Kamelløp. Mye artigere enn fotball.

Kamelen "min" med turkise pyntebånd. A real beauty spør du meg.

Kristin og jeg piskes opp klokka kvart over fem. Vi er relativt lette å be for vi hadde ikke klart flere timer på de steinharde madrassene uansett. Alle 3 tumler ut i bilen en liten time senere. Kjører ut av Shelim i retning av kamelløpsbanen. Brått ser vi absolutt ingenting og må senke farten til et minimum. Slettelandskapet er tyllet inn i ugjennomtrengelig, tykk tåke. Hvor kom den fra? "Skjer aldri i nord men er vanlig her sør" forklarer Nasir. Tåken klamrer seg våt og grådig til bilen og Nasar blir bekymret for hvordan vi skal finne kamelløpsbanen som ligger utenfor veien og er ikke skiltet. Han slipper å bekymre seg lenge. Forbi oss kjører tåkevant lokalbefolkning. Vi henger oss på og følger etter også når bilene tar av fra veien, offroad inn i tåkeheimen. Hvor andre steder har en bunch mannfolk med massarer på hodet tenkt seg en tidlig morgenstund, om ikke på kamelløp? Helt riktig gjettet.

Gutter og menn i tåkeheimen. 

Klokka er blitt nærmere kvart på sju når vi ankommer. Kameler står på rekke og rad. Fjernstyrte roboter festes bak på kamelryggene. Det blir utdelt race-nummer. Kamelenes alder sjekkes og de undersøkes også for annet fusk og fanteri. Her er det bare årskameler som har lov til å delta. Til slutt skal det sverges ved koranen på at alt foregår etter vedtatte regler. Alt dette tar tid. Spesielt lang tid tar det når tåka også bruker lang tid. På å lette. Ingen vits å kjøre i gang et løp ingen kan se. Hva er underholdningsverdien da? Nada. Det er bikkjekaldt for nordmenn, kvinnfolk og turister. Altså meg og Kristin. Vi har alle vannperler i håret og Nasars lange lokker kruser seg. Noen av de lokale har hivd på seg boblejakker men de fleste står der i samme bekledning som de ville hatt i 40 varmegrader. Står til de blir lei av å stå for å så sette seg på huk. Hvem trenger stoler i dette landet? Stemningen er svært god. Folk tøyser og tuller, prater og ler. Kameler betraktes og omtales. Noen går rundt og filmer og intervjuer kameleiere, trenere og publikum. Kristin og jeg får også en mikrofon strakt mot oss. Vi får vår dose oppmerksomhet men på noenlunde avstand. Alle ser vi er i følge med en Belouch, må vite. Respekt! Han treffer imidlertid flere kjente til tross for at han er langt hjemmefra. 

Dette tar tid. Vi setter oss og hviler litt imens. Ingen av Kristins City Boys er å se. Kun "beduiner".

Litt god-snakking med kamelene.

Bilene står klare til avgang. Eierne /trenerne kjører nærmest banen for å kunne kontrollere sin kamel.

