Min aller villeste taxitur

Klokka 10 på 8 er jeg ferdig pakket og klar til å sjekke ut fra Beyt el Jabal. Men hvor er Hamid? Etter litt kommer han småjoggende nedover trappene mens han søvndrukkent gnir seg i øynene. Til å være syrer er han veldig libanesisk. Null liv om morgenen men desto mer liv utover ettermiddagen og kvelden. "Your taxi is here" sier han og peker oppover trappene. "Fint" sier jeg. "Men jeg må vel nesten betale for all den gode maten jeg har spist?". "Å ja" sier Hamid mens han tar seg til hodet og sier et beløp. Siden jeg har safet med kontanter har jeg nok i cash. På vei opp til taxien ber han meg vente foran et hus. "Det er her jeg bor. Jeg må inn og hente kvitteringsboka". Den unge mannen er ennå ikke helt våken. Han følger meg videre opp til Salim som står og venter. Lokal taxisjåfør. Han snakker ikke engelsk men får instruksjoner av Hamid. Jeg oppfatter x antall inshallah'er i løpet av samtalen så tenker i mitt stille sinn at det er greit klokken bare er 8 om morgenen.

Vi dundrer nedover dalen, i alle fall et stykke. Så kommer veisperring nr. 1 rundt en sving. Vi puster lettet ut da sperringen er i ferd med å åpnes i den retningen vi skal. Det ligger et bildekk og brenner på motsatt side. Murstein og hjulkapsler ligger over alt. 8-10 soldater står i en klynge. Demonstranter er i ferd med å rydde. Det er det mest forbløffende med hele denne revolusjonen. Demonstrantene rydder etter seg kontinuerlig. På Martyrplassen og området rundt som er selve demonstrasjonens kjernepunkt i Beirut fantes det ikke en sigarettsneip på gata. Helt totalt slikket og rent!

På den smale sti

Vi sirkler oss videre ned. Treffer veisperring nr. 2 like etter. Den er nylig åpnet! Nesten helt ferdig ryddet! Både Salim og jeg flirer. Dette går jo som smurt! Men akk; vi er ikke før ankommet nordgående motorvei ved Damour da det er totalstopp i alle 3 nordgående filer. Om Salim ikke kan mange ordene engelsk så kan han i allefall ordet "Blocked!" Noen biler trekker seg ut på høyre veiskulder og han følger etter. Oppover, oppover, oppover før vi dreier nordover. Kjører over alle bakketopper og lokale småveier øst for hovedveien, retning nordover mot flyplassen. Problemet er at vi ikke kommer ned igjen! Hver minste lille fillevei vest mot flyplassen er blokkert av demonstranter! Vi prøver oss på en sti gjennom et drivhusområde, vi prøver oss gjennom et grustak. Humpetitten, humpetatten. Er glad jeg ikke har spist frokost for jeg blir bilsyk nok på tom mage. Vi er absolutt ikke alene på disse småveien og det er ikke bare vi som bedriver offroad. Alle kjører med vinduene nede og det foregår en utstrakt kommunikasjon sjåførene imellom. "Er det åpent der du kommer ifra?". "Nei, men prøv mot høyre. Kanskje du kommer igjennom der". "Hvordan ser det ut lenger nede i bakken?" Det rygges og snus på tiøringer. Alle ser ut til å vise hensyn til hverandre i virvaret, men at ingen biler dultet borti hverandre er et under. Folk stresser tross alt med å komme frem der de skal. Ingen kjører rundt bare på gøy. Til og med rolige Salim begynner å stønne høyt. Antall veisperringer har jeg mistet tallet på. Vi befinner oss plutselig langt inne i søndre deler av Beirut. For å si det slik; ingen av disse forstedene står anbefalt i min Libanon-guide. Det er fattigslig og trangt om saligheten. Elektrisitetskablene henger i et virvar lavt over de smale gatene. Det er skittent og lurvete. Flyktningeleirer? Minner meg om da jeg besøkte Sabra og Shatilla i 2010 med Norsk Folkehjelp, bare at der var det for trangt for biler. Til og med solen slapp ikke inn sprekkene der. Tenker videre at det var vel på denne måten at Odd Karstein Tveit fra Hillevåg herjet rundt på 80-tallet. "Special price for this sightseeing?" spør jeg. Han skjønner og flirer til meg via sladrespeilet. Vi køer opp gjennom et souk-område hvor det selges alt mulig billig krimskrams og ikke-siste-motetøy. "Og shopping?" spør Salim. "Yeah, right!". Vi kommer oss omsider ut på en vei som går ut mot flyplassen. Vi har vært så nær, så nær, hele tiden! Har sett tårnet og fly som tar av, så veldig crazy å ikke vite om man kommer seg dit. Etter en 2 timers kjøretur som ikke skulle tatt mer enn 45 minutter, kjører Salim glisende inn på flyplassen: Han setter meg av ved avgangshallen. Jeg syns synd i mannen som skal samme vei tilbake, men får ikke sagt det på arabisk. I stedet blir det håndristing, klapp på armene og lettelsens smil før jeg gir han nesten alle pengene jeg har. 

