Farger i regn

Kommer ned til frokost til toner av Fairuz. Hun synger Edeish Can Fe Nas. Har jeg forlatt Libanon eller er det Libanon som forfølger meg? "Fairuz er minst like populær her som i Libanon" ler Amir. Planen min for dagen tar form mens jeg gomler meg gjennom omelett, brød, diverse pålegg, oliven, hummus og et stykke saftig marmorkake. Værmeldingen spår om en våt dag, så jeg tenker innendørs passer fint. Det høljeregner mildt sagt ute. Jeg drøyer pakkingen av dagstursekken til styrtbygen går over til yr.

Blomster i trappeoppgang

Jeg tar samme veien i dag som i går ettermiddag: downtown. Bare at i dag går jeg helt downtown, til bunnen av bakken der byen blir souk-aktig. Et arabisk virvar av folk, småbutikker og kaffesjapper der sisha-røyken fyller luften. Første mål er den unge byens eldste hus: The Duke's Diwan i Al Malek Faisal-gaten. Bygningen har huset byens første postkontor. Siden holdt finansdepartementet til her før bygget ble omgjort til hotell. Det stod deretter og forfalt og var rivningstruet til en forretningsmann tok fatt i det. Han syntes det var for galt at alle de gamle sjarmerende husene ble jevnet med jorden og erstattet med betongblokker. Huset holdes nå åpent for at kunstnere av alle slag skal kunne utføre sine virker her, men hvem som helst kan stikke innom for å se. Sånn som meg. Ble ønsket velkommen med en kopp urte-te som jeg betalte et par dinarer for. Et sjarmerende gammelt hus i milde farger og med bilder og gamle svarthvitt fotografier hengende rundt. Sågar gulnede avisutklipp.

Interiør. Duke's Diwan - Ammans eldste bygning fra 1924.

Videre sikksakket jeg meg i retning av Darat Al Funun som ligger i en av Ammans mange bratte skråninger. Det tok tid å komme dit. Denne byen er full av sjarmerende fargerike trapper, veggmalerier, kule gatestubber med kaféer, kunstatelier og kunstverksteder. Jeg gikk etter innfallsmetoden. I en trapp hører jeg plutselig Fairuz komme strømmende ut en port. Om ikke Libanon forfølger meg så forfølger i alle fall divaen meg! Skiltet over porten sladrer om at det er et kultur- og kunnskapssenter som holder til innenfor. Jeg spaserer rett inn og treffer unge Thiba som sitter med kaffekopp og røyk på en trapp. Hun forteller meg om organisasjonen som holder alle mulige slags kurs og arrangementer, i tillegg til at folk kan komme hit med pc'en sin og jobbe eller studere. Bollywood-dansekurs er svært populært for tiden. I Jordan. Hun ber meg ta en runde og kikke inn alle de åpne dørene. Jeg er ikke tungbedt. Men Fairuz? "Vi elsker Fairuz i Amman" sier Thiba. Rolige låter tidlig på dagen, mer dramatiske etter hvert som klokka går. "Men jeg visste ikke at arabiske artister er kjent for nordmenn eller europeere i det hele tatt?". Jeg måtte tilstå at det muligens ikke er alle nordmenn som kjenner Fairuz. Jeg oppdaget henne over et høyttaleranlegg på et kjøpesenter i Beirut i 2010 med sangen Le Beirut. Men jeg forteller om at i Oslo så arrangeres det kurs både i magedans og bollywood-dans. Videre forteller jeg om den årlige arabiske filmfestivalen og at arabiske musikere ofte opptrer på Oslo World Music Festival. Sjarmerende Thiba blir imponert.

Kafé og atelier i en av de mange trappeoppgangene.

Når omsider Darat Al Funun som ligger på toppen av nok en bratt trapp. Finner ut at senteret består av flere gamle restaurerte Midtøsten-villaer fra første halvdel av 1900-tallet. De ligger på begge sider av trappen og inneholder ulike kunstutstillinger og kunstprosjekter. Villaene er en severdighet i seg selv. Ligger der som fredelige diamanter fra en svunnen  tid, med grønne, blomstrende hager med sittegrupper og fontener. Herfra er det utsikt utover store deler av den hvite byen som en gang var kristen og het Philadelphia. Under restaureringen fant de levninger etter en gammel bysantinsk kirke fra 600-tallet. Den var bygget på en romersk ruin. Omrisset etter kirken ligger der ennå, og romerske søyler står og ruver etter å ha blitt puslet sammen igjen.

Villa med utsikt over Amman.

Kattevask i den frodige hagen.

Det blå huset. Et av flere nydelige gamle villaer som i dag utgjør Darat Al Funun.

"A country without a door and a window" av Badi Dalloul. Han ha laget 200 miniatyrmalerier av konflikten i Syria, innrammet i fyrstikkesker.

Amir har anbefalt Paris Square som ligger videre oppover neste trapp. Jeg klarer ikke å trekke de helt rette linjene til Paris, men den lille parken i den store rundkjøringen har kanskje noe parisisk over seg. Når jeg begir meg inn i sidegatene får jeg heller en smak av Italia. Her er flere italienske restauranter blant de fargerike hippe og kule jordanske. Magen har begynt å si fra om at den er sulten og det passer i grunnen bra siden torebrak buldrer rundt meg, himmelen er på ny blitt stålgrå og noen store dråper treffer meg på nesen. Jeg kaster meg inn på lille Olivia. Der er det et bitte lite bord ledig i et hjørne, akkurat passe til meg. Her er det virkelig italiensk. Ikke bare menyen, men maten er ekte. Bestiller pizza og den er bedre enn noen pizza jeg har spist i Italia. Her har italienerne fått alvorlig konkurranse. Her er det forresten ikke Fairuz som ruler. Hun er byttet ut med gamle Eagles og Hotel California.

Jeg tumler nedover trappene mot downtown igjen, på jakt etter en minibank som er villig til å gi meg dinarer. I dette landet er det cash only som gjelder ganske enkelt fordi det medfører uhorvelige gebyrer å ha en betalingsterminal. Kaffetørst er jeg også. Tar meg en tur i soukene før jeg får tak i både dinarer og kaffe. Mens jeg står utenfor og lurer på om en heller mørk inngang leder til en kaffesjappe kommer en unggutt og drar meg innenfor. Han har ikke før svart bekreftende på ordet kaffe før jeg kjenner sisha-duften komme mot meg. Afras har både kaffe og sjokoladefondant med pistasj-is. Etter den sunne maten på Kypros og i Libanon kommer jeg til å legge kraftig på meg...