Magi

"God" gammel årgang.

Tilbake til opprinnelig plan: fire dager i delt Airbnb-leilighet hos Ilina og Habib i Rue Boutros Dagher i Gemmayze bydel. Fortsatt Beirut. Adskillig mer sentralt og soialt enn gullbelagte Zanzoun. Dagene jeg skulle ha oppholdt meg i Batroun er over. Alle veier ut av Beirut er nå åpne så jeg kan dra dit på dagstur om jeg vil. Vet ikke helt. Hovedhensikten med Batroun var å ha 3 avslappende dager i rolige, skjønne omgivelser midt mellom 2 hovedsteder; Nicosia og Beirut. En dagstur kan ikke kalles avslappende. 

Hadde selskap av Mario ved frokostbordet i dag. Han var innom for å ta imot betalingen. I cash. De pengene fikk jeg svettet litt for. Var innom en minibank på vei hjem til katten og Zanzoun i går kveld. Pengene kom, men automaten beholdt kredittkortet. Jeg trodde ikke på min egen uflaks. For andre gang på denne turen knabber en minibank kortet mitt. Ble relativt svett og ilter, mens minibanken peip og ba meg ta kortet som ikke var der. Kom på et triks en unggutt delte med meg da det skjedde i Nicosia; stikk noe inn i sprekken. Nå hjalp ikke det i Nicosia. Jeg stakk inn hjørnet på en brosjyre og vips, der kom kortet spyttende ut akkurat som om minibanken var blitt dårlig i magen. Akkurat da jeg trekker pusten av lettelse kommer det et par nedover fortauet. "Du må ikke bruke den minibanken. Den spiste kortet mitt" sier jenta. Jeg lærte bort trikset, så kan hun bruke det en annen gang. 

Mario gjorde mer enn å kreve betaling. Han delte villig vekk om sine synspunkter på den politiske situasjonen her i Libanon. Det var ikke mange godord. Alt av avgifter og skatter går rett inn på private kontoer i Sveits. Det løftes ikke en finger for å bedre noen ting i dette korrupt-styrte landet. Det er utrolig gøy å se hvordan alle skillelinjer mellom mennesker som bor her viskes ut i denne kampen for å få en hederlig regjering. Rik, fattig, etnisk eller religiøs tilhørighet, alder, kjønn. Spiller ingen kasserolle. Her er det revolusjon! "Men skynd deg å pakke, så kjører jeg deg til Gemmayze" sier han plutselig. "Du kan ikke drasse på den tunge sekken". Jeg lar meg ikke be to ganger.

Jeg rekker en kaffe på Urbanista i Rue Gouraud før avtalt klokkeslett for å møte Habib for mottak av nøkler. 4 etasjer uten heis med langt over 20 kg. Dagens trim. Mens jeg står og lurer på hvilken dør jeg skal velge, kommer han ut i oppgangen for å se etter meg. Mihair, en eksil-libaneser og kompis av han, er her også. Han bor på et av de 4 rommene. Habib viser meg rundt i den noe slitne men likevel sjarmerende leiligheten. Gammel Beirut-stil. Jeg har det hvite rommet med innrammede Beirut-kunstplakater på veggene. To bad på deling. Hårføner. Vaskemaskin på hemsen som jeg kan bruke. Mia kommer for å vaske. Her er allerede skinnende rent. Mihair smetter inn noen tips oss "utlendinger" imellom. Her kan jeg trives. De unge mennene stikker- Jeg stikker når jeg har kommet i orden.

Høyre trapp. Sursock Museum.

