Uten strøm og wifi

Det ble mørkt i kveld. Strømmen gikk kl. 17:30. Jeg var nettopp kommet hjem og hadde klatret opp den bratte trappa til hemsen der vaskemaskinen står. Det ble ingen klesvask. Måtte pent klatre ned igjen i stummende mørke. I følge Cybil har vi gått på generatorkraft i flere timer før mørket smalt inn. Aircondition-anlegget har ikke fungert. Hun har bodd her en måneds tid men det er første gang hun opplever at strømmen er borte mer enn de obligatoriske 2 timene midt på dagen. Jeg bikker på meg sandalene igjen, tar med godt lesestoff og setter meg på koselige Coffee House i Mar Nicolas-trappene en stund. Går til og med en liten kveldstur. Det løser ikke elektrisitetsproblemene i leiligheten. Det er fremdeles like stummende mørkt når jeg kommer tilbake, men på balkongen er det liv og lys. Den galne fra Georgia har dratt og et ungt par fra Paris er flyttet inn. De sitter sammen med Cybil og drikker libanesisk pils. Lyskilden er franskmannens mobiltelefon ispedd skinn fra omkringliggende gatebelysning. Det er kun vi som mangler strøm. Jeg finner en stol og joiner for en flere timers hyggestund. «Vi bare later som om vi er på telttur» sier Cybil. Hun nekter plent å prate svensk og det viser seg at hun ikke har bodd i Sverige siden hun var liten. Moren er svensk, faren tyrkisk. Paret fra Paris stikker etter en stund ut for en veldig sen middag, Cybil går i dusjen mens jeg leser i lyset fra mobilen til jeg oppdager at jeg er tom for… strøm. Synd, for den lille boken jeg kjøpte på den store, kule bokhandelen i Beirut Souks tidligere i dag er morsom: 

«And then God created the Middle East and said: let there be breaking news!”

Skrittene har vært færre i dag. Har hatt en luksusdag selv til luksus-backpacker å være. La lista da jeg åpnet dagen med deilige pannekaker med friske bær på Urbanista. Oppsøkte deretter Beit Beirut, et renoveringsprosjekt av en vakker gul bygning som ble skadeskutt under borgerkrigen. Veldig mye av «det gamle ruklet» av arkitektoniske perler fra gamle gode Beirut er jevnet med jorden etter borgerkrigen. Beirut var en gang viden kjent for sine vakre Paris-lignende fasader. Politikerne valgte quick fix-metoden da restaureringen ble satt i gang. Historikere og arkeologer ble ikke hørt. Frem med bulldoserne, planer ut, engasjer et byggefirma til å ta seg av hele gjenreisningen. Mye er blitt sagt om hvorfor nettopp dette ene selskapet vant "anbudet". Resultatet er kjempefint, luksuriøst, bombastisk og skremmende kalde, døde fasader. Det har vært mange protester som ikke er blitt hensynstatt vedrørende forhistoriske funn som ikke er blitt ivaretatt men jevnet med jorden. Bare her og der er det noen åpne arealer som kan gi et innblikk i hvilken storslått historie som ligger under denne byen. 

Downtown Beirut 1940

Downtown Beirut 1991, 16 år inn i borgerkrigen.

Shopping downtown Beirut 2019

Kveldstur downtown Beirut 2019

Beit Beirut ligger ikke down town men i Achrafieh-bydelen ikke langt unna. Nytt område å utforske. Trasker av gårde etter at pannekakene er fortært. Masse oppoverbakke, men et utrolig artig område. Kule små boutique forretninger som avløses av små kunstner-atelierer og flotte antikvitetsforretninger hvor man bare må stoppe opp og glo inn vinduene. Et sted må jeg bare inn. Det er «smia» til Gaby Kamar. Den noe eldre mannen tar en gammel radio, plukker ut innmaten og setter i stedet inn ulike tablåer av bitte små saker som han smir til. Her er et tablå fra et libanesisk kjøkken, her er et fra en virvlende dervisj-seanse, og et annet viser en stor park med både mennesker og dyr. Han lager også lamper, renser og selger antikvariske glassflasker, smir kopper, religiøse symboler og jeg vet ikke hva. Jeg bøyer meg i støvet for en slik kreativitet. Mannen er lun, fin, har  litt tendens til stamming og er pratsom og meddelsom. Han er minst like interessert i hva jeg bedriver i Libanon som det jeg er i hans lille kunstsmie. Han viser meg verkstedet. En intenst tiggende kvinne med et lite barn kommer i den åpne døråpningen. Hun gir seg ikke så han må til slutt hysje henne ut og stenge døren. Sier at dette er et megastort problem i Libanon. Jeg har ikke unngått å legge merke til det. «Skal man gi eller ikke gi?» spør jeg. «I de aller fleste tilfellene tilfaller ikke pengene de stakkers arme flyktningene som tigger. De tilfaller bakmennene, mafiaen, som har dem i sin hule hånd». Gaby rister sørgmodig på hodet. «Verden er ikke helt god, men du må ha masse lykke til på ferden din» sier han og tar meg i hånden til farvel. Jeg går ut i de steikende 30 november-gradene igjen.

