Date med Ali

I dag skal jeg ikke gå. I alle fall ikke så langt. Bruker formiddagen til klesvask, egenpleie og oppdateringer av reisedagboken. Soser rundt i pyjamas og med det blåmønstrede te-kruset fra Polen i hånda til klokka er over 12. Når gjorde jeg det sist? Inn og ut fra takterrassen for å kjenne på været. Liksom det er noe å kjenne på. Været er nøyaktig likt som i går og forgårs og dagen før forgårs. 26 grader i skyggen og skyfri himmel. Henger ut våte klær. De er tørre før jeg rekker å snu meg.

Klokka er langt over 2 på ettermiddagen før jeg legger i vei oppover til sentrumsgatene i Al Ghubrah bydel. Målet var en omansk restaurant som jeg så første dagen min her, men mål er til for å endres. Jeg fristes til å se mer av bydelen og tråkler meg litt på kryss og tvers innover og bort fra den trafikkerte hovedgaten.

Bydelen er ikke så rik og cool lenger. Ser ikke et menneske med vestlig utseende og tenker, programmert som jeg er med min bakgrunn hjemmefra, at her er det jaggu ikke en eneste turist. Derimot er det veldig mange av den andre sorten. De med lavtlønnsyrker, mørkere hudfarge og rullende, dansende urdu som morsmål. «Du kan godt snu nå» sier min ene hjernehalvdel. Den andre og mer spontane halvdelen hører ikke etter. Den har øynet en enkel, lokal indisk restaurantsjappe som ser ut til å være åpen. Før første hjernehalvdel rekker å protestere har føttene lystret den spontane delen og vipps er jeg innenfor den ene av restaurantens to dører. Den det står Family Room på. Ganske riktig, det sitter en familie på 4 her. Etter klær og utseende tar jeg for gitt at de er herfra. Omanere. Jeg, som er en familie på en, setter meg ved det minste plastdukdekkede bordet. En forfjamset kelner av indisk /pakistansk herkomst kommer til syne og spør forundret «Food???». Jeg svarer bekreftende og jeg får en plastikkmeny i hånda. Her er det veldig mye godt men jeg er superklar for Chicken Tikka Masala. Registrerer at maten koster nesten ingen penger og minnes alle de lignende lokale sjappene som Nasar tok Marie og meg til for å lunsje i januar. Flirer ved minnet og oppdager at herr og fru ved nabobordet er på bristepunktet av både latter og nyfikenhet. Far klarer ikke styre seg. «Hvor kom du fra? Visste du om denne restauranten og var det et bevisst valg å gå hit? Eller kom du bare helt tilfeldig inn døra? Her? Skriver du om mat gjerne?» Samtalen er i gang for det tar nødvendigvis tid å svare på så mange spørsmål. «Men nei, jeg skriver ikke om mat. Hvorfor skulle jeg gjøre det her?» avslutter jeg svarrunden. «Du har altså ikke hørt historien om restauranten?» er neste spørsmål fra far. Jeg må tilstå at det har jeg absolutt ikke. Herr og fru begynner å snakke i munnen på hverandre der de forteller at restauranten har vunnet en pris for sin haleem. «Serveres kun på fredager. Du er nødt til å komme tilbake for å smake da» fortsetter den unge fruen i svart. «Og hva i all verden er haleem?»  spør jeg, fullstendig ærlig om min uvitenhet. De peker på bildet av en gryterett på vinduet og legger ut om ingredienser og tilberedning. Jeg leter med øynene i rommet etter et bevis på prisen som er vunnet, men veggene er hvite og nakne bortsett fra et bilde av en for meg totalt ukjent moské. «Dere bor gjerne i nabolaget og spiser her ofte?» undres jeg. «Vi? Nei, vi er turister som deg. Er fra Dubai men besøker broren min som jobber i en av Muscats aviser» skrattler far. Jepp, så feil kan man ta.

Guttungene begynner å bli utålmodige. De har tross alt vært ferdig spist en stund og familien gjør seg klar til å dra. Plutselig ser jeg kun de lattermilde øynene på den unge vakre fruen. Hun har dratt over seg en heldekkende niqab. Vi ønsker hverandre fortsatt god ferie og et telefonnummer havner på bordet mitt. «Ring broren min hvis du skulle trenge tips eller hjelp her i Oman. Han vet mye og kjenner mange». Jeg takker og spiser resten av den gode maten i ensom majestet. Lytter til de maskuline stemmene på den andre siden av veggen. Det går på urdu og arabisk. Familierom er fint.

