Kunst å ta taxi

Albert har fått lov til å prøve seg som resepsjonist i dag. Stor stas.

I dag fikk Anne-Kari og jeg tatt igjen det vi ikke rakk i går, og det til gagns. Jordan National Gallery of Fine Arts stod fremst i pannebrasken denne formiddagen. Det er så vidt vi når frokosten på hotellet kl. 10 så vi kan vel kalle det midt på dagen når vi kommer oss ut. Sola er oppe og jodler før  klokka halv 7 og legger seg derfor tidlig. Etter frokost pakker vi ferdig og overlater ansvaret for både Albert (som ikke er særlig kunstinteressert) og all bagasje til krølltoppen i resepsjonen. Han er Liverpool-fan på sin hals men i dag har han tredd en genser over den røde Liverpool-trøya. Det er kjølig dag i Amman. Vi antyder noe om at vi vil være tilbake innen 1 - 2 timer, men det er vi absolutt ikke. 

Jordan National Gallery of Fine Arts er svære greier. Her er samtidskunstnere fra 20 asiatiske land samlet. Absolutt flest malerier, men også noen skulpturer. 140 kunstobjekter totalt, fordelt på 2 bygg. Mellom de to byggene ligger det en liten park som også inneholder skulpturer. Dette tar tid. Vi kjenner ikke kunstnerne og har heller ikke god nok kjennskap til historisk bakgrunn og kultur i disse landene; fra Tyrkia i vest til Japan i øst. Vi gjør derfor våre egne tolkninger. Vi observerer at alle mennesker smiler og er riktig så fornøyde på bildene fra Nord-Korea, at bilder malt fra Libanon på 80-tallet er svarte, dystre eller triste. Videre ser vi at bilder av jordanske kunstnere er snille, mens indiske kvinnemotiv har noen seksuelle issues. Sistnevnte mangler rett og slett underliv. Bilder fra Palestina har diffuse grenser og motivene er nesten visket bort. I 3. etasje på bygg 2 finner vi den fargerike, koselige bokkaféen Jungle Fever. Ser ingen jungel men de har utrolig god kaffe og kaker. Det er det andre som også har funnet ut. Her sitter flere unge mennesker med sine laptop'er og jobber hver for seg. Rolig behagelig musikk og ditto atmosfære. Etter en lengre rast tar vi for oss siste rest av kunstutstillingen. Løper deretter på jakt etter menneske som er ansvarlig for museumsbutikken. Den ser ytterst interessant ut. Butikken hører til å være åpen, det var den også da vi ankom kaféen, men ikke nå når vi vil ta en titt. Dama står og røyker på takterrassen.

Meg og mitt steinansikt

"Woman" av Colin David (Pakistan)

Vel tilbake til hotellet, bagasje og Albert som har kost seg i resepsjonen, bestilles en taxi gjennom Careem-app'en. Midtøstens svar på Über. Det blir en opplevelse. Ruten er enkel og lagt inn på GPS av meg ved bestilling. Vi skal kun skifte over til et annet hotell i samme by. Tanken er at ved å ta taxi vil vi finne frem på en enkel måte samt slippe å bære på bagasjen. Der tenkte vi feil, gitt! Careem-taxien kommer men parkerer så langt borte fra Arabesque Hotel at vi ikke finner den. Den kommer omsider sigende nedover gata. Sjåføren, kalt the Captain, har GPS-ruten og alle opplysninger om hvor vi skal på telefonen, både på arabisk og latinsk. Hva hjelper det når han ikke bruker telefonen? Jeg aner at dette går feil med det samme han snur i gata og kjører stikk motsatt vei. Tenker så at det sikkert er på grunn av trafikk-kaos downtown. Det er det gjerne også, for omsider er vi i nabolaget til der vi skal. Men mannen velger fremdeles å ikke se på GPS'en og turer galant forbi gata hvor han skulle tatt av. Vi prøver å forklare samt stoppe han, men det blir vrient med vår manglende arabisk og hans like dårlige engelskkunnskaper. Jeg har ruta på MapsMe på min telefon og prøver å overtale han til å bruke den. Nei da. Først skal han spørre alle mennesker i byen. Noen peker i riktig retning, noen sier han må snu (ganske riktig), men nei. Etter å ha spurt om veien 6 ganger uten å snu, er han omsider villig til å se på min mobil. Anne-Kari som sitter i fremsetet tar styringen og kommanderer han right, left, left, right... men innen den tid er vi oppe i åsene på motsatt side av byen. Vi finner tilbake til utgangspunktet for turen, og etter Anne-Karis bestemte, kyndige veivisning kommer vi omsider til Signature Hotel. I mellomtiden var det sykt mange inshallah'er. Vi tenker først at ja, ja... vi har god tid og at vi kjører på fast pris (jeg hadde godtatt 1,7 JD i appen), så overraskelsen er stor da jeg etter turen mottar kvitteringen på mail. Den er 4 ganger så stor grunnet tillegg for lang venting (bullshit! Det var vi som ventet på han) og kjøring utenom bestilt rute. Lurer på hva som er vitsen med å godkjenne en sum når de likevel kan trekke hva de vil? En erfaring rikere. Det blir ikke mye i poengvurdering til den kapteinen, for å si det slik. 

"Beirut" av Nirmala Shanmughalingam (Malaysia 1983). Nesten som en taxi-tur Amman rundt...

Hvorfor bytte hotell? Jo, vi skal på rundtur i Jordan med GAdventures. Signature Hotel er samlingspunktet og booket av selskapet. Vi sjekker inn og lemper bagasjen opp på rommet. Konstaterer at hotellet har en stjerne mer enn Arabesque men er minst to stjerner mer upersonlig. Her er i alle fall "tea & coffee making facilities" på rommet, men vannkokeren funker ikke. Hun lille yndige og hjernetomme i resepsjonen sier at det ikke er noe problem for vi kan jo bare løpe ned de 7 etasjene og få varmt vann av henne. Thanx! Vi løper imidlertid av sted til Jafra Restaurant. Det er blitt sein ettermiddag og vi har kun hatt kake til lunsj. Jafra er koselig men konstaterer at pizza ikke er deres spesialområde. Det er imidlertid alt vi kan ta oss tid til for vi må rekke GAdventures informasjonsmøte. Møtet er raskt unnagjort av en trainee fordi guiden er forhindret i å komme. Informasjonen er svært så enkel: drikk vann fra kranen, ikke kast dopapir i do og i morgen kan det bli kaldt. "Hva er kaldt?" spør jeg. Folk ler. "Hun er fra Norge" er humrer noen. "6 grader i natt" får jeg til svar. Tenker at da er det muligens varmere på dagtid? Kankje boblejakka kan bli igjen hjemme?

"Amman & I" av Mahmoud Sadiq (Jordan 2000)