Livsfarlig

Å være fotgjenger i Beirut er en kunst. En livsfarlig kunst. Trafikkbildet på Malta og Kypros var overhodet ikke bra, men egentlig finslig i forhold til Beirut. Selv om på øyene kom skeinende på feil side av veien, noe som stadig overrasket en dame som meg som ikke tåler endringer. I Beirut kjører man i det minste på riktig side. Ofte i alle fall. Men der stopper det. Bilene eier hver millimeter av byen. Hver eneste gate, fortau, asfaltstripe, innkjørsel, utkjørsel... Alt er dekket av biler i alle varianter, årsmodeller, farger, fasonger - bortsett fra el. De parkerer så tett at jeg kan bare glemme å smyge meg imellom to parkerte biler. De parkerer på alle fortau og det parkeres dobbelt, så langs veien står det også en rekke parkerte biler. Jeg som fotgjenger tvinges dermed ut i mellom de kjørende bilene midt i gata. Motorsykler, mopeder og scootere regnes som fotgjengere. De kjører der det ellers ikke er lov å kjøre. Jeg kan stå på et fortau og vente på grønt lys ved noe så sjeldent som en fotgjengerovergang, og det kommer mopeder opp i rumpa mi som også vil over fotgjengerovergangen på grønn mann. Den grønne mannen varer i nøyaktig 3 sekund så her gjelder det å ha vært god på 60 meteren. Å løpe på grønn mann er superfarlig. Mens du løper må du ha full oversikt på begge sider. Her er det nemlig 3 muligheter:

• Bilistene har også grønt lys
• Bilistene er fargeblinde
• Bilistene driter loddrett i farger

Resultatet er uansett det samme. Bilene stopper ikke så det gjelder å aldri slappe av men være 100% årvåken 100% av tiden. Har lært meg til å følge med på hva lokale fotgjengere gjør. Enten aper jeg etter dem eller så løper jeg sammen med dem og håper de ikke blingser på bil. Det er avgjørende å lete etter blikket til sjåførene. Med en gang du har fått blikkontakt dundrer du ut i veien med armen stukket rett ut og med håndflaten opp mot bilen. Hvis bilen likevel ikke stopper har du i alle fall gjort et forsøk på å ta imot den med håndflaten. Uten overtydelig kroppsspråk blir du stående. Som ansvarlig nordmann blir du stående. Ikke 1 10 minutter eller et kvarter, men til evig tid. Det hjelper ikke å vente til natten kommer heller. Trafikken fortsetter i samme sterke strøm. Det er uhyre slitsomt og jeg bruker lang tid på å komme meg frem der jeg spretter opp og ned av fortau, forsøker å komme forbi her og der, leter etter alternative utveier, snirkler innom noen fortausrestauranter på min vei, står og håper på luker og forsøker på blikkontakt. Jeg kommer aldri opp i tempo, men med flaks kommer jeg fra det med livet i behold. 

Jeg gikk til Nasjonalmuseet i dag. Det gjør jeg aldri igjen. Det var langt og deler av ruten gikk langs motorveier. De måtte krysses her og der. Før jeg ankom motorveiene gikk jeg verdens lengste bilverkstedsgate. Den var ikke spesielt estetisk vakker. Når jeg endelig når museet er mitt første spørsmål om de har kafé hvor jeg kan sette meg ned for å hvile og få skylt bort asfalt- og eksosstøv fra strupen. Nei, det har de ikke. Men museet er så lekkert at jeg får fornyet energi av å gå rundt i de massive lokalene. Det er mye massivt som står utstilt der også. Massivt gammelt er det også. Fra før det var antydning til mennesker på det berget i nord hvor jeg kommer fra. Store funn har blitt gjort i Balbeek, Aljun, Tyr, Sidon, Byblos og andre steder. For å bevare funnene er mye blitt forflyttet til Nasjonalmuseet. Svære mosaikkbilder, byster, sarkofager, sfnix'er og annet som jeg trodde bare fantes i Egypt. Her i det østlige Middelhavet har det vært kontinuerlig kulturutveksling i evige tider. Til og med tre godt bevarte mumier har de funnet i en fjellhule. Og broderte klær! Det er også en hel mengde små gjenstander som smykker, skulpturer i diverse materialer, krukker, vaser, kosmetikkholdere, mynter osv. Ekstra interessant er det siden jeg var på flere av stedene hvor gjenstandene er blitt hentet ut, i 2010. Museet lå midt i skillelinjen, the Green Line, mellom Øst og Vest Beirut under den 20 år lange borgerkrigen (1975 til 1995). Til tross for omfattende arbeid som ble gjort for å redde de  historiske gjenstandene, er noe gått tapt eller blitt ødelagt som følge av fuktighet, feil temperatur, vann, ild og missiler. Fikk litt innblikk i det omfattende restaureringsarbeidet som ble gjennomført etter borgerkrigen. 

