Going south!

Vekkerklokken durer kl. 05:15. Den som skal oppleve noe må tidlig opp! Bussjåfør Ahmed står klar etter frokost og vi stuer oss inn i vår minibuss. De fleste er både våkne og ivrige foran dagens eventyr. Hele første del av dagen består av hellige steder fra bibelen. Pussig nok finnes samme fortellingene i koranen. Kan det være samme boka? Gammel lærdom fra kristendomstimene børstes støv av, tilsettes farger og våkner til live igjen.

Første stopp er fjellet Nebo. Det var herfra Moses satt og så utover det forjettede land; Jerusalem. Landet han bare fikk bivåne utenfra da det var forbudt for han og hans folk å dra dit. Han døde 120 år gammel og er gravlagt på Nebofjellet. Noe uvisst om nøyaktig sted. Det har siden eksistert en kirke på fjelltoppen som det nå bare finnes ruiner av. Et enkelt tre-bygg er satt opp for å ivareta unike mosaikk-bilder fra opprinnelig kirke. Her holdes det også gudstjenester fra tid til annen. Fantastisk utsikt over deler av Israel, og ja; vi kan øyne Jerusalem i det fjerne. Vi må imidlertid holde oss godt fast for et mer vindfullt sted en Nebofjellet skal man lete lenge etter. På nivå med Jærkysten i styrke, men mildere i temperatur. 

Moses utsikt mot Det forjettede land og Jerusalem i det fjerne.

Inne i kirken blir vi brått angrepet av et busslast koreanere. De svermer brått og brutalt som veps fra et vepsebol det er slått hull på. Australiere, amerikanere, canadere, briter, irer og nordmenn må melde pass og gjemme oss i krokene for å unngå å bli slått ned av selfie-stenger. Til og med kirkekattene søker dekning under talerstolen. Svisj, svisj, høyre, venstre, att og frem - så er koreanerne borte like plutselig som de kom. Kattene og vi andre våger oss frem i lyset igjen.

Et av de mange vakre mosaikkbildene fra kirken som ble satt opp for å minnes Moses.

Siden dagen delvis står i mosaikkens tegn blir det stopp på at mosaikkverksted. Her får vi demonstrert hvordan mosaikker lages, noe som er interessant nok i seg selv. Selvfølgelig finnes det en gigantisk bakdel. Vi blir geleidet rett inn i et stort butikklokale etterpå. Her blir vi fotfulgt av hver vår personlige selger. Min selger skjønner tegninga nokså raskt. Dama har ikke til hensikt å kjøpe noen verdens ting, ergo setter hun seg ned og tar et glass te i stedet. Andre i gruppen går derimot 'all in' for shopping og synes det er storartet. Så forskjellige er vi mennesker. 

Min store tålmodighetsprøve tar omsider slutt og vi kjører videre til byen Madaba. Byen er kjent for St. George's kirke. Her er det litt krangel med britene som også påberoper seg å inneha St. George's knokler og som sin helgen. Her strides tydeligvis de lærde. Kirken her i Madaba er uansett mest kjent for sitt berømte gamle kart over Midtøsten, utført i mosaikk. Jerusalem troner stor, hellig og meget synlig i sentrum av kartet. Kartet er enestående i mosaikk-sammenheng. Kirken er ellers hvit og nokså spartansk til å være ortodoks. Hvitkalkede vegger og fargerike ikoner. Driften er økonomisk innrettet. I alle fall er de hellige lysene innkjøpt på IKEA og værer navnet "Glimma". 

St. George' ortodokse kirke i Madaba.

Vakre farger på et gatehjørne i Madaba.

Madaba og andre sentrale byer i Jordan som vi besøker, oppleves som mer tradisjonelle, religiøse og konservative enn hovedstaden Amman. 

Reiselitteraturen min har gitt meg innsikt i hvordan kristendommen ble utøvd i Levanten i gammel tid, og hvordan den i land med fundamentalistisk politikk er blitt overkjørt av islam og jødedom. På samme måte har litteraturen understreket de store likhetene mellom utøvende kristendom og islam i dette området. Her er utøvelsen av troen mer lik enn jeg noensinne hadde forestilt meg. I Jordan synes det ikke så viktig hvilken religion du tilhører, bare du tror. Bussen med canadiere, amerikanere, briter, irer, australiere og nordmenn sliter med både tro og historiekunnskap. Vi besøker flere kristelige gudshus og hellige steder hvor Wasfi må forklare oss vestlige like mye om kristen tro som muslimsk. Han er flink, gjør forklaringene interessante og forteller med glimt i øyet. Hans bakgrunn som historielærer skinner igjennom. 