Jeg trenger flere dinarer og matvarer. SPAR-butikken er et fint sted for begge deler; ATM på utsiden, mat på innsiden. I butikken er det en yngre fyr i rød piké-skjorte som snakker til meg mellom reolene og jeg retter hele min oppmerksomhet mot han. Tabbe. Det er ikke en SPAR-trøye han har på seg, noe jeg først antok. Han spør etter telefonnummeret mitt så kan vi snakkes ved senere. Han får en skulder kaldere enn frysedisken. Mulig at fyren ikke skjønner verken NO eller LA, for gir seg gjør han ikke. Han fotfølger meg mellom reolene, kommer med matvarer til meg som han tilbyr å betale, bare mot å få mitt telefonnummer. Jeg finner det jeg skal ha og stiller meg strategisk i kassekøen mellom to tilslørte kvinner. Det er første gang jeg blir stalket på SPAR. Borte blir stalkeren og det er bra. Jeg har nemlig allerede en date for kvelden.

Ali som elsker fjell og kaffe. God kaffe.

Rekker så vidt hjem med varene før jeg har Ali på telefonen. Kveldens date. Han er ferdig på jobb og kan plukke meg opp innen et kvarter. Han er imidlertid ikke sikker på hvor jeg bor og vi avtaler å møtes i Ghubrah Lake Park. Han bor ikke langt unna. Jeg kjenner han igjen, til tross for identisk antrekk med 85% av den mannlige omanske befolkningen; hvit fotsid dishdash og brodert kalott. Dessuten har skumringen senket seg rundt biler, blomster og mennesker. Han er seg selv lik – fra Instagram. Han er Instagram-bekjent nummer 2 jeg møter på denne turen, men i motsetning til mitt tilfeldige møte med Drewbinsky i Beirut så er dette møtet avtalt. Vi har chattet og mailet med hverandre om fjell og fjellturer. Ali er ingeniør og prosjektleder i Oman Oil, men på fritiden er han hiking-entusiast. Mannen med det velpleide skjegget og kraftige kjevebeina elsker fjell. På si driver han Oman Tripper. Tar betalende med ut på hiking-turer eller andre turer. Eller syr sammen et ferdig turopplegg for turister som reiser rundt i landet på egen hånd. Egentlig plan var at han skulle ta meg ut på en vandring i fjellet over Muttrah i Muscat, men det ble det ikke tid til. På jobb er han kastet inn i et nytt prosjekt og han kan ikke gå derfra så tidlig som først antatt. «De hersens møtene» sier han unnskyldende. «Ingen, absolutt ingen møter starter eller slutter når de skal her i Oman. Og ingen leverer det de skal. Folk kan sitte på jobben hele dager uten å gjøre noe, uten at det blir tatt fatt i. Det er håpløst å få til noe i dette landet» utbasuneres det. Jeg flirer. Tiraden har jeg hørt før. Fra tyske Bettina. Noe ganske annet å høre det fra en omaner! Forklaringen kommer senere. Han har studert i England og New Zealand, og har også jobbet en del år på New Zealand. "Og vet du? Nå har jeg søkt meg inn i et prosjekt for Oman Oil i Nederland. Nederland! Et land uten fjell. Hva skal jeg gjøre der på fritiden? Men ja, jobben vil være interessant og positivt for karrieren. Jeg vil dessuten få gjennomført ting i Nederland på en helt annen måte enn her».

Ali inviterte meg på kaffe da det ikke ble tid til tur. Energibunten er kaffeentusiast så det holder, og legger ut om hvor vanskelig det er å finne god kaffe i dette landet. Vi kjører over til hans side av Chedi for der har det åpnet en ny kaffebar som kan lage ordentlig kaffe. Vi kjøper coffee-to-go på hvite, kule Lots og kjører ned til stranda. Ali vokste opp på denne siden, men da var dette langt ute på landet. Nå er det by- og villastrøk og tomteprisene har mangedoblet seg. "Den som bare hadde forutsett det" sukker han og tenker tapt formue.

Vi setter oss på Fajeen etter å ha stått i vinden og betraktet havet en stund. Vi har felles interesser og mye å prate om. "Hvordan går det med Statoil eller hva de heter nå for tiden?" spør han da han får vite at jeg har bodd i Stavanger-området. Jeg ser på han med forbauselse. Det viser seg at fyren søkte jobb i Statoil for flere år tilbake. Lurer på hvordan det går med oljå i Norge etter fallet i oljeprisene i 2014 /15. Vi kommer deretter innom tema som historie, bøker og film. "Jeg har startet på en ny lydbok" forteller han entusiastisk. "En vanvittig bra historie fra 2. verdenskrig og Norge. Om noen karer som sprenger en fabrikk på Rathan» forteller han på inn og utpust. "Mener du Rjukan?" spør jeg. "Ja! Det det er navnet! Jeg har så lyst til å ta en tur til Norge" fortsetter han drømmende. Jeg forteller om billige billetter fra Amsterdam så han får komme seg i arbeid der. Ali reiser mye. Har nettopp vært i Italia, Moskva og St. Petersburg. Et morsomt møte.

Bettina har kveldsbesøk av tyske venner som bor i Dubai. Virker som Dubai betraktes som verdens navle sett herfra. De ber meg på drinker på den svale terrassen men jeg takker pent nei. Jeg må nemlig starte pakking og klargjøring til morgendagens date.