Sursock Museum ligger til venstre fra toppen av Mar Nicolas-trappene. Trappen er lang. Sursock sies å være den flotteste villaen i byen. Kritthvit, med fargede glassruter og 2 store utvendige trapper i front. Italiensk /libanesisk stil. En gang privatboligen til aristokraten og kunstsamleren Nicolas Ibrahim Sursock. Han døde i 1952 og testamenterte villaen til Beirut by med den heftelsen at arven skulle omgjøres til et kunstmuseum. Museet åpnet i 1961. Mellom 2008 og 2015 var det stengt for kraftig utvidelse og renovering. Blant annet eksisterer det nå 2 etasjer gjemt under jorden. Jeg er virkelig heldig for ingen ringere enn Picasso er på besøk i 2. etasje over jorden. Utstillingen er kalt "Picasso og familien". Her er alt av bilder han har malt samt skulpturer som viser mor og barn fra hans mange familieforhold. I 3. etasje over jorden er det utstilt verk av libanesiske kunstnere. På en skjerm får jeg med meg et intervju med kunstneren Samir Sayegh som blant annet forteller om hvor tilbakesatt kunstnermiljøet i Libanon ble under den 20 år lange borgerkrigen. Krig påvirker mye mer enn det man vanligvis tenker på.

"Øst Beirut" og "Vest Beirut" av den libanesiske kunstneren Jean Khalifé (1923 - 1978)

Det romler i magen når jeg går fra Sursock men jeg tumler rundt en stund i dette fornemme strøket i Rue Archdiocese Orthodox. Flotte hus holdt i gammel stil, store hager og faktisk minimalt med trafikk. Her er også finere franske restauranter som jeg antar er for dyre for en backpacker. Jeg havner uansett og utilsiktet på franske Couqley, ved siden av Aaliya's Book. Ingen gjester, men her er koselig og jeg er desperat sulten. Stikker hodet inn døren, hilser og sier "Jeg må ha mat". De skjønner alvoret. Etter veldig sunn mat over veldig lang tid blir det i dag hamburger med pommes frittes. I Libanon. Ikke si det til en sjel. 

Det er allerede sein ettermiddag. Jeg observerer at jeg er den eneste i gatene i t-skjorte, shorts  og sandaler. Andre har tatt på seg vinterjakka og Timberland fjellsko. Mulig det har droppet under 25 grader uten at jeg har merket det. Siden jeg likevel skal forbi mitt nye hjem stikker jeg innom og tar på bukse. For å ikke skille meg totalt ut. Det går jo mot kveld. Mihair er hjemme. Det samme er en kvinnelig beboer som lager mat på kjøkkenet. Muligens på min alder. Fra Kaukasus i Georgia. Hun er soloreisende til hver krinkelkrok av Libanon. Et land hun er totalt fasinert av. Hater det upersonlige ved hoteller. Elsker hjem hun kan dele med andre.  

De osmanske klokketårnet - på avstand.

  

Jeg har en plan om å finne Virgin Megastore for å gå og snuse blant bøkene der. Var der i 2010, er sikker på at den ligger ved the Green Line, like nedenfor Martyr Square, men så er den der ikke likevel. Det samme kan det være. Her er en sånn fin og lun stemning på demonstrasjonsområdet. Jeg finner gaten nedenfor det osmanske klokketårnet. Her er det også sperret, men ser soldatene slepper inn og ut noen mennesker. Kanskje de jobber der? Flere andre kjente landemerker er sperret av. Skitt au. Magien fra 2010 er borte. Det er en helt annen magi som gjelder nå. Kjenner jeg er overlykkelig for å få en smak av den. Severdigheter kan ikke måle seg med begivenhetene som skjer i denne byen her og nå. 

Souk-kvartalet

Jeg finner Beirut Souk. Må for all del ikke forveksles med andre arabiske souk'er. Her snakker vi mega shoppingsenter. Nytt, flott og inkluderer kino. Strøket er så fajonabelt og merkene så luksuriøse at jeg nesten ikke har råd til å gå i gatene. Tusler til slutt hjem til Øst Beirut i spissrotgang mellom sperringer, piggtråd, libanesiske flagg, lekende barn, foreldre som viser standpunkt, smilende soldater og jabbende politifolk. Hip-hopen fra i går er skiftet ut med klassisk libanesisk musikk.