Fra sultanens moské til Snøhettas fiskemarked

Ingen tur til Muscat uten Muttrah. Det er den gamle bydelen i Muscat. Jeg, som nærmest er som veteran å regne her i landet, påtar meg oppgaven som guide for Kristin. Til og med Nasar som har offentlig lisens som guide, mener jeg kan klare den oppgaven. Et annet must i Muscat er Sultan Qaboos Grand Mosque; den store, prektige moskéen. Vi starter denne mandagen med en kort taxi-tur hit. Moskéen ligger i vår egen bydel men lenger inn fra havet. 

Moskéen er omgitt av blomstrende hager.

I følge Rough Planet-guiden min er Sultan Qaboos Grand Mosque eneste moské i Oman som tillater adgang for vrangtroende og ikke-troende. Sånne som Kristin og meg. I etterkant har vi avslørt at dette er tull på lik linje med guidebokens påstand om at det ikke finnes offentlige toalett i landet. Vi har blant annet blitt parkert midt blant bedende muslimer som den naturligste ting i verden, uten slør og uten noen som helst uvilje fra de rettroende. Jeg tar imidlertid forbehold om at det kan forholde seg annerledes i landets største byer. Sultan Qaboos Grand Mosque er kun åpen for turister frem til klokken 11 på formiddagen, alle dager unntatt fredag. Da moskéen ble bygget i 2001 hadde den verdens største heldekkingsteppe og verdens største lysekrone i krystall. Både Qatar og Emiratene har kappes om å overgå moskéen i Muscat siden da. Uansett imponerer arkitektur, utsmykking, farger,  dimensjoner og hageanlegg fortsatt. Tar man gårdsplassen i bruk er det plass til 20 000 bedende samtidig. Minaretene er holdt i rødbrun, skinnende marmor. Lysekronen veier 8,5 tonn og er 14 meter høy. Den har 600 000 skinnende prismer av Swarovski-krystall. Litt i største laget for en leilighet på Tøyen men under den store, fargerike kuppelen i moskéen passer den utmerket. 400 iranske kvinner brukte 4 år på å veve heldekkingsteppet i bedehallen. Det har 1,7 millioner knuter og veier 21 tonn. Jepp, Den blå moské i Istanbul kan i grunnen bare gå hjem og legge seg. Her i sultanens moské blir man i grunnen bare gående rundt og måpe etter at man har sluppet inn igjennom "burkapolitiets" smale port. Kristin og jeg sklei rett inn, believe me.

En av verdens største lysekroner.

Fra sutanens moské ble det en lengre taxi-tur til sultanens palass, Al Alam. Sultanen bor ikke her men utenfor Seeb. Al Alam regnes likevel som det viktigste palasset da det brukes i offentlig øyemed, er imponerende i sin stil og huser alle de viktigste regjeringskontorene. Kontorene ligger i hvite sidefløyer som er bundet sammen av et fargerikt bygg flankert med vakre søyler. Hagen er grønn og blomstrende. Har man ikke blitt avbildet foran palasset har man egentlig ikke vært i Oman, sier guideboken min. Jeg har fått et noe annet syn på den saken, men vakkert er det. Vi tok også turen rundt palasset og fikk med oss utsikten fra sjøen. Her ligger pepperkakefortene Al Mirani og Al Jalali. Begge ble bygget i ca. 1580 av portugiserne under deres okkupasjon av landet. Begge er utilgjengelige for vanlige turister som oss, men vakre å beundre fra utsiden. Utenfor Al Mirani vrimler det dessuten vakre unge soldater fra hæren. Vi booker ny taxi via Otaxi-appen som egentlig fungerer sykt bra. Kjekke sjåfører og koster nesten ingenting. 

Pepperkakefortet Al Mirani, dekorert med hvit glasur.

