Varme, unike møter

Noen dager overgår alt. Denne dagen har overgått det meste. Målet for dagen er Beiteddine, landsbyen som ligger på en av topp på motsatt side og lenger opp i denne grønne dalen. Min Libanon-guide mener at skal man se noe i Libanon så er Beiteddine-palasset en selvfølge. Jeg er klar som et egg. Har pakket dagssekken før frokost, bunkret vann og forsynt meg av kjøkkenets fruktfat for å ha litt niste på veien. Veien jeg fikk anbefalt på apoteket skal gås: først nedover til dalbunnen og så sikksakke meg oppover til et høyere punkt på den andre siden.

Kommer meg ikke fullt så raskt av gårde som tenkt. Ved frokosten får jeg beskjed om at det er slutt på stormannslivet i min oppgraderte suite. Den er blitt bestilt av andre som er villig til å betale for den. Jeg visste at det kunne komme til å skje så helt OK. Jeg løper oppover alle trappene, pakker og flytte ned til mitt egentlige rom. Det som gjenspeiler prisen jeg har betalt. Rommet minner om er buet kjellerhvelv i røff, sandfarget sten. Vinduer i hele frontveggen som vender ut mot terrassen. Her er jeg nærmere hage, salong, wifi og fellesfasiliteter. Samme elegante design og møblement. En skrivemaskin fra første halvdelen av nittenhundretallet pynter opp på skrivebordet i hjørnet. Og her er strøm! Det hadde jeg ikke i går kveld, natt og i dag tidlig i suiten. Måtte bruke lommelykten på mobilen for å finne sengen, noe som for så vidt ble en vane i Beirut. Strømmen var derimot tilbake da jeg kom for å pakke.

Bitte litt senere enn tenkt er jeg på vei nedover smauene med den særegne brosteinen. Blir raskt i tvil om jeg tok riktig utgangspunkt. Har jeg gått meg fast på privat område? En dame kommer imot meg, stiller seg opp på trappa nede i svingen og ringer på en dør. Jeg spør henne om jeg er på rett vei. «Ta til høyre og så venstre så er du nede på veien på et blunk» sier dama. Hun heter Jessie og er både hyggelig og nysgjerrig. «Hvor kommer du fra, hvordan har du havnet her og hvor skal du?» er noen av spørsmålene som velter ut. Hun venter ikke på svar en gang. «Hva med å bli med inn på kaffe?» er neste spørsmål. «Jeg skal drikke kaffe med min lillesøster som bor her, så bli med inn å få deg en kopp!» insisterer hun. Jeg lar meg lett friste. I det samme åpner en svart tjenestepike døren og Jessie roper inn døren: «Sett på kaffen, Edith! Jeg har med ei fra Norge så vi blir tre!». Deretter hilser hun på tjenestepiken og spør om det går bra med henne. Den høyreiste sjokoladefargede unge jenta er langt hjemmefra. Hun flyttet fra Nigeria til Libanon for mindre enn en måned siden for å ta husposten hos Jessies søster. Vi labber innover skinnende blanke, nyvaskede gulv og møter Edith på kjøkkenet. Hun er høygravid med barn nummer 3. Venter ei jente og går tredje dagen over tiden. Like etter er kaffen klar og blir servert i en liten stue. Jeg tipper det er hjemmets besøksrom. Det blir en sprudlende samtale over bitte små grønne kaffekopper med blomster og sommerfugler. De vil vite alt om familie, jobb og reise, og tipper vilt på alderen min. Jessie er 45, singel og har en kontorjobb i et av departementene som ligger i Hamra, Beirut. Det må være et av byggene som var under streng bevoktning og hvor jeg kun fikk passere om jeg ikke tok bilder. Lang vei å pendle hver dag, men hun kan ikke tenke seg å flytte fra grønne, fredelige Deir Al-Qamer. Edith er 34 og gift med en lege som også underviser på universitetet her i landsbyen. Jobben hennes ringer i det samme og hun må ta sin runde mage og sette seg ved laptop’en før jeg får spurt hva hun jobber med.

