Dødehavsveien

Vi skal tilbake til Amman igjen. Korteste vei tar 4 timer, men vi kjører Dødehavsveien og har noen stopp underveis for anskaffelse av amazing turkish coffee, amazing nuts and amazing souvenirs. Wasfi reklamerer godt og vi kan le oss skakk av hans ord, vendinger og humor. Ahmed rettleder og kjefter på han til tider. Vi har det for gøy til å kalle dagen en ren transportetappe. 

Dessuten stopper vi for lunsj! Langt ute på landet, langt under havoverflaten, på et av verdens laveste punkt ligger Al Numeira i Sør-Ghour. Al Numeira er et gårdsbruk som drives som et veldedighetsprosjekt for å skape bærekraftig utvikling i landbruket i området. Hvorfor transportere grønnsakene lange veier når de kan behandles og omsettes der de gror, selges til en dyrere penge og samtidig skape flere arbeidsplasser i lokalsamfunnet? Da trenger jo ikke folk flytte til større byer for å skaffe seg jobb men bo der de er. 

GAdventures eier en bit av prosjektet og det er selvfølgelig derfor vi har lunsj akkurat på Al Numeira - og takk og pris for det. Vi får sett litt av hva som dyrkes på gården, hilst på de som jobber der, både på jordene og på kjøkkenet. Dessuten er dette en av de beste meze-måltidene jeg har fått i Jordan. 

Vi kjører langs det lange Dødehavet før vi bikker av og østover i landet. Vel tilbake på Signature Hotel i Amman stiller jeg et uskyldig spørsmål i resepsjonen: "Siden jeg har gjort en privat booking gjennom Booking.com for i morgen natt, må vi bytte rom i morgen? Eller kan vi beholde det vi har?" Har ikke før kommet på rommet før telefonen kimer fra resepsjonen. "Mrs. Hass. Vi vil bare gjøre deg oppmerksom på at vi har fått 2 identiske bookinger fra deg gjennom Booking.com for i morgen natt. Du har altså booket 2 rom og må derfor betale for dem begge". Nice, men det har jeg altså ikke gjort. Jeg løper ned med heisen og viser dem app'en min som bare viser 1 booking av 1 rom. På dette hotellet skal ikke kunden få rett så jeg blir bedt om å ta kontakt med Booking.com for å ordne opp. Jeg påstår på min side at dette er et problem mellom dem og Booking.com. Amen. Ikke helt "amen" forresten fordi jeg fyrer av gårde en mail til Booking.com med nåde dem om jeg blir trukket for 2 rom. De svarer ikke men jeg blir stilltiende kun krevd for 1 rom ved utsjekking.

Så går Anne-Kari og jeg ut for å spise kanufe; deilige varme tyrkiske kaker med ostefyll som kjøpes i et hull i veggen downtown. Anne-Kari har vært her før og kjenner prosedyren. Først bestille, så betale, så få kanufe. Mens hun fikser kanufe kjøper jeg kaffe i ei lita bu på fortauet. Verdens beste kaffe. Benker oss på en mur sammen med lokalbefolkningen som også digger tyrkisk kanufe. Noe så sjukt godt! Det blir på et vis dessert før middagen. 

Vi må brått småjogge tilbake til hotellet for å rekke avskjedsmiddag med gruppen og Wasfi. Restauranten ligger i skråningen ned fra hotellet. Skjønner ikke at en så stor restaurant kan gjemme seg i en så bratt skråning. Vi klarer ikke se den før sikkerhetsvaktene på hotellet bekreftet at, yes, det er en restaurant nedover de nesten usynlige trappene. I tillegg til mat ble det tale og tips-overrekkelse til Wasfi. Ved kveldens slutt vanker det klemming av amerikanere, canadiere, irer, briter og newzealendinger. I morgen er vi på egen hånd igjen.