Sola har trengt igjennom tåkehavet og brått skjer det noe. Trenere og eiere haster med å stille kamelene opp til start for så å løpe i bilene. Bilene er for lengst ferdig oppstilt i de ytterste kjørebanene langs løps-banen. Innerste kjørebane er forbeholdt kameramannen. Vi setter oss i vår bil. "Er du ikke redd for å bulke bilen i dette kaoset?" spør vi Nasar. Han innrømmer det. Han innrømmer å ikke ha særlig erfaring med slik kjøring, men mener det skal gå bra fordi det er et mindre løp. Ved startlinja er det blitt enda mer hysterisk aktivitet. Så dukker en kamel under startstanga og løper av gårde. En annen følger på. Noen prøver å stanse villstyringene men klarer det ikke. I neste sekund slippes samtlige kameler ut. Vi ler så vi skriker av sirkuset. Kamelene raser av gårde. Vi og alle de andre bilene kjører etter på sidelinjen. Holder oss fast i bilbeltene mens Nasar navigerer som en sild i en stresset sildestim. Bilene rundt oss er fulle av menn og gutter i alle aldrer. Mange står og holder seg fast bakpå åpne pickuper. "Hvor er sikkerheten?" spør jeg. Nasar svarer kontant at her finnes ingen sikkerhet. Sikkerhet eller ikke sikkerhet; vi fryder oss som unger. Ler så vi griner, hoier og heier på kamelene vi har plukket oss ut. Uten å vedde selvfølgelig. Det er strengt forbudt. Gjett hvilken kamel som vinner? Den som tyvstartet, selvfølgelig. Til alles bestyrtelse blir den ikke diskvalifisert. Den som får pepper er mannen som forsøkte å skape ro og orden ved å holde kamelene igjen på startstreken. 

Tåka har lettet og vi er i gang!

Det er totalt fire løp. På det andre løpet venter vi ved mållinja, i nærheten av den lille tribunen hvor kommunens prominente gjester sitter og bivåner det hele fra gullforgylte troner. Kan ikke annet enn å dra en sammenligning til romertiden. Det tar tid før kamelene starter men omsider ser vi støvskyer som nærmer seg. En sky etter kamelene og to etter bilene på hver side av banen. Vi finner det sikrest å krype på rett side av gjerdet. I tredje løp er vi tilbake i bilen. Adskillig mer utfordrende denne gangen. Sikten er nærmest null. Solen har for lengst rukket å tørke opp fuktigheten i sanden og vi ser kun skygger i den grå, virvlende støvskyen. I fjerde og siste løp tar Nasar oss med bak målstreken. Altså der kamelene kommer rennende inn for å fanges opp av trenerne. "Dette føles absolutt ikke sikkert" kommer det bekymret fra Kristin som vil pile utenfor gjerdet. Nasar bedyrer at kamelene vil stoppe opp lenge før de når oss. Det er dessuten bare ett-åringer og ergo ikke store dyr. De vil løpe til høyre og ikke til vestre hvor vi står. Jeg som er oppvokst i en kalvebinge på Vestlandet kjenner at dette kan bli moro. Det blir det. Ungkameler stopper ikke lett når de først har kommet i gang. Noen må fysisk ta fatt i dem og tvinge dem til å stoppe. De løper heller ikke til høyre. De løper til venstre, rett mot oss. Vi piler bak den smale ryggtavla til Nasar og lar han ta imot for stormen. Noen trenere våkner til liv og kommer løpende. Jadda! 

Vi returnerer hikstende av latter til Shelim. Nasar holder det gående på kamelmelk men damene forlanger brunsj. Her holder det hverken med dadler eller bananer lenger. Shelim er imidlertid verken kjent for gode frokoststeder eller noe annet. Det er dessuten blitt langt utpå formiddagen. Finner omsider en coffee shop som kan lage en enkel bollesandwich til hver av oss damene. Er deretter innom det gufne hotellet, henter bagasjen, leverer nøkkelen og finner tiden overmoden til å fortsette kystturen mot Salalah i sør.