Kaffekjerringene Jessie og meg

Jessie har fått stjerner i øynene ved å høre om mine 10 uker fri til å reise. Prater oppglødd om sin drømmereise til Italia. Hun vil se hele Italia! Jeg må fortelle om mine opplevelser fra Roma og Venezia og prøver å grave rundt i egen hukommelse. Hun har ikke bestemt tidspunkt for Italia-turen ennå. Først skal familien legge ut på pilgrimtur for å hilse på St. Fatima i Portugal. Hun er kristen maronitt som de fleste andre i disse dalførene. Samtalen dreier inn på helgener og religion. Hun overraskes over at jeg går så lite i kirken og vet så minimalt om helgener. Her går man i kirken hver eneste søndag. Alle. Bortsett fra muslimer da, men her er det veldig liten forskjell på muslimer og kristne bortsett fra hvor man ber. Her er i området forekommer blandingsekteskap på tvers av religioner. Jeg nikker gjenkjennende til det hun sier om religionsutøvelse og likheten mellom kristne og muslimer. Gjenkjennende fordi forfatteren William Dalrymple understreker det samme gang på gang i boken jeg leser: «I skyggen av Bysants». I boken sier han at i riktig gammel tid kunne kristne og muslimer be side ved side i samme gudshus i Levanten. Nå har man hver sine gudshus men mange av ritualene og prekenene er omtrent identiske. Det er i vestlig kultur at religionsskillene er blitt så enorme, og det er også vestlig innflytelse og tankebaner sendt i retur til Levanten som fucker opp det opprinnelige Midtøsten. Man har begynt å dyrke særegenhetene fremfor likhetene. Jeg lar religion være religion for jeg har et palass å se på den andre siden av dalen. Trenger tiden til å ta meg opp til Beiteddine. «Til fots? Du er jammen noe for deg selv! En fornøyelse å treffe deg» flirer søstrene og følger meg ut.

Det går raskt nedover bakkene, men bruker tid på oppoverbakkene på den andre siden. Det er varmt, men her er heldigvis et og annet vindpustet. Naturen er vakker og her er terrasser på terrasser med små åkerlapper og frukttrær. Kommer inn i en olivenlund hvor to driver og høster inn. Minnene går tilbake til den hyggelige søndagen jeg var med på oliveninnhøsting på Nord-Kypros.

Er rimelig svett når jeg vikler meg rundt grunnmurene til Beiteddine-palasset. Må stoppe opp og få igjen pusten når jeg når parkeringsplassen. Palasset ble bygget av den siste prinsen /emiren i provinsen, Bashir Shihab den 2. Han bodde på palasset frem til 1840 da han røk uklar med britene og ottomanene. De likte veldig dårlig at han forsøkte å inngå en politisk allianse med Egypt for å bli kvitt det ottomanske styret. Han oppholdt seg resten av livet i eksil i Tyrkia. Ottomanene overtok palasset som sitt lokale regjeringskvartal, inntil franskmennene overtok. I 1934 ble palasset ført opp som verneverdig, og en omfattende renovering har pågått etappevis.

Etter billettkjøp kommer jeg inn på en stor åpen rektangulær plass. Til høyre er det en 2 etasjes bygning langs hele siden, mot venstre utsikt over til Deir Al-Qamer og rett frem ligger inngangen til neste blokk av slottet. Her ute var det oppholdssted for soldater, besøkende og hester. Den 2 etasjes bygningen ble brukt som bosted for prinsens besøkende. Der ville de oppholde seg anonymt i 3 dager før de kunne fremføre sitt ærend til prinsen.

