Dagstur med Nasar

Nasar ved Rustaq fort.

Dagen har begynt å brette seg ut og jeg er klar for en ny epoke av Oman. Tømmer siste rest av te-kruset, tar en kjapp tannpuss og lemper bagasjen ut på takterrassen. Solen flommer ned og temperaturen er allerede oppe i 25 grader uten at klokka er særlig mer enn 9. Går over rommet på nytt for å sikre at jeg har tatt med meg alt. Det har jeg. Låser, legger nøklene på avtalt sted og slenger meg ned i en stol på den frodige terrassen. Bare minutter etter ser jeg et kjent ansikt der nede ved porten. Nasar er kommet alt. Står der og kikker seg rundt med de kajalsvarte øynene under kunstferdig knyttet massar. Lurer på om han har kommet på riktig adresse. Jeg hoier ned, han løfter hånda til hilsen. Det vanker et fast håndtrykk og gledelig gjensyn når jeg kommer subbende ned trappene med bagasjen. 

Vi kjører vestover langs kysten mens skravla går. Innimellom kommer han på å guide litt, men jeg vifter han av. Jeg har gått tur langs disse strendene. «Men ikke helt hit?» spør han tvilende. «Jo, helt hit». Kysten bare fortsetter på samme viset. Nydelige palmestrekninger, blått hav, blå himmel, ordentlig sand, en og annen blomstrende bougainvillea og klynger med hvite og blå fiskebåter i tillegg til fiskernes grå skur av flettede palmeblader. Paradisisk. Vi ankommer kystbyen Seeb og her svinger han inn til byens kjerne. Parkerer ved markedsplassen; byens souk. «Hvis jeg husker rett er du ikke særlig interessert i fisk, men her er det mye annet å se. Du vil dessuten garantert være den eneste vestlige turisten. Ingen kommer hit bortsett fra fastboende». Et allsidig marked. Rolig. Ingen løper etter deg og fallbyr varer. Du kan bedagelig spasere rundt og se på varer uten at eieren av butikken løfter et øyenbryn. Vi blir stående utenfor en tobakksbutikk hvor det sitter en og smir ut en enkel spaserstav i tre. De selger spaserstaver i tillegg til piper og tobakksvarer. Spaserstaver er in også for unge omanere.

Så begynner daddeljakten. Det har gått opp for Nasar at jeg ikke har dadler. Det går ikke an. Jeg kan ikke dra opp i fjellene uten dadler. Jeg kommer definitivt ikke til å overleve. Jeg kan heller ikke kjøpe noen random dadler. Det blir for enkelt. Her skal det smakes, sjekkes og kontrolleres over hele souken. Kun de beste dadlene er gode nok. De skal være tørre, nøtteaktige og ikke særlig søte. I mellom bodene forteller han om dadlene i koranen. Her står det også hvordan dadlene skal spises. Ja, man putter dem selvfølgelig i munnen, men man kan ikke bare spise et hvilket som helst antall i slengen. Han selv har spist 21 hittil i dag. «Nå må du gi deg» sier jeg vantro. Vantro er nettopp det jeg er. «Du teller da ikke dadlene du spiser?». Det gjør han. «Man skal ikke spise en hellig frukt uten å reflektere over hva man gjør. Hvor mange har du spist nå?» «Fire, tror jeg?» sier jeg ettertenksomt. «Da spiser du tre til før du gir deg». Jeg gjør som kapteinen sier. 

Turistfri sone: Seeb souk.

De daddelspisende fortsetter enda litt vest langs kysten. Stopper på strandpromenaden litt utenfor Seeb, i Maabilah. Nasar forteller at han og familien bor i nærheten. De går ofte tur her. Så forsvinner han inn i en liten hvit moské mens jeg blir igjen utenfor for å ta bilder. Han er sterkt troende som de fleste i dette landet og ber 5 ganger i døgnet. Når Allah har fått sin oppmerksomhet svinger vi innover i landet. Over slettene mot Al Hazm, mens fjellene dukker opp som en ramme rundt bildet. Min avtale med Nasar er at han skal kjøre meg opp til den bitte lille fjellandsbyen Wakan. Ligger på ca. 2000 meter høyde, i nærheten av det mye høyere Jebel Akhdar. Det grønne fjellet. I Wakan har jeg bestilt 3 netter på lille Sama Wakan. Her har de 9 rom og en utsikt som er ubetalelig. Men det går ikke vei dit som er kjørbar med annet enn 4-hjulstrekkere. Har sett veien opp dit på YouTube og det er en av grunnene til at jeg booket Nasar. Hadde ikke kjørt her selv om det smalt. Da jeg ikke kan vente med å se mer av Oman, tar vi en drøy omvei. Gjør dagstur ut av dagen. En dagstur som ikke ligger langs den vante turistruta til Nasar. Han er autorisert frilans-guide og blir ofte booket av større selskaper i Oman som igjen blir booket av blant annet europeiske reiseselskaper. Det var slik vi ble kjent for 11 måneder siden. Jeg og venninnen min Marie hadde booket "skreddersydd" tur hos Espnes Reiser som hadde booket standard tur hos omanske Elite Travel som igjen booket Nasar. Turen var absolutt ikke skreddersydd og kostet nesten et helt kredittkort.

Maabilah Beach.

