Kaffetørst Balouch? Not!

Vår Balouch speider ut over det Arabiske Hav

Sover noe frempå denne morgenen. Har fått lov av kapteinen. Etter å ha hoppet i klærne runder Kristin og jeg kvartalet og spiser frokost på første og beste restaurant. Går verdensvant inn, bestiller omelett, brød og kaffe med melk før vi vasker hendene grundig på vaskerommet, både før og etter måltidet. Vet vi burde ha vasket munnen også men slurver da vi verken er innfødte eller muslimer. Vi er de eneste kvinnene. Henter deretter bagasje på rommet. Nasar er borte, det samme er bilen, men vi antar at han har stukket av til nærmeste moské. Det stemmer på en prikk.

Knappe to timers kjøring gjennom karrig oljelandskap og vi er allerede ved landsbyen hvor Mohammeds kone og svigerfamilie bor. Nasar bruker bare sekunder på å avgjøre at vi ikke kjører innom. Det er for tidlig for både kaffe og bønn. Han vil vise oss strender, hav og små fiskersamfunn. Dette innebærer en lang omvei til dagens bestemmelsessted som ellers ville blitt noe kort og kjedelig. Det traurige oljelandskapet blir brått avløst av en frodig, bred wadi med beitende sauer, geiter og kameler. Kamelmannen våkner. Han kjenner teften av kamelmelk. Sier han skal skaffe oss kaffe og suser ut av veien og mot nærmeste beduingård. Her er det imidlertid kun en banglier hjemme. Bangliere er dårlige på kaffe så den kan vi se langt etter. En omansk familie kommer kjørende i en pickup med kofferter på lasteplanet. Tar omveien om oss og veiver ned ruta. Den vanlige presentasjonen finner sted. "Jeg heter Nasar Omer, sønn av Mamood fra Seeb nord for Muscat. Tilhører Balouch-stammen. Er turistguide og er underveis til Salalah med disse raringene her". Det nikkes salam alaykum til Kristin og meg. Ungene i baksetet glor, ler og vinker. "Kamelmelk? Jeg har en skvett som du kan få. Fra i dagmorges" sier sjåføren og langer ut en halvfull 1,5 liters plastflaske. Nasar ser ut som han har vunnet i lotto til tross for at lotteri og veddeløp ikke er lovlig i dette landet. Pickupen forsvinner i en støvsky. Banglaen deler ut kopper. Her skal det drikkes og vi slipper ikke unna. "Godt" sier Kristin. "Tja... skal den smake sånn? Er det ikke en rar bismak her?" spør hun som en gang var odelsjente på en vestlandsgård. Meg. Er vandt med kumelk rett fra tank, men kamelmelk er nytt. Eksperten tar en slurk. "Du har rett. Denne smaken har jeg kjent før. Melka er fersk men den er tappet på brukt flaske. Uansett hvor godt flasken vaskes så blir det bismak etter noen timer" Nasar rister skuffet på hodet.

