Stuck in Beirut

Sover godt i stor seng på stor suite på Smallville Hotel. Når jeg står i dusjen er jeg innstilt på å bli, men her må det først gjøres noen undersøkelser. Mat må man uansett ha så inntar frokost i 16. etasje med utsikt til alle kanter av Beirut. Byen er svær! Hvor mange mennesker bor det her egentlig? Er det noen som holder styr på det? Armenske og palestinske flyktninger som har bodd her i generasjoner. Syriske flykninger i hopetall. Midtøsten-reportere. Og turister, men de færreste er fra Norden. Ikke så mange libanesere igjen, har jeg hørt. Flertallet lever i eksil.  

Jeg får tak i min mann i Beirut fra 2010. Armener. En av de med forfedre som klarte å rømme fra tyrkernes folkemord i starten av 1900-tallet. Fortid som guide. Forkjemper for homobevegelsen i Libanon. God mann. Uredd. Vet mye. Putler på og demonstrerer fredelig for en mindre korrupt hverdag i dette bitte lille landet. Han sier at hvis jeg absolutt vil, så finnes det omveier til Batroun. Det vil ta tid. Lang tid. Så hvorfor ikke bli på deilige Smallville? "Du vil ikke kjede deg. Flere gode museer i nabolaget. Gode barer og restauranter. Basseng og soldekk i 16. etasje på hotellet".  I know. Har nettopp tatt det i øyensyn og både basseng og takterrasse ser innbydende ut. 

For å kunne ta avgjørelser må jeg få kontakt med Yara, kvalitetssjefen på L' Hote Libanais hvor jeg gjorde bookingen i Batroun. Jeg leter, men innser at jeg ikke har hennes telefonnummer. Jeg får det oppgitt av transportfirmaet hvor Youssef jobber. WhatsApp brukes som aldri før. Jeg får valget mellom å ta kjempelang omvei til Batroun eller flytte inn på et annet gjestehus i kjeden her i Beirut. Går for sistnevnte valg etter at hun har sjekket om noen har plass. Mario på Zanzoun har plass. En gammel fornem Beirut-villa i Ashrafief, like ved byens hippeste distrikt, Mar Mikhael. Det er 25 minutter til utsjekk så det pakkes i en fart. Hopper i en hotelltaxi etter å ha tatt ut 200.000 i en minibank. De putler ikke med småpenger her, eller kanskje det er nettopp det de gjør? Må ha et trillebårlass med penger for å kjøpe noe som helst. Hotelltaxien er ikke like lettvint som tenkt. Kun arabisktalende. Jeg har adressen tydelig nedskrevet på melding fra Yara, men det hjelper ikke mye. Her i landet går man sjelden etter gateadresse og nummer, selv om de fleste har en slik adresse. Her oppgir du at du skal til den rosa bygningen vis-a-vis Spar-butikken på siden av Hotell Bassanova. Kartet på mobilen min sladrer om at det ligger en kirke i gaten vi skal til, men det nytter ikke å oppgi navnet på den. Mannen er tydeligvis muslim. Han har ikke hørt om kirken. Når vi ankommer bydelen gir jeg han telefonnummeret til Mario. 

En helt ordinær libanesisk floke.

Mario venter i porten. Han byr på hele seg og i tillegg litt kaffe. En pratsom mann på rundt de 50. Engasjert, og enda mer engasjert blir han da han skjønner jeg er arkitektur- og kunstinteressert. Har ikke en gang kommet halvveis i den bitte lille arabiske kaffekoppen før han drar meg på omvisning i hele denne fantastiske villaen. Han har selv dekormalt veggene flere steder. Her er nydelige gamle møbler med innfelt ibenholt. Arabisk rosemalte møbler. Kunst i alle kroker, hyller og på veggene. Høye, ovale vinduer med innfelt farget glass. Gullforgylt heis. Koster veldig mange penger å bo her og jeg er usikker på hvor mye jeg får igjen. Sorterer revolusjon under kategorien force majeure? Her får penger være en bagatell i forhold til unik opplevelse. Mario og jeg drikker omsider kaffen ute i hagen. Da jeg nevner plan om videre reise opp i Chouf-fjellene tar han av igjen. Han er oppvokst i Chouf-distriktet og kan være min personlige guide. Jeg trenger ikke tenke pris. You bet! Han mener dessuten at han har truffet meg i et tidligere liv. Jeg er noe usikker på det.

Sett nattkjolen i bur og heng buret ut på balkongen.

Jeg vandrer omsider ut i Armenia Street retning Vest Beirut. Gata er lang og jeg kommer ikke langt før jeg dumper ned på en fortausrestaurant. Samakati Lebanese Seafood. Jeg er sulten. Hvis jeg hadde trodd lunsjen skulle være raskt unnagjort så tok jeg altså feil. Har glemt at libanesiske måltider er lengre enn en standard norsk bryllupsmiddag. Har også glemt mengden mat. Kunne ha livberget 3 syriske flyktningfamilier på mindre. Her er det bare å roe helt ned og nyte både måltid, gateliv og det å være tilbake i herlige Beirut.

Det plinger inn en tekstmelding på mobilen. Fra UD. Advarsel til alle norske statsborgere som oppholder seg i Libanon. Vanskelig å komme seg rundt i landet grunnet blokkerte veier. Hold deg i ro. Unngå store folkemengder. Jeg smiler for meg selv. Hvordan er det mulig å unngå folkemengder i Beirut? Det tyter jo folk omkring alle veier. "Hyggelig melding hjemmefra?" spør den kvinnelige restauranteieren som sitter like ved og damper på en vannpipe. Jeg oversetter meldingen og vi er enige om at den kom vel seint. "Forholdene har aldri vært roligere enn i dag" sier hun. "Skolene har vært stengt men i morgen åpner de igjen". Hun sender ungene sine alene rundt i byen. "Hvorfor er norske borgere mer utsatte enn hennes barn?" Hun kommanderer kelneren til å servere meg dessert. På huset. 

En av de mange trappegatene som Beirut er kjent for.

Med sprengt magesekk fortsetter jeg min ferd. Det tar tid. Jeg nyter å kjenne på denne byen. Så vanvittig levende og vibrerende. Så mye energi, kreativitet. Gammel fransk eleganse blandet med svært så moderne arkitektur. Så mange kule steder. Det eneste negative er all trafikken. Støy hele tiden over alt. Nei forresten, ikke over alt. Ikke rundt Mohammad Al-Amine moskeen med den prektige blå kuppelen. Rett over the Green Line fra borgerkrigen da Beirut var delt mellom øst og vest. Der er de svære gatene totalt sperret for trafikk. Selve revolusjonens navle. Her er det teltleir, markedsboder og libanesiske flagg som vaier over alt. Rundt moskeen og nedover Martyrplassen. Her råder stillhet. Soldater, politi og demonstranter i en salig blanding. Bommer røyk av hverandre, småprater. En demonstrant i rullestol får hjelp av en i kamuflasjeuniform. En gammel sortkledd bestemor står og ler sammen med en bevæpnet ung soldat. Stillheten varer til imamens syngende bønn brer seg utover åstedet. Himmelen farges blå-rosa. 

Jeg vender nesen hjemover. Det tar tid. Går innom Aaliya's Book; en kul blanding av bokhandel, sted for samarbeid, bar og kaffebar. Jeg slapper riktig så godt av med en cappuccino i dette miljøet. Går innom et minimarked og kjøper salt chips og vin til å ta med hjem. Alt såre vel i Beirut.