Paradis?

Det rare med å planlegge er at du likevel ikke helt vet hvordan virkeligheten blir. Av og til overgår virkeligheten det du satt og planla. Jeg tror jeg er kommet til et sted der virkeligheten overgår planen. Kan det være en mulighet for at paradis lå i Libanon? Tanken slo meg da jeg steg ut av bilen til Kassem på en grønn bakketopp i Deir Al-Qamer. Mario på Zanzoun i Beirut nevnte at paradis lå i Oman i følge bibelen. "Ja, det samme står også i koranen. Det er ikke tvil om at det er en og samme bok. Skjønner ikke hvorfor vi absolutt skal komplisere ting ved å dele opp og sette i bås. Religion, etnisitet, farger,  språk. Alt skal kategoriseres, skilles og settes opp mot hverandre. Man blir så mye rikere av å bo side ved side, lære av hverandre og utfylle hverandre" filosoferer han ved frokostbordet, hvor han deretter gjentar "Men paradis lå i Oman". På det tidspunktet nikket jeg meg enig. Nå er jeg usikker på det der med beliggenheten.

Kassem stod allerede og ventet på meg som avtalt ved Swiss Butter kl. 14. Jeg skjønner raskt at hans engelsk og min arabisk overhodet ikke er bra nok til å forsøke seg på dialog. Det gjør ingenting. Han vet jeg skal til Deir Al-Qamer oppe i Chouf-fjellene og jeg gir han navnet på overnattingsstedet. Edith Piaf særegne røst fyller bilen mens vi kjører ut av Beirut. Dama følger oss det meste av veien. Først sørover langs Middelhavet. Rett sør for Damour tar han av motorveien og videre oppover langs et dalføre. Landskapet forandret karakter med det samme. Det flate jordbrukslandet tar slutt. Fremdeles frodig, men kraftig kupert. Veien blir smalere, brattere og trafikken avtar. 

Hele omlandet til Damour ligger flatt, frodig og fredelig i vakkert sollys. Det er et av de få flate områdene i fjellandet Libanon. Her er bananer i lange baner. Store plantasjer, men også åkrer med grønnsaker. Selve Damour by er i dag populær blant turister grunnet lang sandstrand, men bærer på en tragisk fortid. Ikke mindre enn to massakrer har funnet sted her. Den første stod druserne bak, under borgerkrigen mellom drusere og kristne i 1860. Den andre ble utført av palestinere i 1976. I tillegg bombet Israel byen flat i 1982. I 2006 nøyde israelerne seg med å bare ødelegge infrastrukturen rundt byen.    

Historien har ikke vært fullt så tragisk for vakre Deir Al-Qamer selv om det også her var en massakre i 1860. I 1945 ble den lille byen med de gamle hvite husene med røde tak satt på en liste over verneverdige steder. Jeg bor på Beyt el Jabal som er en gruppe gamle småhus som ligger trykket inn i den bratte dalsiden. Her har jeg fått megastort rom med et bad som er omtrent like stort som stua mi hjemme på Tøyen. Med egen terrasse og et lite spa. Felles hage. Røde granatepler henger på trærne. Bougainvilleaen blomstrer rosa, lilla og hvitt. Utsikten er formidabel både oppover og nedover dalen.

De to som tok imot meg ved innsjekkingen var ikke så bevandret i det engelske språket men det gjør ikke noe. Innsjekkingen er såre enkel. Jeg blir tatt med oppover en smal, lang steinete trappegate mellom flere gamle små steinhus. Jeg får et helt hus for meg selv bestående av 2 svære rom. Badet er nesten like stort som oppholdsrommet. Her står frisk frukt og vann på bordet. Hele terrassen på fremsiden er min private. Det samme er spaet på taket ved siden av. Jeg kaller det spa; badekar med løveføtter i friluft med flagrende gardiner, fargerike lykter, vannskåler hvor det flyter friske blomster og divan. Om jeg vil ha lunsj? Jepp. Den er ytterst libanesisk og serveres i hagen under granatepletrærne. 3 franske familier sitter der allerede og mmmm’er i seg nydelig mat. De er innom på dagstur. Det ankommer også en arabisk /muslimsk familie. Tipper det er mor og far med 2 voksne døtrer og en sønn.

Solen daler raskt ned på denne årstiden. Jeg er ikke skikkelig ferdig med lunsjen når den som en rød ildkule nederst i dalen. Puff, så er den borte. Jeg omtrent løper for å få tatt min lille by i øyensyn før det blir helt mørkt. Rekker det bare halvveis for månelys og noen få gatelys er alt jeg har å gå etter. Her er flere dagligvarebutikker, grønnsakhandlere, restauranter og kaféer. Nydelige hus. Må bruke lommelykta på mobilen for å finne veien tilbake til suiten min. Gleder meg til å bli kjent med stedet i morgen.

Bare minutter etter at jeg kommer tilbake banker Rihnna på døren. Hun er egyptisk og veldig engelskspråklig. Hun lurer på om jeg er tatt ordentlig imot, om jeg har det bra og om det er noe hun kan bidra med. Jeg forteller hvor imponert jeg er over boenheten jeg er blitt tildelt. «Egentlig har du bestilt det minste rommet, men da dette likevel stod tomt ville vi at du skulle få det beste» smiler hun. Jeg takker og bukker og lurer på om det også er kaffe å oppdrive. Hun inviterer meg ned til salongen innenfor nedre terrasse. Der sitter hun og Simon som er eieren av komplekset. Beyt al Jabal består av hele 11 gamle steinhus i samme skråning som renoveres og legges til som utleieenheter. Arabiske småkaker følger kaffen. «On the house». Andre gjester kommer og går, men de mest stabile er et umake fransk par fra Bourgogne. Hun ser mye yngre ut enn han og sier ingenting. Sitter med nesa i mobilen hele tiden. Han er derimot sosial og pratsom. Den arabisk, fransk og engelskspråklige kvelden blir hyggelig. Det blåser opp mens vi sitter der. «Det er så sent på året at vi må forvente noen vinterstormer fremover» sier Simon. Jeg tenker at det minner meg mer om en finslig midtsommerbris, men sier ingenting. Vi sitter i 17 grader på nesten 800 meters høyde med alle vinduer åpne. Han lukker et av dem. Lyden fra demonstrantene i Beiteddine tvers over dalen, har gitt seg.

Forresten bra at vi kom oss av gårde fra Beirut klokka 14. Jeg hadde en runde downtown Beirut før jeg dro. Det kom folk inn fra alle kanter. Med flagg. Bestefedre satt rundt Martyrplassen med bønnekjeder i hendene. Ungdommer satt og klimpret på gitarer. Hvite busser med politi stod parkert i utkanten. Unger sprang rundt med malte libanesiske flagg i kinnene. Vannflasker ble kjørt inn. Trillende vogner med mais, snop og mat ble satt opp for å betjene tørste og sultne demonstranter. Nye store marsjer i dag. Over hele landet. Uvisst om det blir stengt utfartsveier denne helgen slik som da jeg ankom sist søndag.