Ankommet edens hage

For første gang ser jeg antydning til en morgengretten Nasar men det varer ikke lenge. Det må være ranglingen i går kveld. Han dro av sted med Said etter å ha satt Kristin og meg av ved hotellet. Sa han ville være tilbake innen en time og at vi ikke måtte låse han ute. En time ble til over to og jeg var på nippet til å stramme han kraftig opp da han omsider innfant seg. Hallo! Komme sigende i halv elleve-tiden når man skal opp før halv fem for å be! Kristin hadde sovnet for lenge siden med brillene på og jeg selv stod uanstendig påkledt, midt i tannpussen. Kom på at det ikke var Kristin og jeg som skulle opp til bønn og at vi kunne sove lenge. Hvis det hadde vært mulig å sove lenge på betongmadrasser. Jeg fikk plutselig en teori om hvorfor det er så harde madrasser på disse lokale hotellene. Det føles som en fordel å måtte stå tidlig opp.

Klokka blir halv ti før vi tar fatt på Salalah og omegn. Vi kjører ut av tjukkeste sentrum og ned mot havet. Det arabiske hav. For å komme dit kjører vi igjennom edens hage. Ved selvsyn ser jeg at Mario, min første vert i Beirut og kristen maronitt, hadde helt rett da han sa at edens hage lå i Oman. Den ligger her ennå. Jeg har knapt sett et så frodig sted noen sinne. Her vokser og gror alt unntatt eplertrær. Min teori er at bibelen er en gammel bok som har blitt skrevet om og modernisert X antall ganger. Den er blant annet blitt tilpasset vestlige nordboere. Frukten Eva lokket Adam med må være lett gjenkjennbar for folk som ikke har sett en kokosnøtt, daddel, fiken eller drue i hele sitt liv. Hvis frukten var et eple så var det høyst sannsynlig et knallrødt granateple. Daddelpalmene som det finnes så sykt mange av i nordlige Oman er også blitt borte. Her vokser det kokosnøtter og papayaer på palmene. Jeg spør Nasar om hva han mener om Marios teori om beliggenheten til edens hage. Muslimen har ikke hørt det før men anser det ikke som umulig. At hagen ligger i Oman. Vi sammenligner historien om syndefallet i bibelen med koranen. Historien er tilsynelatende lik men med en vesentlig forskjell: i koranen er det ikke Eva som får skylden for at Adam synder. Der beskrives hun ikke som en lokkedame. Jeg kjenner at jeg liker historien som Nasar presenterer bedre enn den jeg selv bærer med meg fra kristendomstimene fra Hatlestrand barne- og ungdomsskole. I følge koranen er ethvert menneske ansvarlig for sine egne handlinger, ikke for andres. Ingen kan ta på seg andres skyld. Man må seriøst angre sine synder, selv be om tilgivelse og hele tiden strebe for å forbedre seg selv.

En fruktbod i edens hage.

"Uansett hvilken hage dette er så har du herved spart en billett til Sri Lanka" sier Nasar henvendt til meg. Jeg har fortalt han at i min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å dra til Sri Lanka etter Oman. Det ble til at jeg valgte å bruke tid på Malta og i Oman da bombene smalt i Colombo i påsken. Bildet som bretter seg ut foran oss kan like godt være klippet ut fra en glanset turistbrosjyre fra Sri Lanka, så sånn sett har han rett. Tidligere har han spart meg for billett til Musandam fordi vi har kjørt gjennom akkurat samme fjellandskap på vei sørover. Til og med Jemen har han spart meg for å dra til på grunn av de jemenittiske landsbyene vi har vært innom her sør. Ikke det at Jemen har stått på reiseønskelisten min. Vi kjører sikksakk gatelangs i dette frodige, grønne området. Langs gatene ligger den ene fruktboden etter den andre. Her går indere, pakistanere, bangladeshere og kanskje en og annen fra nettopp; Sri Lanka. De jobber her. Omanerne selv er innom i sine feite biler og handler verdens ferskeste frukt.

En bitte liten bit av sultanens Al Hosn-palass.

