Kanufa hos Mustafa

Nasar kommer på slaget klokken 8. Jeg har da kunnet følge bilen hans nedenfra Ghubrah Bowl i lengre tid. Frokostutsikten er absolutt upåklagelig. I og med det ikke har vært flere overnattende enn meg er jeg også den eneste til å nyte morgenstunden og temperaturen som stiger for hvert minutt som går. Jeg og de to gjenværende inderne.

Jeg er klar til å dra. Nasar vil ikke sitte ned for verken kaffe eller te men hever ene øyenbrynet spørrende mot meg med et "Jalla?" Vi legger i vei nedover den stupbratte veien som egentlig ikke er noen vei. Det går så mange høydemeter nedover at vi begge får kraftige dotter i ørene. Sitter og roper til hverandre for dottene er som ørepropper. Vonde propper for Nasar som har problemer med bihulene. Vi er helt nede ved Nakhar på slettelandet før trykket begynner å jevne seg ut. Han tar meg med til Al Thowarahs varme kilder som er kildevann på over 30 grader som kommer rennende nedover dalføret. Dette er et yndet utfartssted for lokalbefolkningen. Klokka er ikke mer enn 9 men det er fredag og folk er allerede i gang med helgen. Flere har overnattet i telt fra kvelden før. Flere og flere kommer i biler og har med seg campingstoler, piknikpledd, griller og gryter. Noen har allerede startet badingen. Her er god familiær stemning. Turistfri sone, bortsett fra meg da. Vi kjører derfra til Nakhal fort. Igjen et pepperkakefort av betydelig størrelse. Nasar har rett i sin antakelse om at det er stengt for renovering. Stillaser står oppreist flere steder. Knipser noen bilder før vi fortsetter ut mot kysten og tilbake til Muscat.

Al Thowarahs varme kilde i Nakhal.

Nytt bosted venter men i samme nabolag som tidligere; Al Ghubrah. Ikke privat denne gangen, men på gjestehuset Lana Villa, på den andre siden av Chedi. Nasar vet halvveis hvor det er, jeg vet nøyaktig. Lana Villa er blitt observert tidligere på en av mine lange strandvandringer. Tar av fra 18th of November Street ved den splitters nye McDonald'en. Nasar forlater meg ikke før han har forsikret seg om at jeg blir tatt skikkelig imot. Det sørger Oliver for. Han er tysker bosatt i Oman på 10. året. Er daglig leder her på Lana Villa. Rommet er stort og fargerikt med to store enkeltsenger. Badet er så lite at jeg må stå sidelengs i en spesiell vinkel for å lukke den ynkende skyvedøra. Konstaterer at vinduet ikke har myggnett og at sola står rett på. Her er det allerede hett. Lana Villa har imidlertid en diger takterrasse med utsikt utover stranda.

Etter utpakking og avslapping begynner sulten å melde seg. Det er alt lenge siden frokost. Søker etter spisesteder på MapsMe og det kommer opp en rekke i en klynge ved siden av en bro ikke langt unna. Ali bekrefter via WhatsApp at dette er stedet hvor vi kjøpte den deilige kaffen på mandag. Planleggeren i meg overtar; først skikkelig lunsj og så coffee-to-go for å ta med ned på stranda. Jeg så hele ettermiddagen tindrende klart for meg, men den ble totalt annerledes.

Jeg går stranda vestover. Det blåser relativt friskt og bølgene er større enn jeg har sett dem før. Nasar og Oliver hadde pratet om en mulig ny syklon i anmarsj, men ikke før i morgen kveld. Hvis syklonen kommer fra nord så heter den sikkert Kristin" hadde jeg skøyet. Vi får se hvordan det blir. Jeg krysser broen og går oppover mot restaurantklyngen ved 18th of November Street. Jo da. Restaurantene ligger der, men de er stengt. Er det fordi det er fredag og helg? Har de stengt for siesta? Jeg klarer jo aldri å huske tidene for lunsj og middag. Men nei. Ved nærmere ettersyn så er flere av restaurantene ikke ferdig bygget. De har altså ikke hatt sin første åpningsdag ennå. Jeg stønner oppgitt, men øyner en mann sittende utenfor en liten sjappe. Går mot han, ser at det er en kakebutikk. Vulcano. Selger til og med kanufa, men det er ikke søtsaker jeg trenger. Jeg må ha ordentlig mat. Han hilser "Salam Alaykum". "Alaykum Salam" svarer jeg samtidig som jeg legger til "Jeg må ha mat. Vet du om et åpent sted i nærheten?" Har du bil?" spør han. "Nei, det må være i gåavstand". "Hva slags mat vil du ha?" er han oppfølgingsspørsmål. "Any Food. Not Sweet but salted". Jeg ser sikker desperat ut for han utbryter "La meg kjøre deg til McDonalds". Aha! Jeg vet hvor McDonalds er. Jeg kan gå dit. Han insister. "Det er det minste jeg kan gjøre for et sultent medmenneske. Jeg skulle til å stenge butikken likevel. Ser du noen kakekunder?" Mannen er tillitsvekkende og hyggelig. Langer meg en hånd og presenterer seg som Mustafa. Kjører meg til McDonalds, holder meg med selskap mens jeg spiser, og spør så om jeg er klar for en kanufa nå. Jeg ler. "Har du kaffe også?" Han svarer bekreftende og vi kjører tilbake til hans kakebutikk. Låser opp sjappa, ber meg sette meg utenfor, begynner å romstere på kjøkkenet, setter på musikk. Jeg sitter der ved plastbordet og bivåner det flunkende nye nabolaget som ikke er riktig åpnet. Øyner Lots der Ali og jeg kjøpte kaffe. Det er det eneste åpne stedet utenom Mustafas kakested.