Vi har imidlertid en pasient med oss, så kommer ikke av gårde så veldig raskt. Nasar trenger en ny stivkrampeinjeksjon etter kattungen som hang og dinglet etter fingrene hans for et par dager siden. Finner et lite sykehus i utkanten av Shelim. Det åpner først klokken 2. Det er lørdag og helg for svingende. En mann vi treffer ved inngangsporten sier det er en 24-timers akuttavdeling på baksiden av bygget. Vi sjekker. Midtøsten-reporter Sigurd Falkenberg Mikkelsen sa en gang til meg at i Oman skjer det aldri noe. Det viser seg å være riktig for det er ingen alvorlige akutt-tilfeller denne formiddagen. En egyptisk og en filippinsk kvinnelig sykepleier sloss om å få Nasar som pasient. Vi damene sitter utenfor i skyggen men får historien servert når vi kjører videre. Mens den filippinske sykepleieren sjekket papirene nøye og gikk på lageret for å finne riktig stoff til å putte på sprøyten, hadde den egyptiske funnet noe serum i en skuff og gitt han en injeksjon før den filippinske kom tilbake. Sistnevnte kom deisende inn noen minutter etterpå med sin klargjorte sprøyte. Jentene hadde ikke vært blide på hverandre. Den filippinske var svært skuffet over å ikke ha fått ferdigstilt jobben hun hadde påbegynt. Pasienten var tydelig bekymret for om han hadde fått hva legen hadde foreskrevet. Begge jentene hadde svart bekreftende, men han følte seg langt fra sikker. "Jøye meg. Det er best vi holder et øye med deg" sa jeg. "Du får stikke den spisse albuen din i han med jevne mellomrom" foreslår Kristin. "Da er det mindre risk for at han sovner bak rattet". Ingenting skjedde.

På kaffeslabberas og handel.

Det er ikke langt til kysten og neste stopp. Vi har en avtale i Shuaymiah, med fiskerkonen fra i går ettermiddag. Vi fikk telefonnummeret hennes for å komme innom og se på bollene hun produserer. Finner huset hennes, tar av oss på beina ute på trappa og følger henne inn i salongen. Sånn sett har de norske vaner i Oman. Fiskerkonen er såre fornøyd med å se oss igjen. Vi setter oss ned på teppet,  rundt TV-kanner, kopper og dadler (helt uten fluer denne gangen). Forsyner oss mens dama går etter kunsthåndverket sitt. Her er mer enn boller i ulike størrelser. Her er også nydelige skrin med lokk. Runde og avlange. Nasar kommer til enighet med henne om pris og alle tre handler. Som takk får vi utdelt vakre skjell. Hun er tross alt er fiskerfrue. Det blir hjertelig avskjed før vi begir oss videre på vår ferd mot sør.

Tilbakeblikk på en milelang sandstrand, sett ovenfra villvest-fjellet.

Meg og en stor, stor canyon. Det som ser ut som vei er i realiteten et inntørket elveleie.

Landskapet skifter karakter. Plutselig tårner det opp brune villvest-fjell og canyoner. Veien er her og der skjært inn i fjellene. Tuneller finnes ikke. Til det er fjellet alt for porøst. Vi stopper for å kikke på utsikten flere steder. Kristin og Nasar utbroderer hva de ulike fjellformasjonene ligner på. Nasar er imponert over alt Kristin ser til tross for at hun ikke er født i september som han er. Jeg forsøker innbitt å kaste meg inn i leken men merker godt at jeg blir frosset ut. Ingen av dem er enig i noe av det jeg ser. "Folk som er født i februar kan vel også ha god fantasi" påstår jeg. Nasar rister på hodet. "Nei, folk som er født i februar er som kameler. Søte, men det er ikke mye som rører seg inni hodene". Takk. Det skal jeg jammen huske når det er oppgjørets time, tenker jeg med meg selv. Da regningen skulle betales hadde jeg, selvfølgelig, glemt den frekke påstanden.

Gutter tar seg et bad langs den vakre kysten. Ellers er det fiskere på hver en knaus.

