Al Ghubrah - mitt nye nabolag

Så fornøyd med både leilighet, takterrasse og område!

Våkner i 7-tiden av morgenlyset. Totalt uthvilt. Minnes jeg har hørt et bønnerop i nabolaget noen timer tidligere. Tar en runde opp for å se mitt nye hjem i dagslys. Gyllent lys flommer inn stuevinduene. Et stykke bakenfor den frodige terrassen ligger fjellene. De fyller hele horisonten fra øst til vest.

Jeg befinner meg i bydelen Al Ghubrah i Muscat. Vest for det som guideboken min fra 2011 beskriver som fasjonable Qurum. Også vest for ambassadeområdet Khuwair hvor Marie og jeg bodde på Tulip Inn for 11 måneder siden. Alt ligger på en lang rekke langs havet. Det indiske hav, nærmere bestemt Oman-gulfen, sør for Hormouz-stredet.

Det kjennes utrolig deilig å ikke ha noe planlagt for dagen. Hverken denne eller de førstkommende. Eneste plan er å ta dagene som de kommer, bli 100% god i magen, snuse inn atmosfæren og bare være til. I Muscat. Det er en luksus jeg kan og bør unne meg på en 10 ukers sammenhengende reise.

Etter en rolig formiddag med lesing og skriving går jeg ned på stranden midt på dagen. Oppdager at den ligger knappe 10 minutter unna. Det er steikende varmt på veien, fredagsbønnen gjaller i gatene og jeg tenker at det bare er en gal nordmann som kan finne på å gå tur på dette tidspunktet. Puster lettet ut da jeg møter noen omanere. De hvite, fotside og plettfrie dishdashene blafrer i vinden, men de karakteristiske små og møysommelig broderte hattene sitter rakt på hodene. De hilser «Salam Alaikum» - Guds fred være med deg. De svinger inn til nærmeste moské mens jeg fortsetter gjennom den lille parken til stranden og havet som åpenbarer seg like etter. Det er langfri i Oman disse dagene. Hvert år innvilger sultanen 2 dager fri i anledning sin egen bursdags. Sultan Qaboos bin Said av Oman fylte 79 den 18. november. Fridagene legges til en helg for å få mest mulig ut av dem. På det viset ligner omanerne på svenskene.

Det har allerede begynt å samle seg mennesker på stranden og i parken like ovenfor. Flere og flere SUV’er ankommer. De parkerer ikke på parkeringsplassen men på rad og rekke på stranden. Ut velter kvinner, barn og menn av ulik herkomst. Omanere kledd i sort og hvitt. Indere og pakistanere i mer fargerike klesdrakter. Få er vestlig kledd, og jeg øyner kun et annet menneske som i likhet med meg ikke er fra denne del av verden. Noen velger stranden for lek, bading og vandring i vannkanten. Andre har med seg grill eller ferdig tilberedt mat i svære kasseroller. Hele den grønne parken er en gigantisk pikniksone og piknikpleddene rulles ut. Det tar ikke lang tid før grillosen brer seg. Jeg tar meg i å minnes samme piknikkultur på den franske øya La Reunion, mye lenger sør i det indisk hav. Fridager = piknik og familiesammenkomster. Samme kultur har jeg sett på de amerikanske jomfruøyene i Karibbien. Dagen fylles med mat, lek, spill, gode samtaler, latter og atter mat, før de tomme kasserollene og skitne bestikket møysommelig pakkes sammen og dyttes inn i bilene sammen med hoiende glade barn og slitne, sovende barn.

Al Ghubrah Beach

Jeg selv setter meg rett ned i sanden. Hvilken novemberdag kan skilte med 28 grader, sol fra klar blå himmel og blått hav så langt øyet kan se? På den andre siden ligger Iran men landet ligger for langt unna til å ses for ei med linsestyrke -7,5. Vinden smyger seg rundt meg og gjør det ytterst behagelig å være nordmann i Oman. Blir sittende lenge. Gleder meg sammen med de glade menneskene rundt meg og får samtidig slappet av med boken min.

Piknik, ballspill, lek og familiesammenkomster i parken.

Parken er smekke full når jeg vandrer stranden til ende. Fiskebåter i hvitt og sjøgrønt er dratt opp på land i denne enden av stranden, og fiskerne har flere skur stående. Her er rent og pent, det er offentlige toaletter og søppelbøtter. Kaster man ting fra seg på stranda blir man bøtelagt. Noen selger snacks fra kiosker på hjul. De har ikke det jeg vil ha; friskpresset juice og wifi. Jeg sliter med å finne begge deler. Snubler over en liten deli som selger det meste av matvarer og får gjort et magevennlig innkjøp. Spaserer deretter hjem med varene.

Juice og wifi. På kartet finner jeg en beach resort i nærheten og tenker at den må ha begge deler. Legger ruta mi opp i byen da det viser seg umulig å komme ned dit resorten hører til å være. Området er tilsynelatende en eneste svær byggeplass. Om Oman stod stille frem til 1970 så har landet i hvert fall ikke stått stille et eneste sekund etterpå. Muscat er fremdeles i en rivende utvikling. Det er utrolig stille i de støvete gatene. Få fotgjengere og de brede flere felts veiene ligger der nesten tomme. Det meste er stengt. En juice-sjappe er i ferd med å stenge men den indisk utseende unge mannen presser en eplejuice til meg. Han har ikke mye annet å velge mellom, men min gamle fastlege på Forus sa alltid at eple er godt for magen. Jeg har alltid hatt full tillit til Dr. Thomsen og har ennå ikke evnet å finne en erstatter for han i Oslo. Jeg går en liten runde og finner senteret med SPAR-butikken som min vertinne, Bettina, anbefalte meg. Jeg har shoppet nok men finner en kafé ved inngangen. Kaffe og wifi smaker bra. Det er allerede solnedgang når jeg begir meg på hjemvei.  

Jeg sitter under en liggende tynn måneskalk på den frodige, svale takterrassen da to mennesker kommer opp trappen. "Hvem i all verden er dere og har dere tillatelse til å komme opp hit?" fleiper jeg. "Men, jeg bor jo her!" kommer det fra den kvinnelige halvdelen av paret. Bettina. Vi ler og hilser. Hun har med seg sin indiske kjæreste. La oss kalle han Mr. D for han har et navn jeg ellers vil bruke 100 år på å huske og lære uttalen på. Han er fra Bombay men har bodd i Oman i 11 år. Begge er svette og slitne etter 2 dagers vandring i Misfat-fjellene inkludert overnatting i bilen. Det hadde blitt lite søvn fordi de ikke gadd slå opp teltet. "Om du hadde kommet da du skulle, kunne du ha vært med! Misfat er nydelig" sier Bettina. "Det vet jeg for der har jeg vært" svarer jeg til begges overraskelse. "Var der i begynnelsen av januar men hadde bare tid til noen timers vandring oppover wadien i tillegg til at vi krysset dalen mellom den gamle og nye landsbyen" svarer jeg. Bettina og Mr. D stikker for å spise men litt senere kommer Bettina med en bøtte isvann og setter seg på terrassen. Har en øm ankel som må roes ned før hun kryper til køys. Og hvor har det blitt av wifi'en? Joda, vaskehjelpen har tydeligvis kommet borti noen ledninger.