Ekte beduiner, ekte ørken

Vi skal på ekspedisjon innover og sørover i Oman. Det er ikke tull engang. Nøyaktig oversikt over hva vi er i ferd med å begi oss ut på, har vi ikke. Her stoler jeg blindt på en mann; Nasar. Kristin kjenner knapt mannen så regner med at hun stoler blindt på meg. Det er til å bli nervøs av, spesielt når han ikke dukker opp på tiden. Det har aldri skjedd før. Frokosten er fortært, kaffen er blitt lunken i krusene og bagene står ferdig pakket. Har også hatt en prat med tyskerne fra Wakan og som nå har fulgt etter meg hit. Kommer på at kanskje Nasar har kontaktet meg på telefonen som ligger til lading utenfor hørevidde. Det har han. Roper til Kristin at han blir noen minutter forsinket. I samme øyeblikk ser jeg han parkere utenfor Lana Villa. Utstyrt med reservedekk på taket og telt i tilfelle uforutsette begivenheter. Ekspedisjon er og blir det rette ordet.

Kristin er i villrede og bemerker at vi kjører feil vei. Skulle vi ikke på en Coastal Trip sørover? Nasar bedyrer at skal hun ha beduiner så er dette raskeste vei. Vi følger kysten vestover mot Seeb til vi tar sørover og innover i tjukkeste landet. Vår første stopp er byen Ibra hvor vi først besøker den fredelige souken. Her er det ingen turister og ingen kjøpere som løper etter oss. Nasar forklarer hva vi ser av ukjente varer, og det han ikke vet får vi forklart av butikkeierne. På arabisk, men vi har da translatør med oss. Vi forflytter oss deretter til den gamle bydelen. Her vandrer vi sammen i det gamle markedsområdet som ikke lenger er i bruk. Kristin og jeg fortsetter gjennom gatene i den gamle landsbyen hvor husene er bygget av leire. Nasar plukker oss opp fra den andre siden. Området er fraflyttet og de gjenværende byggene forfaller raskt uten vedlikehold. De minker for hver regnskyll, noe det har vært mye av siste halvåret. Da jeg var i Oman i januar var det så tørt at de hadde fellesbønner for regn. Det har tydeligvis funket over forventning alle steder bortsett fra i ørkenen. Det finnes mange små landsbyer med gamle, fraflyttede leirehus i Oman. Det er umulig å ta vare på alle. Før ble de jevnet med jorden for å bygge nye på samme sted. Nå blir de stående der de er i påvente av en mulig redningsaksjon. Selv i forfallen tilstand har husene sin absolutte sjarm. Noen av de gamle tredørene står der; tunge med utskjæringer i fantastiske mønstre. Her og der sitter det også maling igjen på dørene. Veggene har islamsk-buede nisjer for oppbevaring av kopper og kar. Gruvene på kjøkkenet står halvveis sammenrast. Noen steder synes oppheng for vannkrukker i leire. Der taket ikke har rast sammen ser vi bjelketak med antydning til vakre mønstre. De har en gang vært rosemalte. Jeg skulle gjerne ha reddet et slikt hus. Restaurert det og gjort det om til B&B med vestlig komfort men ivaretakelse av det ekte omanske. Naturfarger, kelimstoffer i rødt, svart og hvitt, små runde kaffekopper, dekorerte kaffekanner i tinn, leirkrukker, lykter, vevde tepper og store puter. Dream on. Utlendinger har ikke lov å eie eiendom i Oman bortsett fra i dedikerte områder. Moderne ghettoer for vestlige fremmedarbeidere hvor arbeidsgiver søker som oppholdstillatelse.

