Salt hav og romerske ruiner

Så er det definitivt slutt på slaraffen- og gjøre-som-man-vil-når det måtte-passe-livet. I dag måtte vekkerklokka stå på kl. 06:20. Livet som soloreisende tok slutt for 4 dager siden, men nå har jeg og Anne-Kari tatt skrittet helt ut. Vi er blitt en del av en gruppe på 15. Vi har alle meldt oss på en rundtur i regi av GAdventures som dekker de fleste landemerker og severdigheter i Jordan. De 13 andre er fra Canada, USA, England, Irland og New Zeeland så her kjører vi internasjonalt. Både guide og bussjåfør er jordanere. I går var det oppmøte og innlosjering på Signature Hotel, samt fellesmiddag med downtown for de som ønsket å gjøre seg kjent. Jeg valgte hotellet da jeg allerede hadde vanket flere dager i eksosen downtown. Jeg hadde en jobb å gjøre; å fyre av gårde en visumsøknad til Oman. Våknet til positivt svar på søknaden i dag tidlig, så her snakker vi sykt bra produktivitet hos Oman Police. Mulig de husker meg siden sist. 

Plutselig er vi mange på tur. Her langs Cardo Maximus (romersk hovedgate) i Jarash 

Pussige greier. Signature Hotel har flest stjerner av alle mine overnattingssteder så langt, men den dårligste frokosten. Her er det buffet og nesten alle skåler og gryter er tomme når vi kommer for å spise kl. 7. Av støyen nedenfra å bedømme så har det vært et par busslaster før oss. Vi får i oss det restene som ligger i buffeen før det bærer ut i minibussen. Vi får omsider hilst på vår jordanske guide, Wasbi, som viser seg å være en hyggelig, kunnskapsrik kar med humor. Ferden går rett nordover hvor første mål er Jerash som består av et stort område med ruiner fra romertiden. Det som ligger og står av ruiner over jorden er imponerende, og det ligger fremdeles mange skjulte skatter under jorden som ikke er utgravd. Romerne inntok herredømmet over provinsen allerede i år 64 før Kr. og blomstret mer eller mindre til et kraftig jordskjelv to knekken på ¼ av befolkningen i år 747. Senere ble byen lagt øde til Tsjerkessere kom flyktende nordfra i 1874, etter å ha blitt invadert av Russland. I dag lever den etniske gruppen side om side med jordanere i Jerash. Wasbi ga oss en fin guiding gjennom de ruinene som består av Hadrians arkade, Artimes tempel, Zews tempel og et par teatre. Det ene er godt bevart og her blir vi møtt av sekkepipemusikk. To menn eldre menn fra hæren vandrer rundt med sekkene og blåser ut skotske toner. Wasbi forteller at sekkepipespilling er en tradisjon som hæren arvet etter britene. Videre består ruinene i Jerash av et forum, en svær hippodrom og rettvinklede gater med høye søyler på begge sider. Her er romerske bad og bysantinske kirker. Vi bruker 2 timer på området uten å ha fått sett alt.

Forum sett utenfra det sørlige teateret

Etter en frisk, rød granateplejuice går ferden sørvestover. Vi havner nede i Jordandalen som ligger under havoverflaten. Nederst i dalen ligger Dødehavet. Vi får tilgang til den berømte innsjøen gjennom en av de mange turistresortene. Her har vi adgang til en buffet-restaurant, garderobe, basseng, solstoler og selveste Dødehavsstranden med ulike massasjer og leirebad. De fleste av oss er sultne så strener etter Wasbi. Ikke den mest hjemmekoselige restauranten jeg har vært på. Et stort, støyende rom med masse akustikk og så-som-så-mat. To positive ting: jeg blir mett og jeg får Oum Ali til dessert. Oum Ali har jeg ikke smakt siden Egypt i 2014. Dødehavet må prøves, men for meg blir det en ubehagelig opplevelse. Huden min er tydeligvis for sart for såpass mye salt. Begynner å svi infernalsk over hele kroppen etter bare noen minutter, og jeg er helt rødprikkete når jeg kommer opp av vannet. Meslinger? Not! Iler mot de to dusjene på stranden, men de er omtrent tomme for vann. Øyner to andre dusjer lengre oppe i skråningen og jogger etter et tysk ungt par som også synes å være desperate etter en dusj. I hvert fall en av dem virker, og jeg oppfatter at jenta har fått samme svien som meg. Dusjen hjelper ikke særlig så vi jogger videre opp til bassenget og hopper uti. Vannet er iskaldt men døyver svien i huden. Blir liggende til jeg delvis har frosset fast i isen. Hvis det hadde vært noen is. Tenker at jaggu er Dødehavet oppskrytt. Andre koser seg imidlertid. Antar de har elefanthud, og jammen ser det sånn ut der de tripper rundt, dekket av mørk, grå leire. Jeg foretrekker  å slenge meg på en solseng for å varme meg opp etter isbadet. Temperaturen er ideell for den slags. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Minutter etter blir jeg angrepet av 1001 fluer. Får på meg klær og tar siden en avslappende tyrkisk kaffe med Anne-Kari.

Utsikt ned mot Dødehavet fra bassengområdet. Dødehavet er en del av Great Rift Valley som går gjennom mesteparten av Øst-Afrika. Dødehavet er det laveste punkt på jorden, 408 m. under havoverflaten.

Turen tilbake tar tid grunnet trafikkaos inn til Amman. Kommer omsider sultne frem til hotellet. Anne-Kari og jeg er klar til å gå ut og oppsøke en matbit med det samme, og Mary fra Irland slår følge. Det blir meze på Hashem Restaurant, en typisk jordansk restaurant i et trangt smau. Populær blant både lokalbefolkningen og turister, dessuten billig. Deilig mat, service og prat rundt bordet.

Så blir bagasjen pakket på nytt og vekkerklokka satt til 05:15. Det er bare å lukke øynene før morgenbønnen ljomer ut over byen.