Ferme damer og trøndere

Trodde du at pyramidene i Egypt er rimelig gamle? Det er de. Uansett, her på Gozo finnes det bygg som er eldre. Buss nr. 307 går de få kilometerne fra Ir-Rabat /Victoria til Ggantija i Zaghra sentralt på øya. Fra denne bakketoppen er det vid utsikt. Spesielt enkelt er det å få øye på Xewkija som har Gozos største kirke. Den er synlig fra de fleste steder på øya grunnet sin enorme kuppel. Den skal være en av verdens høyeste. Ggantija ligger mindre prangende til, midt mellom frodige åkerlapper. Granatepler henger frodige over gamle murer og alt på andre siden av murene befinner seg på UNESCO's bevaringsliste. Midt i hvitblomstrede grønne enger står det levninger etter 2 templer som er 5200 og 5600 år gamle. I informasjonssenteret har jeg allerede forelsket meg i de svært så ferme kvinnefigurene. Ggantija betyr riktig nok gigantene. Navnet kommer av at man trodde de som bygget templene måtte være giganter på grunn av de store steinblokkene. Kanskje det var kvinnene som bygde templene? Utendørs vandrer jeg rundt i solen blant blomster, irrgrønt gress og disse steinblokkene. Ikke helt enkelt å se for seg hvordan det engang har sett ut her, men i dag er det rene idyllen. Vandrer rundt og leser på informasjonstavler og studerer i vei. 

Damen til høyre har dessverre mistet hodet. Sånt skjer.

På billetten følger det også med et besøk i den gamle vindmølla som ligger et kvartal unna. Jeg tar turen bortom mens jeg teller på fingrene om jeg skal bruke tid på en vindmølle. Heldigvis gjør jeg det. Det spesielle her er at mølleren bodde i møllen. Hjemmet til den siste mølleren, Guzeppi Grech, står intakt i 2. etasje. På sett og vis mye enklere å se for seg livet til mølleren på begynnelsen av 1900-tallet, enn tempelordenen og yppersteprestene som holdt til på andre siden av veien for 5 - 6000 år siden. Finner det noe besynderlig at kvernsteinen er plassert helt i toppen av mølla. Jeg blir faktisk mer imponert over Guzeppis liv enn av hjemmet hans. Faren hans var møller, så Guzeppi vokste opp her. Som 16 åring ble han utskrevet som soldat i 1. verdenskrig. Han kjempet 3 år i blodbadet på Gallipoli. Noen år senere befant han seg på sukkermarkene i Australia. Kan han fulgt med noen av australierne hjem etter krigen? Det var relativt mange soldater som kom den lange veien fra Australia for å kjempe ved Gallipoli. På slutten av 20-tallet døde faren, og han kom tilbake til Zaghra for å fortsette mølledriften. Under 2. verdenskrig reparerte han gamle, nedlagte mekaniske møller over hele øya. De måtte tas i bruk da det ikke var drivstoff å oppdrive til de moderne møllene. 

Jeg har vandreskoene på og tenker å gå de vel 4 kilometerne til Ramla Beach. Dette er siste halvdel av Ramla Walk. Det ble adskillig mer enn de beskrevne 4 kilometerne. Først finner jeg ikke riktig vei ned fra landsbyen. Når jeg omsider finner riktig vei ved hjelp av en dame i gammel rød Polo, jodler jeg lykkelig nedover en stupbratt bakke mot dalen. Her er nydelige men svært små og veldig rustikke gårdsbruk nedover langs stien. Gjess, esler, høner og haner vandrer, kakler og skryter rundt. Treffer Silkesvarten som står og vrinsker i en innhegning. Nesten i bunn av bakken er det brått og ubønnhørlig slutt på herligheten. Den smale betongveien skrumper inn til en sti som den siste bonden galant har barrikadert. Hele 3 advarselsskilt forteller at jeg er på privat eiendom. Hut deg heim! Vel kjent med Maltas mafia fra et dokumentarprogram på TV tidligere i høst, gjør at jeg ikke våger annet enn å snu. Haler meg tilbake og opp den svette, stupbratte bakken. Må gå en sabla omvei gjennom en landsby, hele tiden mens jeg ser den fristende, brune sandstranden langt der nede. I samarbeid med GPS og 2 hyggelige syklister som sitter i veikanten og spiser nista sin, når jeg omsider bunnen av dalen. Ramla, here I come! 

Ramla er kjent som den beste stranden på Gozo. Brun myk sand og hvit stor Madonna-skulptur med solcellepanel i bakhodet. Visste ikke at Madonna'er gikk på solceller, men grønn energi er bra. Guideboken sladrer om at det ikke pleier være mye folk på denne avsidesliggende stranden. Selv på en dag langt uti oktober tar guideboken feil. Jeg er derimot ikke folkesky. Rigger meg til og nyter tilværelsen og medbrakt lokal lunsjspesialitet. Salt gjærbakst med fyll. Fyllet viser seg å være krydret ertestuing. Ikke så galt som det kanskje høres ut til, og svært mettende. Bølgeskvulp, god bok, mett mage, mild bris. Kan man ønske mer? Annet enn å ønske at idyllen varer mer enn 5 minutter. En svært så brautende gjeng kommer skrålende med ølbokser i hendene. Hoier og skriker og gir seg til å sparke fotball midt blant oss som ligger der. Det kommer sukk og stønn fra nabobadehåndklærne. Det snakkes om tyskere som tror de eier verden. Kan de ikke holde seg i Bayern med sine Bayere? En småbarnsfamilie blir beskutt med ballen et par ganger. Velger å dra hjem med pikkpakk og skrikende unger. De to parene like ved meg finner et annet sted på stranden. Jeg holder heller ikke ut og gjør det samme. Tenker at jammen er det urettferdig at det er tyskerne som får unngjelde. I dette tilfellet var det 8 trøndere som høylytt klarte å rydde halve stranden.

Ramla etter at trøndere har ryddet stranden.

En kjølig trekk fra havet er det som skal til for å rydde meg vekk et par timer senere. Det er tross alt høst også her ved Middelhavet. Nyter cappuccino og havutsikt fra en av kioskene litt lenger opp. Så er det på tide å ta seg litt innover i dalen for å finne busstoppet. Det er absolutt ikke bare jeg som reiser kollektivt her. Fortauet er fullt, men heldigvis skal ikke alle på samme buss. Tilbake i Rabat /Victoria venter pizza og vin på kirketrappen. Life is good!