Kattepus i motoren

Til tross for fred i sinnet da hodet traff puta har søvnen i beduinleiren vært noe variabel. De har en hane som ikke har styring på klokka. Den galer når den finner det for godt. Sånn ca. en gang i timen fra klokka 2 og utover. Like ofte småsutrer veslejenta ved siden av. Våkner også av at noen puster meg i nakken på et tidspunkt. Er det noen som graver seg igjennom teltduken? Puster ut da jeg kommer på at jeg er for gammel til å kidnappes av en beduinprins. Det er sikkert er en kamel som beiter utenfor.

Solen har ikke ordentlig sendt sin første stråle til moder jord før det er liv og røre i leiren. Morgenbønn, skramling med kopper og kar i kjøkkenavdelingen, unger som spretter rundt, geiter som breker og sauer som bææ'er. Børster bort sand og kler på meg under dyna for å bevare noe verdighet. Broderen sitter like utenfor den åpne teltåpningen og fyrer opp leirbål i det kjipe morgenlyset. En nabo med hodet viklet inn i rødt palestinaskjerf kommer på besøk. Morgentoalettet er raskt unnagjort bak venstre sanddyne. Hilser godmorgen til Nasar på veien. Han har sovet i bilen og er i ferd med å pakke sammen. Han har også hatt en noe ymse kvalitetssøvn da en høgsvanger kamel har klødd seg oppetter bilen i løpet av natten. Han måtte ut og hysje den bort. Jeg finner et gammelt, sprukkent speil på den røde kelim-teltveggen og får lagt et minimum av sminke. 

Frokosten er klar. Eggerøre og deilige nystekte, halvsprø, store, flate brød. Mirakuløst uten sand. Vi dilter deretter etter damene på deres morgenstell av geiter og sauer mens ungene hopper rundt i matfatene og smaker på diverse tørrfôr. De overlever også dette stellet. Nasar kommer kjørende. Det er tid for avskjed med den hyggelige, gjestfrie familien. Vi betaler dem rundhåndet for oppholdet og vinker adjø.

For oss venter nye eventyr. Først av en noe uventet karakter. Kjører "motorveien" ut av Wahiba Sands og drar innom luftmannen for å pumpe opp dekkene. Vi er klar til å dra videre da luftmannen dunker i panseret og roper "Katt i motoren". Interessant. Vi har ikke sett en eneste katt på hele turen, men Nasar kommer på at han måtte jage vekk naboens kattunger morgenen før. Han hadde sett 2 løpe sin vei og antok at den tredje hadde tatt samme vei. Det hadde den ikke. Den satt her, som blindpassasjer i motoren på 2. døgnet. Den dumme katten nektet å komme ut. Først prøvde jeg og Nasar. Så kom luftmannen og en annen tilfeldig kunde. Det ble lokket, banket, kostet og forsøkt med luft. Ikke enkelt å komme til og kattungen virret bare rundt. Til slutt klarte Nasar å gripe tak i den vettskremte kattungen med en plastpose. Den mjauet, skrek, klorte og beit. Hva er det første kattungen gjør etter å ha bli sluppet i frihet, reddet fra å bli partert i en bilmotor? Den hopper rett opp i motoren på luftmannens bil....

Kattejakt.