Vi kommer til stranden. Den er brei og kritthvit. Havet er azurblått. Minner meg litt om Karibbien, bare reinere på et vis. Kanskje fordi det nesten ikke er mennesker her? Det er faktisk ikke mange årene siden det bodde mennesker i fattigslige hus her på stranden. Myndighetene har tildelt dem boliger andre steder i byen for å renske opp strandsonen. Nå står kun klynger av langstrakte, høye og smekre palmer bortetter stranden. Vi passerer den store arkeologiske parken Al Baleed. Her finnes ruiner helt tilbake fra 3000 år f.Kr. Dette var selve hjertet i handelen med frankensens. Her kom kongelige fra Egypt, Romerriket og Kina for å kjøpe den beste røkelsen, og herfra ble den skipet ut. Handelen blomstret og her er ruiner etter velstående boliger, alle med sin egen private moské.  Al Hosn-palasset ligger i den andre enden av den lange stranda. Her ble dagens sultan, Qaboos, født og det er her han bodde de første årene av sin barndom. Hans mor, Mazoon al-Mashani, var forrige sultanens andre kone, og fikk sin sønn allerede som 15-åring. Hun var fra den lille hvite landsbyen Taqah som ligger rett øst for Salalah. Der var vi innom i går. Palasset er et enormt kompleks som også består av leiligheter for sultanens rådgivere og andre offentlig ansatte. Kristin og jeg nærmer oss selve palasset fra strandsiden for å få tatt noen gode bilder, men sikkerhetsvaktene hysjer oss vekk.

Frankensens blandet med lavendel og olje.

Her er det ren frankensens som brennes. Dette er røkelsen som en av de 3 vise mennene brakte til Jesus-barnet i sin tid.

Like overfor og utenfor muren til sultanens palass ligger det som er igjen av Al Haffa-souken. Store deler er revet av myndighetene uten at det er offentliggjort hva området skal brukes til eller om det skal bygges en ny og mer moderne souk. Vi vandrer igjennom det som er igjen av souken og kommer ut på baksiden. Krysser gaten og kommer til våpenhandlerne som sitter der med alt fra gamle antikke våpen til nyere geværer til salgs. Her er også kuler og krutt til salgs og diverse kniver, blant annet den buede kniven dagger som bæres av omanske menn ved større anledninger. De har tatt fortauet i bruk som våpen-souk. Vi skritter derimot over våpenhandlerne da vi er mest interessert i mat. En brunsj hadde passet fint nå og det ligger en coffee shop her. Den er anbefalt av en bussjåfør som vi traff ved souken, som tilfeldigvis er en eldre fetter av Nasar. Han har mye slekt her fra både mors- og farssiden. Denne fetteren treffer vi flere ganger i løpet av dagen der han kjører sin faste rute med en gruppe turister. Maten er særdeles god på anbefalt coffee shop og klientellet består stort sett av skjeggete menn med våpen. Vi går deretter tilbake til souken hvor det nå har dukket opp flere europeiske turister. Kjenner et aldri så lite vemod over at vi ikke lenger er  alene fra vår kant av verden. Shoppinglysten har økt nå når vi har fulle mager. Kristin er blir helt rå på å prute. "Jeg trenger det egentlig ikke men det var så billig så" er hennes standardkommentar den neste timen.

På våpenmarkedet

Vi passerer edens hage på nytt for å komme gjennom og ut av Salalah. Denne gangen stopper vi ved en av de mange fruktbodene og kjøper en forfriskende melon på deling. Videre drar vi opp i de omkringliggende fjellene. Målet er Jobs gravsted selv om den vakre turen er et mål i seg selv. Utsikten er formidabel fra toppen av fjellet hvor Jobs grav befinner seg. Heldigvis presenterer Nasar historien om Job, slik den står i koranen. Om den rike mannen som hele tiden ble utsatt for de grusomste ulykker av djevelen i et forsøk på å få han til å miste tilliten til Gud. Jeg hadde glemt historien fra kristendomstimene. Når jeg i etterkant har sjekket den islamske versjonen med versjonen fra det gamle testamentet, ser jeg ingen forskjell. På nytt er jeg overbevist om at vi snakker om samme bok. Nesten bare bokbindet er forskjellig.

