Fri

En elektrisk libanesisk floke

Våkner til full belysning. Ikke nok med at det lysner tidlig men strømmen har også kommet tilbake. Begge nattbordlampene står på. Kom strømmen tilbake av seg selv? Eller har Habib eller Ilina vært innom i morgentimene? Har jeg strøm så har jeg også wifi, så jeg begynner å deale morgendagens transport til Deir Al-Qamar over WhatsApp. Får ikke svar av Yara så går for Berthos sjåfør. Vi er ikke før blitt enige så får jeg melding av Yara at de kan kjøre meg for 11.500 LPD. De skylder meg noe for Batroun-turen det aldri ble noe av. Nå snakker vi! Ingen sure miner hos Bertho da jeg avbestiller hans sjåfør. 

Setter meg ut i stua for å skrive. De franske, Debra og Valentine, sitter her og vurderer dagstur til Sidon. Skal - skal ikke. Jeg forteller hva jeg opplevde der i 2010; om skikkelige arabiske souker, Sigurd Jorsalfars slott, gamle ottomanske herskapsvillaer og et supert såpemuseum. Debra lyser opp. "Akkurat det jeg trenger. Såpe!" Saken er avgjort og de er på vei ut dørene da Debra bråsnur seg mot meg. "Men kan jeg reise i denne shortsen? Hvor muslimsk er det der sør?". Langbukse og t-skjorte blir antrekket hennes, mens jeg selv sitter og svetter i shorts og topp. Valentine forsøker å sette på airconditionanlegget men får det ikke til. Jeg hysjer dem ut dørene for de vil trenge dagen i Sidon. Begynner så å fundere på hvorfor laptop'en ikke tar inn strøm. Observerer deretter at wifi’en har forsvunnet. Strømmen er borte igjen! Jeg pakker laptop og krysser gata over til Urbanista. Jeg har ikke spist særlig frokost likevel. Her er det både frokost og wifi å få. Får meldt Ilina om strømproblemet og hun lover å sende Habib. Jeg blir sittende i flere timer. 

Cybil står plutselig ved bordet og sier hei. Hun har sittet et annet sted og lest arabisk hele dagen. Vi drar sammen hjem, men da vi ankommer gata vår, rue Boutros Dagher, er det et film-team som gjør innspilling rett utenfor. Vi konstaterer at strøm og wifi er tilbake før vi plasserer oss på balkongen for å følge med på innspillingen. Tipper det var en reklameinnspilling. Senere fortalte Habib at det går nesten ikke en måned uten innspillinger i gata. Den har gammeldags sjarm. "Det er faktisk såpass ofte at det er på grensen til irriterende. Folk som bor her må flytte bilene, gata stenges, og de to små butikkene over gata må stenge mens det står på" forklarer han. Vi hadde imidlertid underholdning på fremste rad. Ikke lenge etterpå går strøm og wifi på nytt. Bæng! Akkurat når det har begynt å mørkne for alvor. 

Jeg er uansett sulten og skal ut. Cybil anbefaler restauranten med det særdeles arabisk-klingende navnet The Gathering. Ligger i Rue Nahr Ibrahim 7 minutters gange unna. Hun blir drømmende i blikket når hun prater om risottoen de serverer der. "Og du, prøv karamellfondanten deres til dessert" roper hun etter meg i mørket. Det blir både risotto og karamellfondant. Det dyreste og beste måltidet så langt på turen. Stedet er utrolig vakkert beliggende i en bakgård mellom flere sjarmerende ottomansk-utseende bygg som er nydelig restaurert. Masse lys i det store tuntreet så jeg får lest mens jeg venter på maten. Går en rusletur innen jeg setter nesen hjem. Cybil sitter fremdeles uten strøm og wifi når jeg kommer tilbake. Hun rapporterer at Habib har lovet å komme over. Mens vi lurer på om vi skal gå ut kommer Debra og Valentine hjem. De har kjøpt med seg kald libanesisk Almaza-pils og det blir koselige timer med ungdommen på balkongen også i kveld. Habib og en kompis kommer. De ser raskt at det er hovedsikringen som har slått seg av denne gangen. Vipps er vi opplyst igjen! Såpass opplyst at de libanesiske vitsene mine kan leses høyt og alt som lades kan settes til ladning.

Dagens tørre libanesiske:

" Amerika gjør det virkelig bra i sin krig mot terror. De har nå klart å isolere al-Qaida i det bitte lille området mellom Afghanistan og Vest Afrika"