To som ler seg i hjel under fredagsbønnen

Banglaen står igjen med oppvasken mens vi krysser wadien og ankommer deretter landsbyen Al Kahil. Det er fredag, klokken nærmer seg styggelig 12 og fredagsbønn. Her må det oppdrives en moské i en fart. Ingen fredagsbønn uten. Al Kahil har en vakker moské som er lett å finne, men hva med oss vranglærde damene? "Gi oss en skyggefull Coffee Shop så overlever vi en lengre fredagsbønn" sier Kristin. God idé men vanskelig å etterkomme. Ikke fordi det ikke finnes Coffee Shops men fordi eierne stenger sjappene for å gå - nettopp - til fredagsbønn i moskéen. Nasar er rask med å stoppe en som ennå ikke har rukket å stenge. Kaffe er det ikke tid til å lage, men vi får fråtse i juice og søte muffins med masse konserveringsmiddel. Den ene tjenesten er den andre verd så begge mannfolkene i sjappa sitter på med  Nasar til og fra moskéen. Kristin og jeg blir sittende for oss selv og vagle på plaststoler under et skyggefylt halvtak. Det varer ikke lenge. Vi fungerer som fluepapir for alle som ikke har somlet seg av gårde til fredagsbønn. Ikke vet vi hvilken skjebne de vil få etter livets slutt. Som ektefødte omanere går de selvfølgelig ikke ut av bilene. Kommer liksom bare tilfeldig kjørende innom. Som om de ikke vet at hele stripa av coffee shops og laundry'er er stengt på denne tiden. Hi! Hello! Salam Alaykum! Salam! "Where from?" "What you do?" "Where going?" Underholdningsverdien er stor på begge fronter. På et tidspunkt tilføyer jeg at vi er i følge med en Balouch som er i moskéen for å be. Reaksjonen overrasker oss. "En Balouch?" spør den unge mannen vantro og ser seg til høyre og venstre. "Her? Wow!" hører vi i det sjåføren smeller bilen i revers og stikker. "Hva skjedde nå?" spør jeg Kristin. Vi sitter fremdeles og hikste-ler når rushtiden fra moskéen starter og Balouchen brått er tilbake. "Allerede? Og vi som hadde det så gøy" sier Kristin. Han flirer og mumler noe om at det ikke går an å forlate oss noe sted i dette stammeområdet hvor alle er så nyfikne og åpne. "Dette stammefolket eier ikke sperrer selv om de er bedre enn de kvinnfolkgalne kamelfolkene" kommenterer han. "Men hvorfor en slik reaksjon når jeg fortalte at vi reiser sammen med en Balouch?" spør jeg. "Fordi de historisk vet å passe seg for Beloucher" flirer Nasar. "Sultanens armé har til enhver tid bestått av Balucher. Uten oss hadde det ikke funnes et Oman, bare disse lekende, fnisende stammene som hadde rappet kameler og jenter fra hverandre, barrikadert hverandres vakttårn og ikke brydd seg en døyt om morgendagen eller utvikling av landet". Oj, den satt i sikringsboksen. Jeg kikker lattermildt på den stolte og verdige profilen ved siden av meg. Så ulik alle vi har truffet de siste døgnene. Undres over hvor bokstavelig jeg skal ta han. Captain Jack Sparrow er aldri langt unna i den mannen der.

Den rosa lagunen er første stopp ved kysten. Den ligger der som en bitte liten innsjø på innsiden av stranden. Dessverre er det lenge siden det har regnet på disse kanter og lagunen er ikke så stor som den pleier. Den er uansett sterkt rosa og det er alger som forårsaker den pussige fargen. Nasar oppfatter at de norske damene hans er minst like imponert over stranden. Den er diger; lang og brei. Her og der ligger det små hvite og blå fiskebåter som er trukket på land. Imot oss kommer det en patruljerende brun politibil. Det er nok av folk som forsøker å ulovlig ta seg inn i Oman via denne lange, øde kyststrekningen. Vi er imidlertid sammen med en Balouch så vi blir forbikjørt i stillhet.

Damer på kritthvite strender

På kartet ser jeg en lang, tynn landtunge et stykke lenger sør. Vi kjører nedover langs stranden som blir reinere for tang og tare jo lenger sør vi kommer. Her er pelikaner og annen sjøfugl. Hvite pelikaner på hvit sand på hvit landtunge. Fargen på havet er blågrønn. Også lenger sør tar vi en utstikker mot stranden, via mange gamle grå skur bygget av ymse værbitt treverk. Det er fraflyttede hus etter fiskere. De har nå fått tildelt nye, moderne hus av staten. Mange av skurene er blitt revet, men her står det altså igjen en klynge. Brukes som redskapsskjul og i et ser vi at det bor folk. Bangliere.

Gamle fiskerboliger.