Gjennom et sandtak

På grunn av Elias' råd er jeg likevel ute i god tid. Flyplassen er nesten tom men det kommer sigende og løpende folk nå og da. Jeg blir sittende for flyet til Amman får aldri noe innsjekkingsskranke. Innsjekkingen er delt i to; øst og vest, og man må vente på innsjekkingsskranke for å vite i hvilken retning man skal gå. Til slutt har jeg ikke nerver til å vente lenger og griper tak i en uniformert MEA-mann. "Men alle vet at MEA går fra vest" sier han og trekker på skuldrene. Takk for den. Hvordan kunne jeg vite det? Løper gjennom første politikontroll. Men akk; ingen av skrankene har Amman eller MEA -skilting. Jeg venter så lenge jeg tør, men ingenting skjer. Griper fatt i ny MEA-uniformert mann. "Men MEA er jo skranke 1- 6" sier han. Ingenting står over disse skrankene, men der, bakom skranke 4 ligger det en liten ungjente. "Ja, dette er i siste liten" kommer det surt fra henne. Jeg vurderer om jeg skal dra den lille røde pille-eske-hatten av hodet hennes. Besinner meg. "Du kan ikke dra ut fra Libanon for du har jo ikke visum inn i landet" kommer det så mens hun blar i passet mitt. "Det har jeg. La meg få passet så skal jeg vise deg" sier jeg en smule oppgitt. Nei, i stedet går hun til en kollega med passet og det blir en 7 minutters diskusjon mens jeg står og tripper. Omsider virker det som at jeg skal få lov til å forlate Libanon. "Ja nå er du sen. Det spørs om du når flyet" kommer det enda surere. Jeg burde slått hodet ned i magen på henne, men velger i stedet å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen. Køen er lang. Det virker som arabere kan ha med seg 5 stk. håndbagasje á 25 kilo hver. Her er mange arabere. Videre går ferden gjennom passkontrollen hvor det ikke stilles spørsmål angående mitt innreisevisum. Politimannen smiler og ønsker meg god reise. Jeg løper men det hadde jeg ikke behøvd. Alt er behagelig rolig på gate 8.

Selve flyturen fra Beirut til Amman tar kun 1 time. Det er godt med plass om bord og besetningen er så bedagelig at vi er allerede på vei ned når de bestemmer seg for å servere sandwich og juice. Landingshjulene er ute når de kjører ut taxfree-tralla. Etter landing er det bare smack, smack, smack. Tror jeg bruker 10 minutter fra flyet til ankomsthallen, noe som inkluderer kjøp av visum, uttak i minibank, passkontroll, politikontroll og henting av bagasje. Sykt effektivt og så velfungerende at etter nesten 2 uker i Libanon lurer jeg hele tiden på hva som er feil. Jeg finner ingen feil. Jeg finner derimot Assam som står med et skilt. "Inger. Arabesque Hotel" Det er meg. 45 minutter etterpå sjekker jeg inn hos 2 hyggelige unge menn. Kjøreturen gikk gjennom et totalt ulikt landskap enn det grønne jeg forlot.

Det meste av dagslyset er allerede brukt opp. Jeg lemper bagasjen inn på det sparsommelige 2-mannsrommet og tar en stripe nedover gata et stykke. Førsteinntrykket er eksos og forurensning. Andreinntrykket er fra en sykt kul restaurant med sykt god jordansk mat og feiende god musikk i høyttalerne. Her blir jeg sittende. Snuser inn sisha-duft og registrerer at musikken slås av når de mektige bønneropene brer seg over byen. De ville uansett ha overdøvet musikken.

Blir overrasket av regn når jeg går tilbake til hotellet. Er heldigvis kommet innomhus når det dundrer løs for alvor. Jeg har fått levert klær til vask, ordnet med transport til Anne-Kari som ankommer fra Oslo i morgen, og har drukket te med Amir i resepsjonen mens han rundhåndet har delt tips om Amman. Jeg er klar for nye opplevelser!