Mitt førsteinntrykk er at stedet er åpent og nakent, men skifter mening med en gang jeg ankommer den sentrale delen av palasset. Kommer til en kvadratisk åpen borggård med stor, struttende fontene i midten. Midt i mot ligger selve palasset med sine private og offisielle områder. Jeg går systematisk til verks og begynner nede fra venstre. Jeg har ingen guide eller brosjyre, men her er wow-faktoren stor. Ornamenter, stilarter og design minner ikke om noe annet jeg har sett. Mens jeg står i et av de større rommene og glor opp i det dekorative tretaket er det en varm hånd som tar meg i armen. En soldat i hærens uniform, lav av vekst, varme mørke øyner og et smilende, åpent ansikt. Han peker opp mot taket jeg står og beundrer og spør "Ser du bøkene?" Bøker i taket? Neeei… "Men du ser alle firkantene som taket er inndelt i? Annenhver firkant har et kors med en stjerne i midten. De firkantene representerer bibelen. De andre firkantene har en ny firkant med an annen type stjerne i. Disse representerer koranen". Nå ser til og med jeg det. "Alle trosretninger innen kristendom og islam skal kunne være representert og beskyttet her. Det er derfor slottet kalles House of Faith". Den varme hånden fører meg videre, peker og forteller. Fra rom til rom. Peker ut virvaret av stilarter; italiensk, egyptisk, ottomansk, syrisk. Forteller hvor den blanke marmoren kommer fra, den gylne sandsteinen, det mørke treverket, de perlemorspekkede møblene, de fargede glassflatene. Jeg får vite hva de ulike rommene ble brukt til og hva de brukes til i dag. I to uker hver august måned bor presidenten av Libanon her. Han tar imot folket, har politiske diskusjoner med lokalpolitikerne og nyter det noe kjøligere været her oppe i høyden. Presidentfruen følger alltid med på turen. Jeg blir tatt med i disse rommene som fremdeles brukes. Til og med soverommene får jeg sett. Aldri har jeg sett et lignende sted, og aldri har jeg hatt en så kunnskapsrik og velformidlende "guide"!

Tak med bibler og koraner

I mellomtiden har jeg observert en stor belgisk turistgruppe som har ankommet med sin lokale guide. To yngre damer befinner seg oftere og oftere ved min og min uniformerte ledsagers side. "Wow! Din guide er mye bedre enn vår! Hvor fikk du tak i det unikommet av en mann?" spør de meg. Jeg svarer som sant er "Han dukket bare helt plutselig opp!" De forsvinner igjen. Litt senere forsvinner også unikommet etter å ha blitt oppkalt på walkie. "Sjekk hammamen" sier han og peker ut retningen. Her er det stort, utsmykket og flott. En avdeling for varme bad, en for skrubb, en for avkjøling og en for hvile. Jeg treffer de to belgiske damene igjen som helt har forlatt gruppen. De vinker meg bort til seg. "Vi spurte guiden vår om hvem som fulgte deg rundt. Han er sjefen for hærstyrkene i området og høyt på strå. Du fikk vel tatt en selfie med dere?" De kakler i vei mens jeg tenker "wow" atter en gang. "Seems to be my lucky day" flirer jeg til dem, men selfie, nei det hadde jeg ikke tenkt på.

