Sand mellom tærne

Bettina er oppe og romsterer på kjøkkenet da jeg våker. Vi jentene har et lengre pyjamas-kaffe-prat  for Mr. D fra Bombay elsker å ligge lenge om morgenen. Jeg har spist frokost og er nesten på vei ut da han står opp. "Du, det SIM-kortet du ikke fikk til å virke. Skal vi se på det nå?" spør han på sitt rullende, syngende Bollywood-engelsk. Jeg er ikke tungbedt. "Men hvor er informasjonen med telefonnummeret?" spør han da jeg kommer med mitt nye SIM-kort. "Nettopp" sier jeg. "Det er det jeg også savner. Fikk kun kortet i hånda, ingenting annet mottatt". "Typisk Omantel" sier han og rister på hodet. Vi prøveringer Bettina og får bekreftelse på to ting: jeg har klart å aktivere SIM-kortet og nummeret kommer opp på Bettinas telefon. Problem solved og jeg kan dermed gå videre med registrering i app og ta i bruk wifi-delen. Yohoo!

Jeg vil ha mer av milevis strand og hav, rullende bølger og sand mellom tærne. Bettina har fortalt at foreldrene hennes elsker å gå morgentur langs stranden i retning av flyplassen. Stranda på den andre siden av resorten. Den med betongmurene jeg ikke kom forbi i går. Jeg fikk historien om Chedi Muscat til frokost. Det er ikke en hvilken som helst resort. Den er utnevnt som 1 av de 3 beste SPA-resortene i den arabiske verden. Wow! Vi satt og bladde i hennes vakre SPA-bok under frokosten. Hennes bror med familie bor alltid der når de er på besøk, og hun anbefaler så absolutt en tur dit for å ligge ved poolen, spise i en av restaurantene eller rett og slett ta seg et spa. Prisene pr natt indikerer imidlertid at jeg må grine meg til lønnsforhøyelse for å forsvare kostnadene av et hotellrom. Jeg har latt meg lure av byggeplassene rundt. Her er det pure luxury og estetisk nytelse. Turistdepartementet i Oman legger ikke opp til noe backpackertilværelse. Stranda på den andre siden er imidlertid aldeles gratis. Jeg må bare gå en durabel omvei opp til 18 of November Street og følge hovedveien rundt både resort og byggeplasser. Der bretter Azaiba-stranden seg ut i hele sin lengde.

I starten er det masse fiskebåter og naust. Bestemmer meg derfor for å gå promenaden som ligger noe overfor stranden. Det er litt av et stykke men jeg har god tid. Midtveis kommer jeg til en liten moské og en juice-kiosk. Jeg velger meg juice-kiosken. Juice er akkurat det jeg gikk og drømte om denne varme novemberdagen. Har en lengre stopp i skyggen, og i tillegg til bestilt juice spanderer guttene smaksprøver av smoothies som de lager fra bunnen av. Jeg kan ikke la være å observere hva som skjer rundt meg. Jeg er den eneste som kommer innom og setter meg ned. Betjeningen har derimot plenty å gjøre. Omanere går ikke ut av de rå bilene sine hva det så enn gjelder. De stopper i veien, tuter, og ut fra kiosken stormer servitøren for å ta imot bestilling. Litt senere kommer han ut med juice-beger på et brett. Juice og penger utveksler gjennom et nedrullet bilvindu. Jeg skjønner plutselig opplegget ved McDonald'en jeg så ved hovedveien. Her så jeg bare drive in og drive through. Ingen luke for gående eller antydning til restaurant. Det neste blir nok drive in-moskéer. Eller drive through for de med ekstra dårlig tid. Tror jeg skal lansere idéen siden de ikke har kommet på det selv. Bønneteppene har de jo likevel liggende i bilen.

Omsider kommer jeg til dit jeg har tenkt meg; der hvor promenaden går over til park. Jeg går ned på stranda og her er det jammen meg noen som bader. Bare menn. Ingen turister. Rettere sagt ingen vestlige turister. De arabiske turistene (og araberverdenen er stor) klarer jeg ikke skille ut. Jeg sitter med boka midt blant dem. Nyter varmen i ryggen og vinden i håret. Tar lunsj på strandkaféen Fajeen når sulten melder seg. Halloumi-sandwich. Det er så vidt det er plass til den lille sandwichen i min innskrumpede magesekk. 

Planen er å ta taxi hjem men ombestemmer meg da jeg ser at solen er på hell. Lyset er blitt vakkert gyllent. Jeg går vannkanten helt tilbake til Chedi. Det er liv. Joggere, fotballspillere, fiskere som ser om båtene sine, familier på vandring. Og biler som parkerer omtrent med snuten i vannkanten for å se utover havet. De kommer nok ikke opp i 13 kilometer til fots slik som meg.