Nasar står igjen med bloddryppende fingrer. Både luftmannen og jeg insisterer på stivkrampesprøyte. Nasar ser tvilende på oss. "Er nå det nødvendig?" Han er jo mann. Det er bedre å sutre seg dødssyk enn å oppsøke lege. Kjenner lusa på gangen så insisterer. Insisterer enda mer da jeg ser at det jeg trodde var renseserviett for sår er noe helt annet. Finner frem plaster i stedet. Luftmannen forklarer vei til lege og vi finner Bidiya Hospital ikke langt unna. Nasar kommer ut og sier det er lang kø. Vil nok ta en halvtime. Vi dytter han inn døra igjen. Sitter og vokter utgangen så han ikke skal lure seg unna. Her er svalt i skyggen og underholdningen er stor. Mange barn som løper inn og ut, stirrer på oss med stor mørke øyner. Nydelige gutter i tradisjonelle dishdasher, og prinsesser i vakre kjoler. De største kan fraser på engelsk, andre bare setter seg ved siden av oss, mens atter andre løper og gjemmer seg i de svarte omfangsrike skjørtene til mødrene når vi tuller tilbake. Mødrene lurer også fælt på hvor vi kommer fra. Halvtimen går uhyre raskt. Nasar kommer ut igjen med bandasjert finger og en hel plastpose full av medisiner. Har fått ordre om å sette 2 nye injeksjoner i løpet av de nærmeste dagene. Det må minst være medisiner for et par tusen kroner etter norske forhold. Vi himler med øynene men han flirer og sier at i Oman er slikt gratis. Ikke et øre har han betalt. Han er imidlertid i tvil om han skal spise hele posen. Virker som en noe tørr lunsj selv om den er gratis. Vi stiller spørsmål om overdreven medisinbruk i dette landet. Bandasjen blir ikke sittende på lenger enn til neste bønn. "Hallo! Hvordan kunne jeg vaske meg med den greia på?" Nasar himler med øynene når jeg bemerker at den er borte.

Neste stopp er ikke langt unna. Det er i Al Mudayreb, byen med de mange vakttårnene. Vår mann går for å be, Kristin og jeg går for å utforske vakttårn, fort og gamle, falleferdige hus av leire. Byen er stor på daddelproduksjon og har en gedigen palmelund.

Fort og dadler i Al Mudayreb

Vi ankommer Sinaw. Spiser lunsj og er på vei tilbake til bilen da Nasar drar meg med inn på et hypermarked. Jeg har på et tidspunkt uttalt at jeg kan gå tom for data på mitt Omantel SIM-kort. Egentlig skal kjøp av mer data gjøres via app og betales med bankkort. Enkelt? Not. Bank-ID'en min funker ikke med omansk telefonnummer og app'en funker ikke med norsk SIM-kort. Nasar kjøper data-bong til meg i kassen. Deretter skal det ringes et Omantel-nummer og oppgis en kode for å aktivere dataen. Funker ikke. Ei jente som jobber i butikken hjelper til. Tar telefonen min og prøver gang på gang samme metode som merkelig nok fører til samme resultat. Jeg prøver å insinuere at det sikkert er to ulike systemer for påfyll og at mitt kundeforhold til Omantel krever kjøp av data gjennom app. Jenta vil ikke høre. Med en gang Nasar et utenfor hørevidde griper hun fatt i armen min og hvisker intenst mens hun følger han med blikket. "Who is that man?". "Han er min guide" svarer jeg, mest opptatt av å få telefonen til å funke. "But what you do with that man?" spør hun videre. Nei... hva gjør man med en guide? Jeg skjønner ikke hva hun vil frem til. Tror hun at vi er sammen på annet vis? Mannen er jo handsome som få og jeg følger etter han i skjørtene dag etter dag. Jeg gjentar "Han er guiden min. Vi er på en reise til Salalah". Nasar kommer mot oss, hun senker blikket under hijab'en og prøver samme metode for tiende gang. Jeg understreker at det ikke nytter, tar tilbake telefonen og labber ut med Nasar i mine skjørter til en forandring. "Vet du, hun spurte hva du og jeg bedriver sammen" sier jeg og himler med øynene. Han ler. "Ja, hun var mer interessert i meg enn å få fylt data på telefonen din. Hvorfor tror du hun brukte så lang tid? Det var kun for å beglo meg". Jeg ler høyt. Det går opp for meg at jenter her i landet flørter svært så diskré. Jeg så ingenting på 10 centimeters avstand.   

