Peiskos

Det florerer av kunstateliér, antikvitetsforretninger og små verksteder for kunsthåndverk og restaurering av gamle møbler i Amman. Anne-Kari og jeg ville bruke dagen til å snuse rundt i disse. 

Vi er ikke kommet mange meterne oppover i gata før vi ramler inn første sted. Det er et bitte lite roteverksted med de mest fantastiske møbler. De fleste er av syrisk opprinnelse da Syria var kjent for sine flinke møbelsnekkere. Alle i mørkt treverk med flotte perlemorbesatte mønstre. Her er dører, kommoder, speil, skjenker, stoler, krakker, småbord og et enormt garderobeskap med speildører og perlemorspekket jødestjerne i midten over dørene. De syriske jødene var ofte velstående og eide vakre møbler. Mannen som eier verkstedet restaurerer selv møblene og ga villig vekk informasjon om kunstverkene. Vi innså imidlertid at her kunne vi ikke kjøpe noe uten kraftig overlast på flyene hjem.  

Peiskos på Mijana

Egentlig er vi på vei til Alaydi Jordan Craft Center og vi må vandre noen kraftige motbakker og forsere en gammel lastebil før vi finner dette unike stedet, beliggende midt i et helt vanlig boligområde. Her er det mye flott; skulpturer, smykker i alle varianter, glass, vaser, skjerf, puter og så bortetter. Vi kan gjenkjenne gjenstander vi så på arkeologisk museum ved citadellet i går, men her er det snakk om etterligninger og kopier, seff. Vi bruker så mye tid her at vi blir traktert med te i herlige små te-glass med frisk mynte. Til slutt klarer vi å bli kvitt noen dinarer på brukskunstsenteret. Høy kvalitet og høye priser. Planen er deretter å vandre videre til National Art Gallery, men i stedet må vi tilbake til hotellet for å dumpe handleposene. Tiden er gått fra oss eller vi fra den. Vi må kutte i planer og ambisjoner, og drar rett til Rainbow Street. Et "must" av en gate i følge Lonely Planet. Oppskrytt, sier vi etter å ha gått den lange gata i hele dens lengde uten å antydning til regnbue. Kebabosen ligger lavt, suvenirbutikkene er mange, antikvitetene mistenkes å være produsert i går, gullsmykkene ser tvilsomme ut og for første gang treffer vi selgere som er en smule masete. Vi øyner kun en severdig butikk. Det er en gullsmedbutikk eid av en rolig, avbalansert mann. Han har masse pene smykker i stein, tinn og sølv. Vi betrakter og sikler mens avbalanserte toner av suraer fra koranen smyger ut til oss fra bakrommet. Egentlig finner vi regnbuen i en sidegate til Rainbow Street. En frodig dekorert gate med flere artige restauranter. Vi velger selvfølgelig den flotteste og mest sjarmerende; Mijana. En koselig hage med fargede glasskuler og en mengde fuglekasser i trærne. Behagelig, avslappende arabisk musikk. Vi velger oss et bord i solen, men hvor lenge var Adam i paradis? Etter en liten stund går novembersolen ned bak en av bygningene. Innen vi rekker å fryse, smatter vi oss høylytt igjennom deilige kalde og varme meze-retter til forfriskende limemint juice. Deretter tar vi den tyrkiske kaffen innendørs i salongen. Akk, der er det også kaldt så en av de ansatte velger å fyre på peisen for å behage de blåfrosne norske damene. Skulle nok tatt på ullundertøy og ikke dongerijakke. Temperaturen var 9 grader da vi stod opp, noe som er kaldt når man har vendt seg til 18 - 28 grader. Vinteren har innhentet meg her i Jordan.

Hagen utenfor the Soap House

Når vi nærmer oss slutten på den oppskrytte regnbuegata får vi øye på et lite skilt som peker inn i en liten gatestubb; THE SOAP HOUSE TRINITAE. Nyfikenheten har ikke sluppet taket så dette må undersøkes nærmere. Treffer amerikanske turister som skal hjem og såpe seg inn i nyinnkjøpte, velduftende produkter. En av dem viser oss veien videre innover til en liten, elegant villa med nydelig hage og flott utsikt. Vi er tross alt på et av de mange høydedragene i Amman. Inne dufter det rent. Veldig rent. Her er masse elegant oppstablede produkter av alle slag, flotte bilder på veggene og det er rett og slett vakkert å være her. Føler oss reine når vi går ut igjen. Det varer ikke lenge for Rainbow Street går over i en sort og grå gate flankert med bare hijabbutikker, men kun med svartsmuskede menn å se i gatebildet. De er langt fra vestlig kledd. Hijabgata går over i den grå og illeluktende eksosgata, flankert med skitne små bilverksteder og støvete, slitne bilvrak. Vips er vi kommet på vrangsiden av downtown. Her er et inferno av souk-butikker hvor det tilbys fargerike plastprodukter og mindre elegant tøy og ting vi aldri vil få bruk for. Vi blir noe tummelumske av den uvante menneskemengden, tilbudsvarene og virvaret. Det samme blir MapsMe-appen som også lurer på veien ut av kaoset. Runder en av de store moskéene og vi begynner å dra kjensel på det downtown vi kjenner fra før; den litt roligere delen av downtown. Anne-Kari foreslår baklava-pause og jeg er ikke vanskelig å be. I mellomtiden senker kveldsmørket seg.

Delikate og velduftende såpeprodukter 

Vi har ikke helt gitt opp Lonely Planet så velger å gi dem en sjanse til. De anbefaler restauranten Zajal som ligger i en av de dekorerte trappene vi passerer til og fra Arabesque Hotel. Kveldens mål blir å teste den ut. Vi tror vi har gjort et godt valg: her er jo fargerikt og fint. Jeg begynner å rynke på nesa alt når limemint-juicen kommer. Juicen er ikke presset de siste timene. Surmulingen min avtar ikke da meze-kjøttkaka stinker illeluktende gammel våt sau, og den vasne salaten må være fra i forfjor. Spiser minst mulig og går deretter hjem. Skivebom nr. 2. Skjerpings Lonely Planet ellers må vi forfatte vår egen guide!