på bristepunktet og ventes å føde i løpet av natta. Kamelprat er ikke til å unngå, men kamelmelk er det ingen som selger her omkring. Det er derimot på tide å finne seg et hotell. Vi kjører inn til sentrum og tar inn på et leilighetshotell hvor Nasar får prutet til seg en leilighet med 2 soverom. Tar en runde på byens shoppingsenter hvor Kristin finner det ene moteplagget etter det andre. Dama har teft. Koser oss deretter utendørs med deilig friskpresset juice. Kan sove litt frempå i morgen for vi skal ikke så langt.

Offroad. Haima ligger lysende i bakgrunnen.