Neste stopp blir selve Muttrah. Det er blitt godt over lunsjtid så vi planter oss ned på første og beste tyrkiske restaurant for ferskpresset juice og litt å spise. Vi kan ikke unngå å studere menneskene rundt oss. Det ligger et cruiseskip i havnen, noe som innbærer en sterk mix av bleike turister og gyldne omanere. Mix av påkledning kan se ut som en total kulturkrasj. Kristin og jeg er ikke helt sikre på hvilke havner disse cruisene er innom. I etterkant ser jeg at Royal Caribbean Internationals webside tilbyr ukes-cruise fra Emiratene til Oman samt 16-dagers cruise fra Dubai til Oman, Jordan, Egypt, gjennom Suez til Hellas og Italia med endepunkt i Roma. Ikke noe for oss. Vi holder på å omkomme i "hovedgatene" i den gamle souken da det er her turiststrømmen går. Snubler i turister og overfalles av selgere. Vi trives så mye bedre i de mørke, smale smauene med vennligsinnede selgere og hvor vi får lov til frivillig kikking og koselige samtaler. Vel ute i dagslys igjen setter vi oss på en liten takrestaurant kun oppdaget av omanere. Tid for kaffe og baklava!

Vakre hvite bygninger i gamle Muscat.

Muttrahs fiskemarked. Et av Snøhettas prosjekter.

En norsk severdighet ligger der brei og skittenhvit i Muttrah-bukten: fiskemarkedet! 4000 kvadratmeter, designet av Snøhetta, ferdigstilt i 2017 der det opprinnelige fiskemarkedet befant seg. Men akk, her har Kristins ubetalte guide sviktet. Det er blitt langt på ettermiddagen, all fisk er solgt ut for lenge siden og sjappa er stengt. Til og med coffee-shop'ene er stengt. Kaffetørste fiskere og turister har gått hjem. Vi tar runden rundt og imellom for å beundre blandingen av norsk og islamsk  arkitektur. Krysser deretter rundkjøringen med skulpturer av fisk. Der finner vi museet Bait al Baranda beliggende i et vakkert hvitt gammelt herskapshus med mørke tredører prydet med utskjæringer. Bygget har i sin tid huset både en amerikansk misjonsklinikk og et britisk konsulat. Vi finner døren stengt men bestemmer oss for å vente de 10 minuttene som er igjen til de åpner etter siestaen. Ikke det dummeste vi har gjort. Her er det masse informasjon å hente. Blant annet om hvorfor landet ser ut som det gjør. Med crazy fjell som består av et hav ulike bergarter trykket sammen inn i hverandre. De store platene her på kloden beveger på seg. Mens Atlanterhavet blir bredere og bredere og Amerika driver lenger og lenger bort fra Europa, skjer det motsatte her. Platene krasjer og skyves oppå hverandre. Havbunnen skyves på land og blir til fjell. Enorme masser over enormt lang tid. Museet skal ha skryt for sine gode forklaringer og bruk av elektronikk. Til og med jeg ser lyset og skjønner geologiske sammenhenger. Her er også mye annen omansk historie å få med seg. 

Vi avslutter med en siste taxi-tur som går hjem til Lana Villa. Etter dusj sikksakker vi opp til Automatic. Høres gjerne ut som et bilverksted men det er en libanesisk restaurant anbefalt av Nasar. På veien får vi kontakt med lokalbefolkningen og inviteres på kaffe i gamle, utslitte fortaussofaer. Vi velger imidlertid å gå til restauranten uten opphold, kun hoppende mellom fortsatt halvveis oversvømte gatestubber fra regnet i går. Som europeere får vi tilbud om å sitte hvor som helst i restauranten og får førsteklasses service. Porsjonene som påstås å være små er selvfølgelig overdådige. Hadde ikke vært ordentlig libanesisk uten. Tar en litt lenger vei hjem, vaggende via strandpromenaden. Mellom kortspillende te- og kaffedrikkende pakistanere, indere og omanere. Og de som bare har satt seg ut i en stol for å se på havets dønninger. Vi blir hilst med "Guds fred være med dere" og nysgjerrige "Where from?" som etterfølges av forvirrede blikk når vi svarer Norge både på engelsk og arabisk. "Where??" Synes jeg øyner kjensfolk på den halvveis månelyste stranden. Tyskerne fra Wakan?