Varm kanufa med ost. Yummi!

Musikken flyter inn øregangene og jeg begynner å tenke etter at det er jammen meg ikke mye musikk å høre i dette landet. Jeg drar deretter kjensel på den særegne hese stemmen til George Wassouf. Mustafa kommer nynnende ut med varm deilig kanufa fylt med ost på en tallerken. Jeg konfronterer han med musikkvalget og han stirrer storøyd på meg. "Si meg hva som skjer. Her sitter jeg og kjeder meg utenfor kakebutikken. Så kommer det en sulten nordmann forbi som vet hvem George Wassouf er!" Jeg spiser kanufa, han kommer med kaffe til oss begge. Jeg ber han om å forklare seg og sin musikksmak. Han ler. "Ærlig talt! Du tror vel ikke at jeg er omaner?" Jeg har skjønt at noe ikke stemmer i denne ligningen, og innser at han ligner ingen omaner. Hjernen jobber overtid i 28 grader. "Hva er fellesnevneren mellom meg og George Wassouf?" flirer han. Mustafa er syrer. Selvfølgelig er han syrer! Men her? Har bodd i Oman i 19 år.  Det var utvilsomt for komplisert å bo i Syria allerede på den tiden. Forteller at det er et lite syrisk samfunn her. Velstående syrere med gode stillinger. Han selv er chef på et 5-stjernes hotell, men åpnet i tillegg kakebutikken for 3 måneder siden. Egentlig sitter han her og venter på en ansatt som skal ta seg av butikken resten av kvelden. Praten går lett. Vi har mer enn musikk til felles. Jeg ber til og med om en kaffe til. Det hadde jeg neppe gjort hvis jeg hadde visst jeg ikke fikk lov til å betale for meg. Jeg insisterer, vifter med rialer. Han svarer med et bestemt "halaz" og hånden avvergende i været. Sier han har hatt en ubetalelig morsom ettermiddag.

Takket være Mustafa ble det både mat og underholdning denne ettermiddagen.

Jeg går tilbake til stranda. Solen er allerede kommet lavt på himmelen men jeg går meg en stripe. Mett og smilende. Setter meg i en sanddyne, leser, går stripa tilbake sjanglende mellom de provisoriske fotballbanene som hver kveld dukker opp i sanden med spillende barbeinte gutter i alle aldrer, med eller uten trener.

På Lana Villa setter jeg meg ned i salongen. Her er wifi. Det blir lite skriving. Her sitter nemlig forretningsreisende Andreas. En gråhåret noe bitter mann som har levd i eksil siden han var gutt. Kristen kyprioter fra Famagusta. Han kan huske barndommen sin på de gyllne strendene der. Han husker kampen mot engelskmennene for et fritt Kypros. Han husker den tyrkiske invasjonen som har gjort han til en flyktning på livstid. Nå er det andre bastards som bor i familievillaen i Famagusta. Jeg får fortalt at jeg har vært flere uker på Kypros på min lange reise. Han antar at jeg må ha bodd i sør og ikke hos okkupasjonsmakten. Jeg finner det lurest i å ikke utdype noe som helst fra mitt opphold der. Ikke fortelle noen ting om en muslimsk familie som også ble kastet ut av sitt hjem i sør og tvunget nordover fordi de ikke var kristne. Som fremdeles etter et par generasjoner tenker med vemod på hva de mistet. Her vil en slik historie falle på steingrunn.

Andreas har ikke før dratt da det ankommer to skravlesyke venner fra Munchen. Det er syvende og siste kvelden deres i Oman. Det er leggetid og vel så det da vi bryter opp med et "ses til frokost".