Al Hazm har et fort. Den gamle stormakten Oman er pepret med sine vakre kremfargede, karakteristiske fort. De ligner pepperkakefort og de ligner på hverandre, uten likevel å være like. Fortene i innlandet har vært eid av imamen som har hatt råderett over innlandet før sultanen på kysten fikk samlet områdene til ett rike. Fortet i Al Hazm har i tillegg vært et av bostedene til imamen og hans familie. Det er renovert de siste 5 årene, og det er vakkert. Jeg er ikke kommet innenfor inngangsdøra før jeg lar meg imponere. Inngangsdøra er i tre, er tykkere enn tykkest og har nydelig dekor, både treskjæringer og innfelt jern. I en sprekk over utsiden av porten er det hulrom i veggen hvor man veltet kokende daddelsirup ned på eventuelle uvelkomne. Kommer man innenfor, er det en fallem rett ned til fangehullene i kjelleren. Skulle man komme seg over fallemmen er det flere sjanser for å få daddelsirup i hodet. Det er også flere små rom hvor soldater på vakt står gjemt for å overraske eventuelle inntrengere. Fortet har sin egen daddelpresse og egen vannkilde. Her er innlagt vann på kjøkkenet i form av kummer og renner. Her er 4 vakttårn og disse er rikt dekorert med utskjæringer i stein. Imamens boligkvarter er ligger øverst. Rommene er utsmykket med hverdagsutstyr, tepper og puter, og det er lett å sette seg inn i hvordan de bodde. Det er vakre ornamenter over alt i fortet. Nasar og jeg er enige. Dette er det vakreste fortet i Oman etter Jabreen. For Nasar var det dessuten et fort som var vanskelig å ta seg inn i. Som autorisert guide har du krav på å slippe gratis inn ved alle turistattraksjoner i landet, men her ble han ikke trodd. Han måtte frem med alt av sertifikater og papirer før portvakta ble overbevist om at han var min guide. Om ikke hadde vi vært et ganske umake par!

Al Hazm fort.

Vi kjører deretter til Rustaq. Her er det et annet og større fort, en gang eid av samme imam. Dette har trolig kun vært brukt som et forsvarsverk og ikke bolig. I alle fall ikke for andre enn soldater. Det mangler utsmykninger og er mye røffere i kantene. I tillegg har forfallet satt sitt preg på fortet. Trapper og mur smuldrer hen, gulvene er langt fra i vater. Flere rom er avlåst og noen åpninger er barrikadert for at turister ikke skal ta seg inn der forfallet kan gå utover sikkerheten. Selv om fortet er større enn det i Al Hazm, bruker vi på langt nær så lang tid. Dette til tross for at vi blir stående å prate med 2 jenter fra Indonesia som også er på fortbesøk. Jeg synes de er tøffe som reiser rundt i landet på egen hånd med leiebil. De synes jeg er tøffest som drar til Oman helt alene.

Før vi ankom fortet i Rustaq hadde Nasar noe annet han ville vise meg i byen. En kilde. Jeg skjønte ikke helt hensikten før han ba meg sette meg ned ved vannet. Med det samme kjente jeg varmen strømme opp mot meg fra det lille bassenget. En naturlig varm kilde. Vannet må være minst 50 grader. Helsebringende er det også. Vannet er proppe fullt med legende mineraler og sulfater. Det skulle vært moro å prøve den tilstøtende hamammen. «Man blir som ny, men rett etter behandlingen er man så utslått at man sovner» forteller Nasar. 

Vi kjører gjennom gamledelen av Rustaq på vei ut mot hovedveien igjen. Trange smau av gater, og i en skråning står en klynge ruiner etter gamle leirhus. Vel ute av gamlebyen finner vi en åpen restaurant. De fleste har siesta da klokken er langt over lunsjtid. Vi tar oss ikke tid hverken til kaffe eller te etter maten. Det er bønnetid og vi stopper ved en liten moské ikke langt unna. Tilbake på veien blir det mer og mer fjell rundt oss og til slutt er vi i den flate bunnen av Ghubrah Bowl. Herfra er det bare en retning som gjelder. Oppover. «Ser du de hvite husene som klynger seg fast til den høye fjelltoppen der oppe? Det er Wakan. Folk som bestiller 3 netter overnatting der må være helt skrudd. Og det uten å konferere med meg først!» Nasar rister på hodet av meg. Da vi nærmer oss og veien har blitt til stupbratt offroad som får innvollene til å kvinke, får han svar tilbake. «Du synes jeg er gal som skal bo her i 3 netter. Hva skal vi da kalle de som bor og lever her 365 dager i året? De må være hakke sprøyte gale». «Men de er omanere, ikke nordmenn. Det er himmel i forskjell» parerer han. Jeg tenker i mitt stille sinn at vi får snakkes om forskjeller etter 3 netter.

Det er ikke vanskelig å finne Sama Wakan. Det lille gjestehus-anlegget ligger like i starten av landsbyen. Inderne som jobber her tar imot oss, henter bagasjen min og serverer velkomst-te. Nasar går ikke før han har forvisset seg om at rommet mitt er verdig en nordmann og har varmevifte. Jeg forsikrer at jeg har norske klær i bagen og at dette helt sikkert kommer til å gå bra. Vi avtaler henting på fredag morgen, og jeg følger han tilbake til bilen. «Jeg kommer tidligere hvis du ikke liker deg her. Da ringer du» sier hønemoren før han setter seg bak rattet og returnerer til Muscat.

Det er langt inn i skumringstimen men jeg rekker en rask tur gjennom Wakans eneste gate. Bare for å få et inntrykk. Kommer opp til de nederste grønne og frodige jordene før jeg vender om i tussmørket. Det lille jeg har sett overbeviser meg om at det ikke blir ringt til Nasar om fremskyndet henting. Går tilbake til Sama og bestiller meg en kaffe mens en liggende måneskalk klatrer stadig høyere på himmelen. Det drøses med 3 tyske voksne søsken som har tatt med ektefeller og sin veldig voksne, ørkenelskende far på eventyr til Oman. Siden finner jeg tilbake til mitt "heritage room". Både vifteovn og langt ullundertøy kommer til nytte.

En av inngangene til Sama Wakan. Min dør til høyre.