Landskapet skifter igjen. Flater noe ut og skifter til lysere, klarere farger. Fiskerlandsbyer dukker opp som perler på en snor. Vi har sjelden sett mer hektisk aktivitet langs kysten. Det fiskes fra båter, det fiskes fra land og det dykkes etter fisk. Noe av fangsten blir solgt ved veien; grillet eller i rå tilstand. Det er også piknik-aktivitet; familier som koser seg lenger oppe i høyden. "Damer fra Oman liker seg bedre borte fra stranden" sier Nasar. Han stopper ved noen lavtvoksende busktrær som han vil vise oss. Frankensens. Stivnet harpiks fra disse trærne gir ekte røkelse. Har jeg nevnt at de 3 vise menn kom til Jesus fra Oman? Trærne gror bare her sør. Frankensens har vært og blir eksportert til land i store deler av verden. Katolske land kjøper mest for i katolske kirker viftes det som kjent med røkelseskar både titt og ofte. Kristin kan fortelle at man også blir kvitt gjengangere ved bruk av røkelse. Det har hun sett på "Åndenes makt". Hun vet imidlertid ikke om Märtha Louise bruker frankensens, men jeg har tatt røkelsen i bruk på Tøyen etter mitt forrige besøk i Oman. Har ikke sett ånder verken før eller siden, men måtte avverge utrykning fra brannvesenet da røkelsen utløste brannalarmen i borettslaget.  

Frankensenstrær. Produserer ekte røkelse som den ene vismannen brakte med seg til Jesus-barnet.

Vi er innom landsbyene Hasik, Sadah og Mirbat. De ligger vakkert til ved det arabiske hav. Grensen til Jemen er ikke langt unna. I Hasik får vi for første gang kjennskap til jemenittisk arkitektur med sine karakteristiske vinduer og dører. Alle gamle hus er bygget i denne stilen. Vi får se mer av dem i Mirbat. Her er det en hel gammel bydel som står og forfaller. Den er vakker og bør reddes. Mange av folkene som bor i den sørlige delen av Oman stammer fra jemenittiske nomader. Igjen slår det meg hvor mangfoldig og mikset folkeslagene og kulturen er i Oman. 

Et typisk jemenittisk vindu.

Det er nesten mørkt når vi ankommer Salalah. Byen møter oss med blomstrende parker, frodighet, kokospalmer og flotte veier med den mest eksklusive gatebelysningen vi noensinne har sett. Her er ikke spart på noe. Nasar ringer sin nesten-fetter Said. Spør om han har forslag til overnatting. Det har Said. Han leverer drikkevann til et hotellet han anbefaler. Vi kan få en tipp-topp leilighet for kun 10 rialer. Damene er meget skeptiske. Nasar ber han sende bilder fra hotellet. Kristin ser at de har "europeisk" do, jeg ser at dusjen ser normal ut for jeg stinker kamel. Vurderer at OK, vi kan alltids ta en uforpliktende titt på stedet. Vår skepsis kommer til sin rett. Her er langt fra europeiske forhold. Vi er likevel for trette etter en lang og opplevelsesrik dag til å gidde dra videre. Gir etter og tenker at vi skal da overleve en natt. Nasar må krangle for å få tak i rene sengklær. Vi får kun 2 laken og hodeputetrekk. Han selv er ute i bilen og henter egen dyne. Håndklær, dorull, myggspray og føner kan vi drite i, men vi har vært ute en vinternatt før. Flere faktisk. Nasar er synlig trett etter 12 timer på jobb. "Jeg gjør aldri så mange timer med normale turister. Da parkerer jeg dem etter toppen 7 timer" understreker han. Vi føler oss takknemlige for å bli sett på som langt fra normale. Tenker at hvis vi hadde trukket fra noen kameler og stivkrampesprøyter på turen, så hadde vi kanskje vært innafor. Ville vi ha unnvært det? Ikke for enhver pris! Jeg oppfordrer han til å "ta fri" og gå ut med fettere. Han vil helst være med oss og bruke oss som unnskyldning for å legge seg tidlig. Han og vannmannen Said møtes imidlertid i moskéen og Said, som er den eneste som er kjent her i byen, blir med ut for å spise. Nasar spanderer på oss alle før vi oppfatter hva som skjer. "Hallo? Å betale er vår del av avtalen" minner jeg han på. Han påstår at vi er så unormale at vi har gjort oss fortjent til å bli spandert på.