Byen Karak er neste sted vi besøker. Her er jeg tilbake på sporet etter korsfarerne. Karak er viden kjent for sin enorme festning, bygget av korsfarere på et massivt høydedrag over byen. Festningen er godt synlig lenge før vi ankommer byen. Opprinnelig er den bare en av mange som ble bygget mellom Tyrkia og Egypt under maktkampene i tidlig middelalder mellom islam og kristendom: kampen om den hellige by, Jerusalem. Karak-festningen var strategisk viktig da den ligger langs eldgamle karavaneruter. Det gjør den for så vidt ennå. Hovedveien vi følger sørover er nemlig en del av selveste Silkeveien. Veistykket kalles the Kings Highway. 

Utsikten fra Karak-festningen er feiende flott. Silkeveien ses i bunnen av dalføret.

Etter flere års beleiring klarte Saladdins muslimske hær å overta festningen i 1183. Befolkningen innenfor murene var da gått tom for mat og vann. I 1263 ble borgen inntatt av mamelukker fra Egypt. Større jordskjelv har deretter ødelagt flere av tårnene. Beduiner har siden bodd sprett i festningen. Da staten Jordan innså verdien av det gamle byggverket ble beduinene gitt andre bosteder. Noe restaurering av anlegget foretas fortsatt. Funn gjort under arkeologiske utgravninger er samlet på et museum like utenfor festningsmurene. 

Dette lille utsnittet av Karak-festningen viser gjenbruk av byggestein opp gjennom tidene. Det er tydelig at romerne var der før korsfarerne. 

Dagen slutter ikke å overraske. På vei til Lille Petra opplever vi det ene flotte utsikten etter den andre.

Landskapet rundt Lille Petra. Fjellkjeder i ulike fargeskalaer i ettermiddagssolen.

I reiseplanleggingen min hadde Lille Petra gått meg hus forbi. Forklaringen er enkel; jeg hadde ikke brukt særlig tid til å sette meg inn i en organisert rundtur som jeg allerede hadde akseptert, kjøpt og betalt. Turprogrammet var lest en gang for flere måneder siden, så hva husket jeg av det? Bortsett fra at det hørtes bra ut? Lite. Vi ankommer derfor Lille Petra uten at jeg hadde lest meg særlig opp eller ane hva det egentlig er. Lille Petra består av unikt landskap av trange kløfter. På arabisk er navnet Siq Al Barid som betyr "kald dal". Karavaner av reisende og handelsfolk dro gjennom dette trange passet i århundrer. De har etterlatt huler, bosteder, gravsteder og templer hugget ut i fjellet. Vi følger trappene opp gjennom den trange dalen. Utsikten over et landskap bestående av erodert sandstein, er høyst spesiell. Det er greit å komme seg opp trappene, mer utfordrende å gå tilbake da mørket alt har begynt å senke seg. Himmelen er rosa-blå og konturer viskes hurtig ut. Til og med suvenirbodene til beduinene er forlatt for dagen. Jeg gjenkjenner plutselig landskapet fra en film jeg har sett. "Theeb". Wasbi kjenner filmen og forteller at den delvis ble spilt inn her og delvis i Wadi Rum.   

Tempelet i Lille Petra.

Eventyrlig landskap fra toppen av trappene i Siq Al Barid. 

Det er mørkt når vi ankommer hotellet vårt i Petra by. Her er massivt med turister av alle nasjonaliteter for Petras Treasury er utvilsomt Jordans mest kjente severdighet. Tidligere samme kveld hadde byen kåret besøkende nr. 1 mill. hittil i 2019. Det jeg ikke vet er at Wadi Musa (som betyr Moses' dal) inneholder så mye mer enn dette verdenskjente gravkammeret. De fleste i gruppen har meldt seg på en kveldstur til the Treasury, inkludert meg selv.

Vi hiver i oss middag på hotellet og Ahmed kjører oss ned til Visitor Centre, startpunktet for lysvandringen. Hele det trange dalføret er opplyst av lykter. Foran det karakteristiske gravkammeret er det enda flere lykter samt matter til å sitte på. Vi ankommer i det seneste laget men får med oss litt beduinmusikk og en poetisk opplesning. Det mest eventyrlige er gåturen i seg selv. Lyktene lyser opp de rareste fjellformasjoner og fjellene lyser hvite mot oss. Stjernehimmelen over er sort og blinkende. Magisk!

Foran gravkammeret the Treasury.