Internasjonalt i Libanonfjellene

Allerede da jeg la meg i går kveld hadde jeg bestemt meg for en avslappende dag hvor jeg kun skulle henge rundt her på vakre Beyt el Jebal og i Deir Al-Qamer. Nyte tilværelsen, utsikten jeg ikke får nok av, skrive litt, lese masse. Likevel fører dagen med seg opplevelser.

Under frokosten får jeg selskap av et noe umake par som jeg tipper er i slutten av 20-årene. Jeg tror først de er kjærester, kanskje de er det også, men de presenterer seg som samarbeidspartnere. Hun er fra Beirut, han fra Polen. «Det er jeg som hadde ansvar for den store polske gruppen som var her i går. Jeg er reiseleder og turorganisator, mens hun her er min lokale medhjelper og rådgiver» forteller han og nikker mot sin kvinnelige makker. «Er Libanon en populær destinasjon for polakker?» spør jeg mens jeg samtidig forteller at landet er helt utenfor turistradaren i Norge. Han ler. «For å si det slik, jeg jobber hardt for å få polakker interessert i dette flotte og svært så interessante landet. Jeg bruker mye tid og krefter på markedsføring. Har også en fristende og alltid oppdatert nettside hvor jeg legger ut bilder og dronefilmer fra slike vakre steder som dette. Ber se på den flotte dalen vi har utsikt over herfra! Det er synd og skam hvor lite en gjennomsnitts polakk vet om Libanon». Han legger derimot til: «Turen vi hadde til flyplassen sent i går kveld ble imidlertid mer nervepirrende enn jeg liker. Gruppen min skulle fly hjem men møtte hele to veisperringer underveis herfra. Brukte mye tid på å finne omveier. Revolusjonen har skikkelig hardnet til etter en tale som presidenten holdt i går kveld. Det var med nød og neppe de rakk flyet» puster han lettet ut. «Hvordan er det med påfyll av minibanker? Vet dere?» spør jeg. De har ikke hørt at tomme minibanker er et problem.

De to jentene fra Belgia som ankom i går kveld tomme for cash kommer drassende med pikkpakk. De er klare for utsjekk. De spør om jeg kan peke ut veien til Beiteddine nede i dalen. De har bestemt seg for å gå samme veien. Jeg ser noe tvilende på både ryggsekker og kofferter som de skal ha med, men de er ikke skvetne. «Vi får bare bruke den tiden det tar da» flirer den mørkhårede. Jeg forklarer villig vekk veien og ber dem hilse Josef. På kvelden får jeg høre at Beiteddine-palasset var stengt i ettermiddag. La oss håpe at det var åpent tidligere på dagen så jentene ikke gikk den lange veien forgjeves. 

Etter noen timer på den kule terrassen går jeg en tur opp til landsbyen. Besøker det lokale voksmuseet som ligger rett ovenfor torget. Det er et privat museum av en nokså selsom karakter. Tenker jeg var ukens første gjest etter hvor oppspilt damen i billettuken ble. 15 000 LPD (ca. 90 NOK) skulle hun ha, noe som er 50% mer enn jeg betalte for å komme inn på det svære Beiteddine-palasset. På voksmuseet er det obligatorisk med guide, og en gammel, vever liten mann med brune nedbrutte tenner kommer imot meg fra et skyggefullt hjørne av borggården. Guiden. Han griper om armen min med en iskald, knoklete klo av en hånd, fører meg inn på borggården og videre gjennom tre rom fylt med ca. 150 støvete, falmede voksfigurer i helfigurstørrelse. De har nok alle sett sine bedre dager, men jeg antar at de aldri har vært helt i hundre. Ut av munnen med de dårlige tennene kommer en foss av data på fransk. Jeg unnskylder meg med at jeg kun forstår engelsk og jeg kan deretter skjelne et og annet engelsk ord i tillegg til at haugen med årstall kommer på engelsk. Veldig mange årstall. Ut fra dukkenes bekledning kan jeg bare tippe om personene er geistlige, militære, franske, tyrkere, libanesere, adelige, kongelige, terrorister, etc. Alt står hulter til bulter. Her er det absolutt ingen sammenheng eller tidslinje å gripe fatt i. Egyptiske Anwar Sadat dukker opp ved siden av George Bush senior. Jeg kjenner dem overhodet ikke igjen men leser det ut fra skiltene. Jeg spør hva de to karene har gjort for Libanon men han skjønner ikke spørsmålet og jeg forstår ikke svaret. Han drar meg videre for å hilse på Hezbollah-lederen Sayed Hassan Nasrallah. Hvert 2. minutt ber han meg stoppe for å ta bilder som om dette er en storveis opplevelse på lik linje med for eksempel … Madame Tussaud. Det er det bare ikke. Mot slutten leder han meg opp trappen til en takterrasse for at jeg skal få bedre oversikt. Opprinnelig er bygget et palass fra 1620, bygget av emir Fakhreddine, Deir Al-Qamers store sønn. Dette er forløperen til palassene i Beiteddine som ble bygget av sammen slekten ca. hundre år senere.  Min private tilårskomne guide skal på død og liv støtte meg ned trappen igjen. Jeg kan banne på at den brungrå dressen hans med fiskebensmønster veier mer enn mannen selv, og jeg er adskillig tyngre og større. Han mente det nok godt, men jeg følte meg på langt nær trygg.