Den største avdelingen i hamammen

Jeg vandrer mot utgangen av selve palasset da jeg tror jeg har gjort meg ferdig med stedet. Min mann, hærsjefen som umulig kan være en vanlig hærsjef, sitter ved utgangen og prater med en vakt. Han spør om jeg liker slottet "hans" og ber meg overta den hvite plaststolen som vakten forlater. Omsider presenterer vi oss for hverandre. Han heter Josef, og ganske riktig: han har ansvaret for sikkerheten i området. "Her skjer ikke så mye, så jeg tilbringer ofte dagene her på slottet. Jeg skriver nemlig bok om stedet. Guttene mine er flinke. Dessuten er det hyggelig å møte turister. På den måten får jeg også tilført kunnskap" smiler han lunt under baretten. Jeg forteller han om min reise, og han supplerer med hva jeg må få med meg i dette området. "Bashir Shihab bygde nemlig palass også for sine barn her i Beiteddine. Mir al-Min ligger litt lenger opp i skråningen. Det er i dag et 5-stjerners hotell, men gå inn å se. Like bortenfor ligger et annet. Det er omgjort til kirke, men du vil kanskje kunne komme inn og se. Ellers må du gjerne ringe meg så kjører jeg deg til Moussas Slott, som er noe helt annet." Jeg takker og bukker for råd og vennlighet. "Men alle jeg har snakket med sier at Moussa ikke er noe å se" sier jeg noe spørrende. "Tull" sier han. "Klart du skal dra dit. Om slottet i seg selv er nytt har det et fantastisk historisk museum". Jeg hører mer enn gjerne på historikeren i kamuflasjeuniform. Det blir også tid til selfie. "Har du sett mosaikk-museet i kjelleren her?" spør han når jeg er på vei ut for å finne Mir al-Min. "Mosaikkmuseum?" spør jeg tåpelig. Han tar meg på nytt i armen, fører meg til kanten av muren og peker på en restaurert kvadratisk mosaikk i plenen der nede i hagen. Han setter meg inn i alle elementene og symbolene i mosaikken. Så avbryter han seg selv. "Gå ned og se på alle de andre mosaikkene. Jeg kunne ha blitt med deg og holdt et 6 timers foredrag, men det har du ikke tid til. Dessuten stenges portene om 2 timer" ler Josef som foretrekker å kalles Joe.

Selfie av meg og Josef, mitt unikum av en historiker og "guide". 

Mosaikker blir betraktet på egenhånd før jeg finner veien ut av palasset. Jeg er sulten og legger veien om Total, bensinstasjonen i svingen litt overfor. I følge Josef er det en nydelig sandwich-restaurant like ved. Den er dessverre stengt, men jeg får kjøpt vann i en butikk like ved. Tråkler meg oppover noen svinger til Mir al-Min. Vaktene gir meg lov til å gå inn og se. I borggården er det utendørs restaurant. Her sitter et busslass turister som er i ferd med å gjøre seg ferdig med et større måltid. Jeg nyter utsikten, og spør en av kelnerne om det er mulig å få seg en liten matbit selv om jeg bare er meg og ikke tilhører en gruppe. "Selvfølgelig" nikker han og peker meg opp til en sittegruppe på en liten terrasse. Det tar ikke lange stunden før jeg blir servert libanesisk sandwich og hvitvin. Himmelsk. Regningen er godt overkommelig til tross for de 5 stjernene.

Mir al-Min. Palass omgjort til hotell

Videre tusler jeg bort til kirken som en gang var et lite palass. Porten er stengt. Det er ingen her. Skyggene begynner å bli lange så på tide å vende nesa hjemover igjen. Turen tar ca. 75 minutter. Da jeg nettopp har begynt på oppoverbakken på hjem-siden stopper en mopedist. Hopp oppå så kjører jeg deg til Deir Al-Qamer" oppfordrer han. Det er nesten som jeg lar meg friste, men nei - jeg insisterer på å bruke føttene. Treffer han igjen litt lenger oppe i bakken. Han hjelper en kompis med oliveninnhøstingen. Han kommer ned til meg og prater på fransk /arabisk. Da han skjønner jeg er fra Norge vil han ha en selfie sammen med meg. "Den gale norske dama som insisterer på å gå!"

Vakker solnedgang på vei hjem fra Beiteddine

Restene av middagen fra i går inntas i salongen sammen med 2 belgiske jenter som nettopp er ankommet. De er på en 5 dagers rundtur i Libanon uten bil, så tar seg frem ved hjelp av tommel, buss og felles-taxier. De sliter med kontanter, men er ellers fulle av hjertelige opplevelser. Revolusjonen har visstnok hardnet til etter en tale presidenten har holdt. Påfyll i minibanker skjer visst ikke lenger i fare for at alle libanesere tar ut alt de eier og har. Dette kan bli spennende for flere enn dem.