Nydelig mosaikk - med et lite missil-avtrykk i venstre hjørne

Lunsjen blir tatt i samme bydel som museet ligger i. På Onno, en libanesisk /armensk restaurant i  Rue Badaro. Min lokale venn, Bertho, tipset meg om gata da jeg trodde jeg ble værende på Smallville Hotel. Hummus og deilig salat, og det vanker store mengder gratis dessert også her. On the house! Deretter er jeg klar for å ta taxi til det ottomanske vakre klokketårnet i sentrale strøk av byen. Det blir vanskelig. Den eldre taxisjåføren og to andre menn på fortauet, totalt 3 generasjoner representert, begynner omhyggelig å rådslå seg imellom på arabisk. Neket fra Tøyen tror problemet er å vite hvor jeg vil hen. Her går det i litt andre bokstaver og navn enn det som står på vestlige kart-apper og guidebøker. Vi blir enige om at han kan kjøre meg til den sentrale delen av Armenia Street. Så er det å ta beina fatt igjen.

En vakker kirkeport. St. Antoine gresk-katolske kirke.

Det stilige Saifi-kvartalet

Etter krysning av gamle Green Line mellom øst og vest, som nå er den store skueplassen for de pågående demonstrasjonene, vandrer jeg freidig frem. Kommer til tverrgående Al-Ma'araz Street men har alt begynt å skjønne tegninga. Alle tverrgater er barrikadert med stendere og piggtråd. Soldater fra hæren i grågrønne kamuflasjeuniformer holder vakt. Selvfølgelig er det grunnen til at taxisjåføren ikke så noen hensikt i å kjøre meg hit. Han ville ikke ha kommet frem uansett fordi alle omkringliggende gater er også sperret og kun for gående. En soldat bekrefter at jeg ikke kommer til det ottomanske klokketårnet på Place de l'Etoile. Frister ikke heller. Minnes det utrolige livlige livet rundt den åpne plassen i 2010. Restauranter og barer over alt. De er for tiden stengt. Litt romerske ruiner blir det imidlertid på meg.

Levninger fra romernes tid. St George gresk-ortodokse kirke og St. Elias gresk-katolske kirke i bakgrunnen.

Det begynner å mørkne. Rundt meg er det en snodig stemning. Som om noe er over eller stillheten før en storm. Det kryr av utenlandske journalister. Går rundt og filmer flagg, tagginger, knuste vindusruter, forvridd jern og skrot som er samlet i en haug, og ser ut til å lete etter dramatiske bilder. De intervjuer mennesker. Rundt om sitter og rusler fredelige hverdagsmennesker og familier med barn. Noen av de mest ivrige demonstrantene fyrer opp hardcore arabisk hip-hop over et høyttaleranlegg. Andre sitter og selger flagg og vann. De tradisjonelle kaffeselgerne går og gjør kaffetørste oppmerksomme på at de er der med den egenartede klirringen av kopper. Soldater og politi står i klynger. I dag som i går med smil og latter i ansiktene, skarpladde gevær over skuldrene og sigaretter i munnviken. I trappene utenfor den flotte Mohammad al-Amin moskéen sitter mennesker, turister og libanesere om hverandre, og kjenner på stemningen. Den er god. Svært god.

Selv er jeg megasliten av for mye gåing, for mye trafikkstøy og en uvant mengde forurenset luft. Tar sandwich og rødvin på mitt gullforgylte rom.