Ikke alle kommuner har en slik inngangsportal til rådhuset.

Detaljer fra den store vakre borggården til rådhuset.

En nyttig opplysning får jeg av den tilårskomne: jeg bør ta turen innom rådhuset tvers over gata. «Ja, turister kan bare gå rett inn» informerer han videre. Jeg har betraktet den nydelige inngangsportalen tidligere men har tenkt at her er det bare kommunalt ansatte som kan komme og gå. Jeg jumper over gata, kiler meg mellom 4 menn som står under portalen og prater vær og vind, og kommer inn i en nydelig, velrestaurert borggård. Tipper min venn Josef i kamuflasjeuniformen ville sagt ottomansk stil og datert det til tidlig 1800-tallet. Han ville også ha fortalt om symbolene over døråpningene og om massakren som fant sted akkurat her i borggården i 1860. 1200 kristne ble drept.

Nonner på ettermiddagstur

Legger deretter minibanken på den andre siden av sentrum en visitt. Jeg vil få et problem hvis det er uråd å få ut kontanter. Konstaterer at for 2. gang i dette revolusjonslandet er jeg lurt til å ta ut alt for mye kontanter på grunn av rykter. Maskinen deler ut penger og returnerer kortet uten å mukke. Den takker dertil for at jeg bruker Byblos Bank. På vei tilbake gjennom byen stopper jeg på Funky Monkey Café for å ta en Pizza Margarita på noe som viser seg å være en fast food-sjappe. Lite å rapportere hjem om. 

Kvelden kommer og den blir internasjonal. Først dukker en nyankommen østerriker opp i salongen for å lade iPad og for å få kontakt med omverdenen. Presenterer seg som Christian og skal bo her i 3 netter. Han har flakket rundt i de fleste -stan land utenom Pakistan og Afghanistan siden august. Kommer nå fra Iran og skal videre til Kypros og hjem etter å kjøre Libanon rundt. Han har ikke tall på hvor mange veisperringer han har smelt inn i på vei gjennom Bekaa-dalen og hit. Han har praktisk talt sittet i bilen hele dagen bare for å komme et lite stykke. Han er derimot ikke utslått men svært snakkesalig. Viser bilder av alle sperringene han har truffet på, alle blokkert av flaggende demonstranter. I dag rapporteres om at en demonstrant ble drept foran øynene på kone og barn like sør for Beirut. Alt har hardnet til grunnet presidentens ord om at de som ikke liker politikken i landet kan bare dra sin kos. Finne seg et annet land.

Marine og Bruno fra Marseille ankommer salongen, sultne. Spør den erfarne (meg) om hvordan det funker med mat på dette stedet. Christian og jeg er også sultne, så alle 4 bestemmer oss for å dele på en skikkelig libanesisk meze og en flaske vin. Har en ordentlig hyggekveld ved det store spisebordet på felleskjøkkenet. Musikk og taler fra demonstranter i Beiteddine når oss gjennom de åpne vinduene. Brisen utenfor er en smule kjøligere i kveld.