Historisk dag

Etter 5 uker som soloreisende har en ny epoke startet. Jeg har fått selskap av Anne-Kari. Latteren hennes hørtes allerede lenge før hun nådde riktig etasje på Arabesque Hotel sent i går kveld. Flyet hennes med Royal Jordanian var kraftig forsinket fra München, men hun kom da frem.

Plan for dagen blir pønsket ut ved frokostbordet. Amman har to store historiske severdigheter downtown og vi vil se dem begge. Vi strener nedover gata "vår" med alle møbel-, tapet-, maling- og gardinbutikkene. Innimellom ligger bittesmå kaffesjapper hvis du trenger en sterk tyrkisk der og da. Hvis du har gått tom for energi. Det har ikke vi, så bruker ikke lang tide på å nå forum som ligger helt i bunnen av denne bakkete byen. Forum består i dag av en rad søyler, men var en gang det største offentlige møtestedet under romertiden. Det meste av forum ligger fremdeles gjemt under bakkenivå av byen. Like bak ligger det romerske teatret som er forbausende intakt. Det ble bygget omtrent 200 år e. Kr, den gang byen het Philadelphia. Da romerne hadde herredømmet ble det fremført teater her, oftest med et eller annet religiøst innhold. I våre dager brukes det ofte til konserter sommerstid, men på blåsende novemberdager som i dag er det bare turister som står for underholdningen. Her er 2 museum som begge tar for seg folkedrakter, smykker og hverdagsliv, både nåtid og fortid, blant palestinere, jordanere og ulike beduinstammer. Vi blir slått av likheten mellom flere av de fargerike, broderte draktene og norske bunader. I et kjellerhvelv finner vi også restaurerte mosaikkbilder. 

Anne-Kari blir sulten av å bivåne så mye historie, så vi befinner oss raskt på en kebab-sjappe utenfor romernes rike. Vi kan rapportere at jordansk kebab overhodet ikke når opp mot tyrkisk på noe som helst vis. Anne-Kari forlanger deretter baklava i nabosjappa, men understreker gang på gang at den er ingenting mot baklavaen de selger på Grønlandsleiret. Den tyrkiske kaffen er imidlertid god, men blir servert på utyrkisk vis; i et svært pappbeger. Ergo minuspoeng også der. Har man vært gift med en tyrker så har man vært gift med en tyrker! Inntaket ga oss i alle fall energi nok til å ta fatt på den bratte bakken og trappene opp mot neste mål; citadellet med utsikt over den ganske by.

Umayyad-palasset med forholdsvis ny trekuppel

Vi er ikke kommet oss innenfor inngangen til citadellet før vi blir overfalt av guider som vil selge sine tjenester. Denne dama er uhyre gnien etter alle ekstrautgifter som den libanesiske revolusjonen har påført henne, så føyser dem bort uten at Anne-Kari får noen som helst medbestemmelsesrett. Området her opp høyt over Amman / ex-Philadelphia er stort. God utsikt og oversikt har tydeligvis vært uhyre populært opp gjennom historien. I alle fall siden bronsealderen og da snakker vi om bronsealderen her nede, ikke i Norge. Hjemme var vi vel knapt ferdig med istiden på den tiden. Alle de ulike herskerne har bygget oppå hverandres ruiner og med hverandres byggematerialer, så her ses levninger etter jernaldermennesker, romere, bysantinere og umayyader i tillegg til de som levde der i bronsealderen. Det ble nesten for mye å holde styr på for to kvins. Det skjønner nok museumspolitiet også. Vi var ikke før kommet oss igjennom Umayyad-palasset før de jager oss bort. Vi skjønner ikke bæret. Hvorfor? Har vi gått et sted vi ikke har lov? Men nei, de skal stenge av området ved Umayyad-palasset og alle som befinner seg her må bort. Jeg kikker på klokka og det er faktisk 1 time og 10 minutter til stengetid. Vurderer om jeg skal utbasunere en kraftig protest til de uniformerte politimennene. De er tross alt ikke bevæpnet. Jeg har øye for sånt etter nesten 2 uker i Libanon. Men OK, vi gjør som vi får beskjed om. Tar i stedet fatt på det arkeologiske museet hvor vi også klarer å finne interessante ting. Blant annet noen leirfigurer med barnslig uttrykk. Det er noe av det eldste som er funnet, skapt av mennesker. De er imponerende 8500 år gamle. Videre fant vi hodeskaller fra Jeriko som var boret hull i. Det ble trolig gjort fordi menneskene som eide dem hadde for mye på hjernen, grublet for mye eller var besatt av onde ånder. Ved å bore hull fikk man jo lettet litt på trykket, kan man si. Pussig at dette ikke gjøres lenger, så mange stressede mennesker det finnes rundt omkring i den vestlige verden. Utenfor får vi tatt en nærmere titt på søylene som står igjen av Hercules' tempel, før vi går mot utgangen og raser nedover trappene til mylderet downtown.

8500 år gamle siamesiske tvillinger

Her er det tydelig blitt lettet på trykket. Bivirkninger ukjent

Hercules' tempel

Downtown står fristelsene i kø. Her er det et område bare med gull- og sølvsmykker som interesserer Anne-Kari over gjennomsnittet. Hun innser etter hvert at hun ikke har råd til å kjøpe alle butikkene så jeg kjøper granateplejuice til henne som trøst. Den eneste som til slutt kjøper smykker er meg, men det er oppi Al Kahla-trappene hvor de bare selger reinspikka juggel og kunst. Kjøper et par kameler til å henge i ørene. Jeg skal jo tross alt til sørlige Oman som er det tettest kamelbefolkede området i verden. Gjelder å være forberedt. I trappene lar vi oss lokke inn på en tradisjonell kaffe- og sisha kafé. Kvelden avsluttes på vanvittig koselige Jameeda Khanoum kafé / restaurant som jeg ramlet over alt på min første kveld i byen. Her blir det både middag og vakker live-musikk. Koser oss gløgg i hjel og beundrer stedets svære lysekrone som er senket til gulvnivå. Slikt vekker oppsikt. Blir lokket til å ta en sveip oppom takterrassen før vi går. Gjett hva vi fant der? Et dueslag! 

Tvil om dette produktet inneholder tobakk eller kun sitronessens