Dagen jeg møtte Drewbinsky

Det nærmer seg midnatt. Egentlig hadde jeg tenkt å sove men det er folkefest i gatene. Det rykker i dansehoppefoten. Observerer at utenlandsk media kaller det opptøyer. Vi som ikke skal selge nyheter sier det som det er og kaller det en magisk folkefest av en revolusjon. I går gikk flere tusen kvinner med lys i tog gjennom gatene. Fra ungdommer til bestemødre. Oldemødre var sikkert også representert. I dag har det vært 17. mai tog i alle bydeler og gater. De pågår også i skrivende stund. Nyeste påfunn er å lage skramleorkester bestående av barne-xylofoner og arabiske kaffeøser som man slår på med skje. Jeg havnet midt oppi et flaggtog i Rue Gouraud på vei til en minibank sammen med Habib og den galne georgiske dama med det rare navnet. Tidligere hadde vi stått på balkongen sammen med Cybill og observert, sunget med og hoiet på et annet tog som passerte. Cybill er svensk / tyrkisk og bor her i "kollektivet" for 4 måneder mens hun studerer arabisk på det Amerikanske Universitetet.

Hvis tvil: Drewbinsky og meg

Habib har vært her for å hjelpe den galne med å booke overnattinger for hennes videre reise. Hun får ikke wifi'en til å funke skikkelig på nettbrettet - som hun aldri noensinne har slått av og heller ikke husker noe passord på. Hun betaler alt med cash, og nå har hun hørt at minibankene er sperret for utenlandske kort. Hun har også hørt på nyhetene at flyplassen var stengt så vi kan bare glemme å noensinne reise hjem igjen. Hun vil ikke fortelle hvor hun har dette fra, dama som ikke en gang får wifi'en til å funke. Habib sier bestemt at hvis flyplassen er stengt så ville han ha hørt det. Han har heller ikke hørt at minibankene er sperret for utenlandske kort, men han vet at det kan være mangel på påfyll av cash her og der.  Avkrefte kan han ikke akkurat, for han har selv libanesisk kort. Dama går helt rundt seg selv. Habib tilbyr seg å følge henne til en minibank så vil hun raskt finne ut av det. Jeg hiver meg med. Penger kommer ut av maskinen. Til og med kortet kommer pent og pyntelig ut, så alt er altså bare tull. Hvis det ikke var for gleden av å havne midt oppi et libanesisk 17. mai tog så ville jeg ha blitt en smule irritert over alt dama klarer å lire ut av seg. Beundrer Habib og hans tålmodighet. 

Andre gleder er at jeg har vasket klær i kveld. Men det har skjedd noe annet som til og med overgår gleden ved både 17. tog og utsikt til rene klær. Jeg har møtt Drewbinsky, min Instagram-helt. Amerikaneren har som mål å reise gjennom alle land i verden. Han har ikke mange igjen. Senest i går sendte han fra Vest Afrika. I dag kommer den kortvokste unge mannen vandrende inn på fortausrestauranten hvor jeg sitter. Er  det mulig! Det er ikke tvil, jeg kjenner han igjen både på utseende og stemme. Han har en libaneser med seg som bærer flagg over skulderen, han selv bærer kamera. Følgesvennen så noen han kjente ved mitt nabobord, og vips så står Drewbinsky like ved min side. Selvfølgelig kan jeg ikke bare sitte der. Jeg hilser på og presenterte meg. Han blir imponert. "En nordmann i Libanon? Er ikke hurtigruta et mer yndet og "tryggere" sted for nordmenn å være?" flirer han. Han har tydeligvis forstått nordmenns behov for trygghet. Han forteller om sin arktiske tur med nettopp; hurtigruta. "Drewbinsky har nå forlatt Vest Afrika, tilbringer et døgn i Beirut men er egentlig på vei til... et sted jeg måtte holde hemmelig inntil videre. "Velkommen etter" sa jeg. "Der var jeg i 2010". Hyggelig helt å prate med.

Svermende innerst i Middelhavet

Fiskere innerst i Middelhavet

Hva gjør et fyrtårn langt inne på land?

