En slottshistorie

Christian og jeg har frokost sammen før han løper av gårde på jakt etter wifi for å legge planer for dagen. Han er usikker på om han gidder kjøre så langt da han uansett tipper han ikke vil komme langt grunnet veisperringene. Jeg har min plan klar, men guttene på Beyt el Jabal har igjen et nytt rom til meg. Bra, for det faller murpuss fra taket og ned i sengen der jeg har sovet de to siste nettene. Må børste sengen både morgen og kveld. Tankene har mer enn en gang gått tilbake til da jeg lå i telt under sandstorm i marokkansk Sahara for halvannet år siden. Nå vil de ha meg opp på terrassen ved siden av «min venn», Christian. Jeg pakker for 2. gang her og bærer opp pikkpakket. Nok en stor suite med wow-faktor. Nydelig innredet og uten murpuss i sengen.

Omsider pakker jeg min dagstursekk. Jeg skal bare til Moussa slott og har plenty med tid. Dagen ligger solvarm og vakker foran meg. Den eneste måten å ta seg dit er til fots langs hovedveien, men det er mindre enn 30 minutters gange. Ikke alt for mye trafikk, og veien er brei og fin. Føler ikke at jeg er i overhengende livsfare. 

Legg merke til at hver eneste steinblokk har sitt eget mønster meislet ut for hånd av Moussa selv.

Et av de mange utstillingsrommene i slottet.

Moussa slott er tydeligvis omstridt blant lokalbefolkningen. Eieren av Beit el Jabal og apotekteknikeren mener det er noe tullete greier, mens historikeren i hærens uniform og Bradt-guiden sier det er vel verdt et besøk. Historien rundt slottet fasinerer meg. Slottet er bygget på en manns barndomsdrøm om som vanlig mann bygge seg et slott. Hvorfor skal slott være forbeholdt konger, adelige og rikfolk? Moussa AbdelKarim al-Maamari ble prylt på skolen som 14-åring fordi han satt og tegnet slott. Han forsvarte seg med at en gang ville han bygge et slott, noe han i tillegg ble mobbet for å si av skolekameratene. Skomaker bli ved din lest. Han sluttet resolutt på skolen, tok jobb hos sin onkel som restaurerte Sigurd Jorsalfars sjøslott i Sidon. Her lærte han seg et og annet om konstruksjoner og arkitektur. Hans interesse for historie og museum ble vekket i jobber på Nasjonalmuseet i Beirut og senere på Beiteddine-palasset. Han fikk omsider skrapt i sammen nok penger til å kjøpe seg en tomt, og satte deretter i gang med egenhendig bygging av slottet. Det tok hele livet og stod ferdig i 2005. Han hadde da meislet ut og dekorert hver eneste stein som slottet består av. En av steinene skal visstnok vise han selv bli smekket på fingrene av læreren som ba han slutte å dagdrømme om noe han aldri ville oppnå. Slottet har utstillinger i 3 etasjer som viser tablåer av libanesisk dagligliv for ca. 100 år tilbake. Her er utstrakt bruk av voksdukker, men i motsetning til voksmuseet her i Deir Al-Qamer er disse av en helt annen kvalitet. De ser både friske og levende ut. Her er også en megastor våpensamling. Noen av verdens eldste geværer er i samlingen. Her er våpen fra 1600-tallet og frem til 2. verdenskrig, fra hele verden. Jeg skulle nok hatt en Josef her også. Midt mellom vokstablåene og våpensamlingen kommer jeg innom et rom med en tradisjonell sittegruppe. Jeg blir tilbudt arabisk kaffe med kardemomme til 1000-lappen. Tid for kaffepause!

Noe har skjedd mens jeg har vandret rundt på Moussa-slottet. Når jeg kommer ut rumler himmelen som en skrubbsulten elefantmage. Hadde det vært mørkt ville jeg garantert hatt det lysshowet. Halve himmelen har mørknet veldig. Jeg har lagt 1/3 av veien bak meg da noe klasker meg i hodet. Aldri har jeg sett større regndråper eller hørt mer buldring fra himmelen! En grønn jeep i samme retning bråstanser. Denne gangen er jeg absolutt ikke uvillig til å sette meg inn i bilen til hvem som helst. Løper over veien og hopper inn. Det smeller allerede mot ruta. Vi må nesten rope til hverandre for å overgå støyen fra naturen. Elias heter mannen. Jeg ber han sette meg av ved trappenedgangen til Beyt Jebal. Han ler. «Jasså, er det der du bor? Ser du det huset i veikanten her? Jeg har arvet det etter besteforeldrene mine. De måtte flytte i sin tid grunnet brann. Nå er eieren av Beyt el Jabal på meg. Han vil kjøpe huset for å utvide. Skulle vært moro å sett hvordan han restaurerer disse gamle husene». Han setter meg av, sier han har en avtale på politikammeret men at han deretter kan komme nedom. Jeg nikke «fint». Har ikke før kommet meg ut av bilen før det smeller småstein i hodet på meg. Svære hagl. Løper så fort jeg tør nedover den kantete brosteinen. Observerer nytten av den store fordypningen midt i de gamle gatene. Her fosser det allerede en bekk. Dessverre er trappene ned til Beyt el Jabal ikke så fiffig konstruert. Hele trappa er en stor foss som jeg må tråkke meg nedover i. Selv trusa er våt da jeg låser meg inn i min nye suite. Tar like godt en varm, god dusj. 

Litt senere går jeg ned til salongen. Står og diskuterer veisperringer og hvordan komme seg til flyplassen i morgen med en av guttene. Han undersøker pris på taxi og vi har akkurat landet på at taxien bør kjøre herfra kl. 9 da min nye venn, Elias, dukker opp. Han rister på hodet. «Dra klokken 8 for sikkerhetsskyld. Her er sperringer over alt, men en lokal taxisjåfør vil finne utveier. Kanskje vil det også ta ekstra tid på flyplassen i disse tider». Da er det bestemt. «Det får komma det som komme. Det får skje det som ska skje…» synger Bjørn Eidsvåg fra mobilen min som ligger til ladning i et hjørne. Jeg får telefonnummeret til Elias. «Ring om du kommer opp i problemer. Husk du er min beste norske venn». Jeg ler: «Du mener din eneste norske venn?»

Det letter. Jeg går opp trappene og setter meg på Al-Midane. Tar meg en juice, sandwich og cappuccino. Slapper av med boken min til jeg begynner å få gåsehud. Det har droppet noen grader men så er det jo også langt uti november.

Felles meze også i kveld. Jeg og Christian koser oss sammen med et hyggelig libanesisk par fra Beirut.