Skudd ved soloppgang

I grålysningen våknet jeg av skudd. Faktisk en hel rekke skudd. Klokka må ha vært før 6. Jeg plirte med øynene og våknet såpass til at jeg tok en risikovurdering. Ingen løping og skriking utenfor. Kunne høre en og annen bilen oppi hovedveien og en hane i det fjerne som nesten var for lat til å gale. Invasjon? Nei. Krig? Nei. Sovnet inn igjen under den herlige dyna i det de første solstrålene klatret inn vinduskarmen. Alt var fredelig og stilt da jeg stod opp noen timer senere. Badet er så stort at jeg nesten går meg vill, men jeg fikk da på meg klærne. Nede i hagen ventet en vaskeekte libanesisk frokostbuffet. Rihnna og Simon sitter der, og flere kommer til. Jeg nevner skuddene jeg våknet av. "Skudd? Å ja! Jaktsesongen har startet. Varer ca. to måneder" sier Simon, "Jakt på hva da?" spør jeg, ennå ikke riktig våken. "Fugl" får jeg til svar.

Frokost under granatepletrær

Bestemte planer er ikke lagt for dagen utenom å ta inn sanseinntrykk fra Deir Al-Qamer. Den er vakker og dufter litt av pinjetrær. Til tross for at det er en liten landsby så har den holdt meg i ånde hele dagen. Flere i Beirut har lurt på hva i all verden jeg skal gjøre på et så lite sted i 4 - 5 dager. "Det er bare en gate der. Stedet er unnagjort på maks 2 timer". Det er riktig nok kun en hovedvei gjennom landsbyen, men her er mange små asfalterte sideveier. Mellom de gamle husene går det dessuten et virvar av trapper eller gamle smale brosteinsbelagte gater med avløpsrenne i midten. Brosteinen er ujevn så jeg må se hvor jeg setter beina. Kunne valgt bedre skotøy, men hadde egentlig ikke tenkt å gå så mye. Det blir noen trapper opp og ned, smale smau, inspeksjon av terrassejordbruket litt lenger nede i dalen, for å i neste time klatre høyt over landsbyen for å få et fullstendig overblikk.

Særegne brosteinsgater og trapper mellom de gamle husene.

Noen har rukket å pynte til jul

Møter unger på min vei som jeg sier "hei" til når jeg passerer. De ser beskjedent ned og sier ikke en lyd. Skal nok ikke snakke med rare fremmede. Da er de voksne mer spontane og hilser gjerne før meg. Her er det et stykke mellom engelsktalende. Fransk derimot er veldig vanlig. En jeg traff på fortauet tok meg i hånda for å ønske meg velkommen til stedet. Lurte på hvor jeg er fra for jeg ligner ikke andre turister. Langs hovedveien går jeg rett på et apotek. Nyttig, for jeg glemte å gjøre noen innkjøp midt opp i alle "opptøyene" (som utenlandsk media elsker å kalle den fredelige revolusjonen) i Beirut. Det ble innkjøp av våtservietter, ny tannbørste og andre kjekke småting. Særdeles pratsom betjening. Det ble rene tippekonkurransen på hvor jeg kom fra, men Norge klarte de ikke, gitt! Apoteket fungerte også utmerket som turistinformasjon. Jeg fikk bekreftelse på at den ene veien nedover dalen fører oppover til Beiteddine på den andre siden. "Fort gjort fra der du bor" sier den yngste og mest snakkesalige av de to mennene. Han er tydeligvis mer kjent i landsbyen enn Rihnna som sa jeg måtte følge hovedveien rundt høydedraget, men så er nå hun fra Egypt. Plan for morgendagen er klekket ut. "Hva med Moussa Palace da?" spør jeg. "La, nothing for you, madame" sier han. Det samme sa Simon i går, med stedet har stjerne i margen i min Libanon-guide. "Hvorfor det da?" spør jeg nyfikent. "Alt er fake, ingenting er real. You care about real things, ikke Disneyland" får jeg til svar på apoteket.

Sentrum

Midt i landsbyen finnes det et stort torg med fontene. Der ligger det et par suvenirutsalg, kiosker, restauranter, et prinsepalass fra da Deir al-Qamer var hovedstad i provinsen, en silke-khan fra den tiden man drev med silkehandel, her er en liten moské som er under renovering og her er en gammel karavansai. Prinsepalasset er stengt. Karavansaien er tom men åpen. Her drives ikke lenger handel, men hele byggverket er gjort til senter for fransk kulturutveksling. Frankrike er særdeles populært her i området. Her er også et voksmuseum. Det tar jeg en annen dag. Setter meg ned på Al-Midane restaurant for å spise. Ser etterpå at jeg har valgt den dyreste og beste i følge guideboka. Luksus-backpackeren slår til igjen. Går deretter innom noen kirker på vei hjem. Kun den maronittiske kirken, Saidet et Tallé, er åpen. Kirken er bygget oppå gamle kristne føniske og bysantinske kirkebygg. En bysantinsk søyle står igjen inne i kirken. Artig å tenke på at det var i Midtøsten kristendommen hadde sitt utspring. 

Landsbyens maronittiske kirke

Spiser middag på Beyt el Jabal i kveld. De er 3 stykker som bærer inn på mat til meg. Herregud, hvor mye kan en person spise? Til slutt må jeg be om nåde. Magen er sprengt. Jeg får forklart at jeg må få spise resten i morgen. Tror de skjønte hva jeg sa. Det verste med Libanon er all den gode maten.