Tilbake i Salalah plukker vi opp vannmannen Said, Nasars neste-søskenbarn. Han har 3 timers lunsjpause og vi tar han med sørvest, i retning Jemen. Vi passerer flere frodige og vakre wadis med beitende kameler. Målet er den nydelige stranden Al Mughsayl Beach. Her ligger Marneef-grottene med noen snodige blåsehull. På dager med større bølger står spruten opp av 3 - 4 hull i klippene. Dessverre er det en dag med godvær og lite bølgeaktivitet så vi får ikke sett fenomenet. Vi hører kun en mektig brumming fra havet som har panikk der det er blitt fanget inn i grotten under oss. Stedet er uendelig vakkert. Igjen ser Kristin og Nasar tusser og troll og alle slags merkelige formasjoner i de overhengende bergene. Igjen blir jeg overhørt når jeg kommer med mine forslag.

Det ligger en kafé ved parkeringsplassen. Jeg er sugen på kald, ferskpresset juice i varmen og spanderer på gjengen. "På den turistsjappa vil noen glass juice koste deg mer enn siste natts overnatting" kommer det tørt fra Nasar. Mener han jeg er økonomisk uansvarlig? Vel, noe må jeg bruke pengene på og vi får en riktig hyggestund med utsikt over hvite strender og azurblått hav. På tilbakeveien forteller Nasar om fjellene rundt oss, hvor hans far utkjempet slag i borgerkrigen som varte fra 1962 til 1975. Jemenittiske stammer og andre opprørsstyrker fra Dhofar-regionen forsøkte å løsrive seg fra resten av Oman. Sultanens hær ble satt inn for å avverge situasjonen og hæren bestod stort sett av Balouchere. Nasars stamme. Faren rapporterte direkte til sultanen. Britene stod offisielt på sultanens side og fløy inn forsterkninger til sultanens armé. De var imidlertid ikke særlig nøye på om de også droppet våpen til opprørsstyrkene, noe som Nasars far var øyenvitne til. Det at britene agerte på begge sider og kun var interessert i landets oljeressurser gjorde at sultanen mistet tillit til dem. Landene har opp gjennom årene samarbeidet på et visst nivå. Britene har aldri fått den råderett over landets naturressurser slik de har ønsket. I 2011 gikk BPs 40 år lange kontrakt ut og alle ansatte måtte dra hjem. Oman har nå full kontroll og har sine egne velutdannede oljeingeniører. Min venn Ali i Oman Oil er en av dem.

Avskjedstimen nærmer seg. Nasar sier at han og Said ønsker å ta oss med til venner på middag i kveld. "Vi må bare sjekke om damene i familien er hjemme, ellers blir det ingen middag. Hvis dere har lyst så melder jeg uansett om vi får fikset middag eller ikke" sier han. Vi takker ja til ekte omansk gjestfrihet og middag mens vi fortsetter jakten på Salalah Garden Hotel. Det er endeholdeplass for vårt opphold i Oman. Planen er å slappe så grundig av at jeg kjeder meg nok til å glede meg til å dra hjem midt i verste mørketiden. Kristin skal hjem allerede i natt, jeg skal være fire dager til. Hotellet viser seg å ligge i tilknytning til et svært shopping- og restaurantkompleks. Etter litt klunder får vi lokalisert inngangspartiet på hotellet og bagasjen overtas av en portier. Vi tar skikkelig farvel med Nasar for middagen henger fremdeles i det blå. Ingen svarer på telefonen når Said ringer. Det blir mer enn faste håndtrykk til adjø, det vanker klem på begge kinn. Baluchen må ha lært noe av de crazy kamelguttene.

Å komme til Salalah Garden Hotel er som å gå inn i en helt annen verden enn den vi har tilhørt den siste uken. Her er dopapir, håndklær og hårføner. Sengene gynger når vi setter oss på dem. Her er kaffe- og te på rommet. Her er vann i springen. Varmt og kaldt. Vi går ned til hotell-kaféens kakedisk. Bestiller kake og latte og setter oss ut i varmen. Kakene serveres med bestikk og hvite tøyservietter. Vi ler så vi griner. Skal vi spise muffins med kniv og gaffel? Vi som ikke har håndtert bestikk på noen verdens ting den siste uken? Vi ler oss ihjel. Vi ler selv om Nasar melder om at damene ikke er hjemme og at det dermed ikke blir noen middag som tenkt. Det blir en ussel burger på oss i stedet mens vi sitter og memorerer vår enestående ekskursjon gjennom turistfri sone av Oman.