Kursen er staket ut mot ørkenen Wahiba Sands. Landsbyen Mintrib er siste utpost før ørkenen tar overhånd. Vi gjør en stopp hos en dekkspesialist som Nasar kjenner, for å slippe ut en passe dose luft fra dekkene. Dette for at hjulene ikke skal skli i sanden. I ørkenen er det ingen annen vei enn noen få hjulspor i sanden. Vi treffer nesten ingen andre biler. Ørkenen er fascinerende med sitt gyldne, bølgende landskap. Flere beduin-bosetninger passeres. Det er nesten vanskelig å se forskjellen på hva som er bosted og innhengning for dyr. Et godt stykke inn i ørkenen venter en beduinfamilie på oss. En eldre mor med voksne barn. Hun og den eldste ugifte datteren i slutten av tretti-årene bor fast her i ørkenen. Jeg var her på kaffe og søt klissete halwa for 11 måneder siden. De husker meg ikke, men jeg husker absolutt dem. Nasar minner dem på at jeg ga smertestillende tabletter til moren. Den eldre vevre mørke kvinnen i vinrødt og svart peker på meg og seg selv. Ler gjenkjennende. Hun har vært enke i flere år, men ønsker ikke å oppgi ørkentilværelsen. Her har de flere kameler, geiter, sauer og høner. De andre voksne barna er ofte på besøk og hjelper til. Vi treffer en ung datter i begynnelsen av tyve-årene og en ugift sønn. Denne yngre datteren har vært gift i flere år og har sine 2 døtrer med seg. Ei på 4 og ei på 1,5 år. Barna gjør det lettere å konversere til tross for at alt går på arabisk. Vi mottas med dadler og kaffe på tradisjonelt vis. Vi sitter i ring på et teppe på gårdsplassen mellom de 3 sammenhengende "teltene", hvor et av teltene fungerer som kjøkken. Teltene er satt opp av det de har kunnet oppdrive av planker, tepper og sekker av ulik utførelse. Det de har av elektrisitet fås via et lite solcellepanel. Det er ikke mer enn at de har litt lys noen timer hver kveld. Nasar stjeler litt energi for å lade mobilen sin.

Solen har begynt å bli sid og gylden. Vi blir med til en større innhegning for å se på kveldsstellet av geiter og sauer. De to småbarna er med og etteraper bestemor, mor og tante. Eldstejenta bærer rundt på sauer og geiter som omtrent er større enn hun selv. Dytter dem rundt. Alle går barbeint blant dyreklover og vasser rundt i sand blandet med urin og møkk fra dyrene. Noen kameler kikker bortom. Barna er ikke det minste redd for disse høye, store dyrene. Lillejenta som ikke er helt stø til beins, deiser i bakken rett som det er i den humpete sanden. Kamelene tar de hoppende, lekende barna med stoisk ro.

Etter kveldsstellet av dyrene blir Kristin og jeg tildelt det midterste rommet som soverom. Det viser seg at Nasar har kommandert sønnen i leiren til å få tak i dyner og puter fra 1000 Nights; en ørkenleir for turister hvor de begge har kjensfolk. Han kommer tilbake med madrasser i tillegg. Vi føler oss som prinsesser med slik spesialbehandling og må sloss med Nasar for å få lov til å re opp selv. Mannfolkene ler og sier at kun det beste er godt nok på et 5 stjerners hotell som dette. Om det absolutt ikke var en glam camp i utgangspunktet så er det blitt det nå. Doen får de imidlertid ikke gjort noe med. Her er det do bak hver en sanddyne. Menn til høyre, kvinner til venstre. Vi forsøker å ikke gjøre det komplisert. Hendene kan spyles ved vanntanken. "Her kan jeg i alle fall hoppe over tannpussen for en gangs skyld" sier Kristin. Strengt hevede øyenbryn fra både meg og Nasar får henne til å innse at unnasluntring ikke er tingen. Renslighet er en dyd.

Det har mørknet og utenfor tenner broren et lite leirbål. Kvinnene styrer på kjøkkenet og den nydelige duften som sprer seg røper at det er middag på gang. Kristin er den fødte bestemor /  barnehagetante. Hun blir kveldens mest populære da hun drar frem puslespill på sin iPad. Dette fenger alle bortsett fra Nasar, sønnen og meg som nyter varmen, sprakingen og freden fra leirbålet. Når middagen er ferdig blir den servert to steder: utendørs til mennene, innendørs til oss kvinner. Det er en nydelig kjøttgryte som serveres. Kristin og jeg får utdelt skje og 4-åringen gir seg ikke før også hun får en. Hun forlanger vann på flaske slik som de rare besøkende har fått. Hun etteraper oss i ett og alt. Det er mye latter. Etter maten samles vi igjen ved leirbålet. Den lille har sovnet i en haug på rommet vårt. 4-åringen ramler om kull i samme haug noe senere. De ligger der fremdeles da vi legger oss, men blir hentet av mammaen like etterpå. Det er så utrolig deilig å krype under dyner i en ørken hvor kun lyden av vind og småflagring av sand høres. Ro i sjelen.