Nasar har en fetter som bestyrer en kamelløpsbane inkludert trening av kameler og avl. Etter å ha sjekket inn på et landsens hotell midt mellom Sinaw og kamelløpsbanen drar vi ut hit. Det er ikke et hvilket som helst sted. Til og med sultanen har noen av sine løpskameler stående her. Jeg har vært her før så vet hva som venter meg. Det er samme prosedyre denne gangen. Vi benker oss i et tomt gjesterom på et mykt, fargerikt vegg-til-veggteppe. Sitter rundt et brett med kaffe, chai og dadler etter å ha hilst på fetteren og 2 unge menn som jobber her. Fetteren husker meg igjen, flirer og ler og benytter anledningen til å stjele seg en klem. Den mest viltre av mennene insisterer da på å hilse igjen, men med klem denne gangen. Vågalt, uanstendig og totalt uhørt etter omanske moralnormer. Det er her vi begynner å lære litt om stammekulturene som eksisterer i Oman. Det landet som Sultan Qaboos erobret fra sin konservative far i 1970 var ikke et land men et lappeteppe av ulike stammer som alle har sine særegenheter. Noen ganger lå de i krig med hverandre, andre ganger ikke. Fremdeles den dag i dag identifiserer man seg ved å oppgi navn på stamme i tillegg til familienavn og bosted. Kristin og jeg begynner etter hvert å skjønne at vi har forenklet det hele ved å dele dem inn i beduiner (knyttede skjerf som hodeplagg, kalt massar) og city boys (som bærer broderte kallotter som hodeplagg). "Stammen i området og som disse guttene tilhører, er som kameler" forklarer Nasar. "Lykkelige, leende, spøkefulle og totalt ville etter alt som lukter hunkjønn og kameler". Alder har tydeligvis ingen betydning. Det er så vidt Nasar tør å gå for å be. Han blir ikke lenge borte men lenge nok til at vi blir kjørt av gårde ut til noen kameler. Vi får deretter sett noen løpskameler på treningstur, dekket med fargerike pledd som viser seg å fungere som korsett sammen med remmer. De vandrer inn i den gylne solnedgangen med pakistanske og bangla-trenere som sitter og vugger på kamelryggene tastende på hver sin smarttelefon.

Nasar kjører offroad, tilsynelatende ut i ødemarken med svinnende blå-rosa dagslys. Stopper ved en innhegning. "Ser dere de to store vakre sauene?" spør han og peker. ?? "Jeg solgte dem til datteren av en beduinkvinne her. Datteren jobber på kontor i Finansdepartementet i Muscat, men med beduinblod i årene har man alltid noen sau på si". En ung gutt kommer kjørende, stanser og hopper ut av den store hvite og dyre bilen. Han kan umulig være mer enn 15. Han er ute for å se om dyrene før natta kommer. Forteller at beduinmoren er å treffe ved en innhengning lenger borte. Det prates og gestikuleres. Igjen blir jeg slått over hvor hjertelig og utvunget man snakker med fremmede her i landet. "Ser dere hvor lett det er å få nye venner og bekjente?" spør Nasar mens vi kjører for å hilse på beduinkvinnen. "Jeg mistenker at du spurte etter kamelmelk" skyter jeg inn. Begynner å kjenne lusa på gangen. Han ser på meg og flirer. "Jepp. Men det har de dessverre ikke".

Det er kveld når vi finner en restaurant i Sinaw, nærmeste by til hotellet vårt. Kvelden er opplyst av en gul og feit fullmåne. Restauranten har ikke stoler og bord, men brede dagsenger dekket med kelimstoff i rødt, svart og hvitt. Nasar spretter oppi, vi damene følger stivbeint etter. Vi får selskap en stund av en ung mann vi har truffet tidligere. Han og kompisene har ankommet med dyr til Sinaw-markedet neste morgen. Pickupen står parkert i nærheten med brekende sauer og geiter. Vi kjenner lukta på avstand. Kompisene inntar dagsengen ved siden av og han hopper over til dem da maten vår kommer. Grillstenger med hummus og deilige brød. Vi prøver å ikke søle for mye der vi sitter med beina i kors og spiser med fingrene. Det er ikke lett men jammen har vi mye moro.

Middag servert i dagseng.