En av Gabys fantastiske kreasjoner

Beit Beirut

Beit Beirut er lett å finne der det står som en skadeskutt levning fra fortiden. Proppe full av kulehull og med raserte smijernsbalkonger. Restene viser at smijernet en gang har vært kunstferdig vakkert. Bygget er gjort vanntett og det er satt inn støttekonstruksjoner så det ikke skal rase sammen. Opplysning om åpningstider på døra sier at det er åpnet, men døra er låst og bygget tomt. Det er mye som ikke er åpent for tiden, men det henges gjerne opp en lapp om sporadiske åpningstider «i den situasjonen som landet befinner seg i» eller «i disse selsomme tider» eller «så lenge revolusjonen pågår». Her er det ingen info, men den låste døra sier sitt. Synd, for innenfor er det fotoutstilling, prosjektinfo og mere til. Jeg treffer Ilse som også vil inn men må nøye seg med titting utenfra. Hun er ung, blond og blåøyd advokat dra Tyskland. Nettopp ankommet Beirut for sine årlige 3 måneders frivillighetsarbeid. På mandag begynner hun i jobb for FN for å bistå med gratis advokatbistand til flyktningekvinner fra Syria som det er begått forbrytelser mot. Hun har gjort slikt før, men ikke i denne delen av verden. Sier hun er enormt spent. Vet ikke helt hva slags dritt jobben vil føre med seg. FN har også gjort det klart at det kan skje at hun må inn i Syria. Det kommer an på sakene hun blir tildelt. Heldigvis jobber de alltid i team, og FN er ansvarlig for sikkerheten deres. Beundringsverdig at folk engasjerer seg på den måten som Ilse gjør. Hun har ikke før forsvunnet i samme retning som jeg ankom, før jeg møter et annet par som heller ikke kommer seg inn på Beit Beirut.

Resto Garden.

Ikke akkurat dårlige restauranter i Acrafieh

Jeg tar unnabakken direkte ned til Martyrplassen. Helt direkte blir det ikke. Treffer på sjarmerende Resto Garden, en restaurant /kafé med en utrolig laid back terrasse. God skygge og sisha-røkende unge kvinner. Jeg nøyer meg med et glass forfriskende kald limonade mens jeg smuginhalerer den gode sisha-duften rundt meg. Glasset er stort og jeg blir sittende vel og lenge med nesa delvis i boka. Senere ankommer jeg Green Line hvor jeg svinger innom for å ta dagens temperatur på revolusjonen. Dette har blitt daglig rutine. Det var mer liv i går. Videre går jeg mellom de flotte byggene downtown. Sikksakker mellom de elegante merke-butikkene med glitter og glamour. Dumper ned på en liten kafé hvor jeg bestiller flatt brød med smeltet halloumi og salat. Et glass kald rosé smaker også godt i varmen når man først er luksus-backpacker. Glasset var dobbelt så dyrt som maten. Begynner å bli slepphendt med pengene her i dette megadyre, megakorrupte landet som flyter over av flytninger, falafel og utenlandsgjeld. Spør innehaveren etter Virgin Megastore. Ganske riktig, den har flyttet siden 2010. Og er blitt mer en leketøysbutikk enn noe annet. «Bøker? Nei ikke her. Men på den andre siden av raden med kaféer finner du en bokhandel». Det hadde han helt rett i. Bøker i 3 etasjer og kafé i øverste for kaffetørste kunder. For meg et eventyr av en butikk. Her finnes alt fra reiselitteratur om Norge til Jo Nesbø. Blir der så lenge at jeg nesten begynner å skjemmes. Elsker ordentlige bokhandlere.

Fra en bokhylle i Beirut

Libanesisk vits:

Hvorfor oppkaller ikke USA orkaner etter Mohammed og Fatima? Orkanene ville da hatt store problemer med å slippe inn i landet!