Jeg trasket og gikk i hele dag. Igjen ble det mye lengre enn først tenkt. Går langs nesten hele den flotte, lange strandpromenaden; Cornishe. Observerer fiskerne med sine lange stenger. Ser ingen som har fått fisk men det er gjerne av mindre betydning. Går forbi joggere og spaserende av begge kjønn. Går forbi de røffe sjøklippene hvor soltilbederne sitter megabrune på hver sine bergnabber. Kun menn. Går forbi fedre og bestefedre på trilletur med barnevogner. Går forbi det høye rødstripete fyrtårnet. Det kan jeg bare glemme å se nærmere på. Det ser mer ut som en radiostasjon eller noe lignende. På balkongen rundt kulen øverst står klynger av soldater. Bevoktningen er meget god også under fyrtårnet så jeg vandrer videre uten å tilsynelatende vise for min nysgjerrighet. Jeg kommer til en båthavn med masse fargerike små fiskebåter. De vil jeg se nærmere på så dreier nedover for om mulig å ta noen flotte bilder. Det er ikke mulig. "Madame, madame! No, madame!" oppfatter jeg med venstre øre. Det tar noen sekunder før jeg oppfatter at det er jeg som er madammen. Ser jeg har en bevæpnet soldat i hælene. "Sorry! No photos?" spør jeg, hvorpå jeg får til svar at jeg ikke kan gå ned til havna i det hele tatt. Jeg går helt til bergformasjonene uti havet som noen påstår ser ut som en due. Pidgeon Rock. Finnes bilder av dua i hver eneste turistbrosjyre som omhandler Beirut.

Pidgeon Rocks

Tar meg deretter innover i byen for å finne og følge legendariske Hamra Street østover til utgangspunktet, tilbake til Green Line. Det blir først et problem å ta seg til Hamra Street da alle tverrgater er blokkert. Velbrukte vaktbuer i skamfert betong er satt opp i gatekryssene. Det befinner seg 1-3 soldater ved hver av dem. De sender meg videre i en stadig større bue utenfor, men omsider kommer jeg til gata som går tvers gjennom Vest Beirut. Jeg er ikke før ankommet dit før jeg rygger inn bak et hushjørne da det kommer et hoiende, syngende og bråkete demonstrasjonstog rett imot meg. Kolonialhandleren på hjørnet kikker på meg og sier "All good! All good!". Mot slutten av Hamra Street tar jeg av for å følge MapsMe-appens forslag til korteste vei hjem til egen bydel i øst. Finner raskt ut at det som ser tilsynelatende ut som et godt forslag, absolutt ikke er det. App'en tar ikke høyde for nye veisperringer. Her er flere viktige bygg som bevoktes vel. Noen soldater lar meg passere med ordre om å ikke ta bilder av byggene. Andre stopper meg og peker ut alternativ retning. Møter en svær kirkegård og veien ser ut til å gå til høyre. Slår raskt over til revers da jeg øyner svarte flagg med hvite bokstaver der fremme. Øh… hvordan er det nå flagget til Al Quaida ser ut? Jeg vet hvor jeg er; parlamentet er rett der nede i motsatt retning. Vet også at dit kommer jeg meg ikke. Hele området er avsperret. I samme området ligger den norske ambassaden. Finner likevel en smal gangvei som tar meg i riktig retning, under en motorveibro. Og rett der nede stikkere minaretene til Mohammed Al-Amine moskéen opp. Jeg er så godt som hjemme. 

Setter meg på moskétrappen og hviler. Svette føtter i svette sandaler. Sitter der, midt i hjertet av demonstrasjonsplassen og kjenner på fred og ro. Bare noen få har begynt å samle seg for kveldens aktiviteter. Her er ingen biler, ingen trafikk. Reiser meg ikke før jeg merker hvor sulten jeg er. Tid for et bedre måltid god mat inkludert Drewbinsky på Paloma. Sitter der lenge. Kommer omsider entusiastisk hjem og forteller Cybill om det kule møtet. Hun tror jeg tuller. Jeg må frem med bevis. Hun er nemlig også en tilhenger av han på Instagram.