Dhow - den gamle tradisjonelle båttypen i Oman. Her liggende ved kai i Sauqara.

Kysten skifter brått og uventet karakter. Brune, rare, lave fjellformasjoner. Månelandskap. Vi tar av og kjører inn i landet mot byen Shelim. Vårt mål for kvelden. "Tid for gratis kaffe" kommer det fra Nasar. "Vi stopper og spør de folkene der" fortsetter han og peker mot noen skur. "Kjenner du noen her også?" spør Kristin forundret. "Nei, men det spiller ingen rolle" svarer han. Vi nordboere finner det utrolig freidig men han påstår at det er sånn det fungerer i dette landet. "Vi kan da ikke bare stikke innom fremmede på denne måten" protesterer Kristin. Det er nettopp det vi gjør. Det sitter et par bangliere på bakken og bøter fiskegarn. I skyggen av en bil reiser en eldre, tykk omaner seg møysommelig fra en campingstol når vi tar av fra veien. "Obs! Jeg har dårlig erfaring med eldre folk" kommer det lavmælt fra vår liksom kaffetørste sjåfør og veiviser. De vanlige høflighetsfrasene utveksles. Vi får beskjed om å hoppe ut av bilen. "Kona sitter der borte med kaffen klar" hysjer Nasar på oss og peker mot skuret. En ferm dame med svart beduinmaske sitter på en platting foran skuret. Vi labber i vei, noe usikre på hva som ventes av oss. Vi hilser på arabisk, vi blir bedt om å sette oss og får valget mellom chai og kaffe. TV-kannene står her, likeledes en skål med dadler. Her er billioner av fluer så det gjelder å være rask med labben under lokket, likeledes med å få daddelen raskt inn i munnen. Nasar kommer etter. Hilser. Plukker opp et bønneteppe og finner en krok for å be. Kommer deretter for en kaffekopp. Det samme gjør den eldre mannen. Han er eier av en fiskebåt. Ekteparet bor ved kysten men har dratt opp hit på "hytta" for noen dager. Skal returnere i kveld, så hvis vi vil kan vi overnatte her. Vi takker høflig nei, noe som kanskje viser seg å være dumt.

Fiskerkonen demonstrerer hvordan hun lager vanntette boller av geiteskinn og halm.

I stedet drar vi videre inn til Shelim. I bilen konfronterer jeg Nasar med at han er avslørt. Han ber ikke disse ukjente folkene om kaffe. Han ber om å få be! "Selvfølgelig" ler Captain Jack Sparrow. "Det er den naturligste ting i verden. Like naturlig som å spandere kaffe på folk som stikker innom. Hvordan gjør dere det i Norge?" Jeg gir en lengre utredning om at der besøker ikke venner hverandre uten å bestille "time" to uker i forveien. Og fremmede? Nei de holder vi oss langt unna. Hva slags samfunn er det vi lever i?

Shelim. Like før landsbyen lokaliserer vi den lokale kamelløpsbanen hvor det skal gå fire race fra klokka 7 i morgen tidlig. Det er derfor vi skal overnatte i Shelim. Ikke verdens navle, heller ikke verdens kuleste sted. 2 av 3 hoteller er dørge fulle. Nasar bebreider seg selv. "Selvfølgelig er det fullt. Det er helg og det er kamelløp i morgen. At jeg ikke tenkte på det!". Vi har valget mellom å sove ute, dra ut igjen til kysten eller ta inn på byens verste hotell. Det blir byen verste hotell etter at Nasar har prutet leiligheten ned i 20 rialer, kommandert skifte av sengetøy mens vi ser på, dopapir og myggspraying av alle rom. Vi er trøtte men klarer likevel å kjøre ut for å finne en jemenittisk restaurant med nydelig mat. På veien klarer til og med Nasar å oppdrive kamelmelk. Dagen har tatt en grei vending men natten blir knallhard. På betongmadrasser.