The perfect blend

Kypros er delt. Selvfølgelig visste jeg det. Men de snakker sammen og kan forflytte seg over grensen som de vil og uten problem. Fredsforhandlingene er snart i boks. Det er i alle fall slikt man velger å tro. 

På torsdag skal jeg over til "den andre siden". Hvordan kommer man seg dit uten bil? Google har svar på det meste men ikke på dette. Ingen busser krysser tilsynelatende grensen. Jeg går derfor de få meterne ned på turistinformasjonen. Hallo; vi sendte jo vår tidligere utenriks- og forsvarsminister Espen Barth-Eide ned til dere i 2016 for å få fart på freden, så hvilken buss tar jeg til Girne? Ja, for det går vel en buss til en såpass stor by? Den vennlig innstilte dama bak skrivebordet ble en smule stram rundt munnen. "Byen heter ikke Girne, men Kyrenia" ble jeg belært. Jeg vil ikke tilspisse situasjonen så nikker og smiler velvillig til Kyrenia. "Vi har flere selskaper som selger flotte dagsturer dit. Her er noen eksempler", sier hun atter smilende og langer over noen brosjyrer som jeg ikke vil ta imot. "Nei, jeg skal bo der så er ikke interessert i guidede dagsturer. Tenkte å dra dit med vanlig rutegående buss", sier jeg. Fruen er plutselig stram i maska igjen. "Det blir nok mye bedre for deg å ta en dagstur. Og det går ikke buss dit". Jeg gir meg likevel ikke. På et eller annet vis må det da gå an å reise dit. Hun kommer deretter frem med dette kartet over hovedstaden Nicosia:   

Nettopp. Der er ingenting på den andre siden av grensen. Tomt. Selv jeg må forstå at det ikke går rutegående buss til et tomt sted på kartet. Det begynner å demre hvorfor Barth-Eide ga opp fredsforhandlingene. Man kan ikke forhandle med ingen i ingenmannsland der det ikke finnes noe. Jeg gir meg imidlertid ikke før jeg får dama, nå med kjempesmale, stramme lepper til å krysse av busstasjon og grenseovergang på "riktig" side av kartet. Den eneste siden som eksisterer. Resten får jeg finne ut av selv.

Opplevelsen får meg til å fundere på egentlig status på en av verdens lengst pågående konflikter. Kypros har vært delt siden borgerkrigen i 1974. Øya blir pr. i dag dratt i mellom EU, Hellas og Tyrkia. Fredsavtalen står ved lag, FN vokter stadig buffersonen mellom nord og sør og det er FN som leder fredsforhandlingene. Det har vært mulig for noen å krysse den strengt bevoktede grensen siden 2004, men hva skjer ellers da?

Det sies at forholdet mellom sør- og nord /Tyrkia har vært stabilt i mange, mange år. Ingen charterturister tenker særlig over at dette fremdeles er en krigssone. De som vet det er ikke særlig engstelige for å komme. Kofi Annan hadde en fredsplan på bordet i 2004 som ville trå i kraft hvis både nord og sør stemte for planen som også inkluderte medlemskap i EU. Sør-kypriotene stemte imot fredsplanen men for EU-medlemskap og har siden vært EU-medlemmer. Nord-kypriotene stemte for både fredsplan og EU men fikk ingen av delene. En fredsplan kan ikke iverksettes uten to parter... og EU? Der kan kun stater anerkjent av FN være medlemmer. Tyrkias okkupasjon av Nord Kypros er ikke anerkjent av andre stater enn Tyrkia. Ei heller av de fleste nordkypriotiske innbyggerne, men de blir ikke hørt men heller straffet for å ytre slike meninger.

Fra 2008 og med jevne mellomrom er det satt fart i fredsforhandlingene, uten at enighet er blitt oppnådd. I 2016 ble som tidligere nevnt, FNs fredsforhandlinger ledet av Espen Barth-Eide. Den gikk altså også i vasken.

Municipal Art Gallery holder til i gamle, vakre lagerhus fra britenes kolonitid på øya. De er noen av de få gamle byggene mot stranden og havnen som er tatt vare på.

Min jakt på det opprinnelige Larnaka her i sør, pågår også i dag. Er innom Municipal Art Galleri som er mye mer enn en samling digg samtidskunst. Det er også et helt lite museum som forteller Larnakas historie gjennom gamle bilder, klær og gjenstander. Synd Larnaka ikke har klart å ta bedre vare på opprinnelig arkitektur. Langs havet har nesten all gammel sjarm måttet vike for nye, høye og uvakre bygninger. Det finnes noen gamle bygninger i sidegatene innover i byen. Noe forfallent, annet er tatt vare på. Sitter igjen med et delt bilde også av Larnaka.

Strandpromenaden på slutten av 1800-tallet. Man promenerte og stoppet for kaffe også på den tiden.

Et eksempel på hvordan mye av strandpromenaden ser ut i dag. Ikke fult så arkitektonisk sjarmerende.

Jeg har et ønske om å se moskeen Hala Sultan Tekkesi på den andre siden av den salte innsjøen. I tillegg vil jeg se Kamares-akvedukten. Den beste måten å få sett begge deler på er å bøye seg for egen fordom og ta Love Bus; den åpne dobbeltdekkerbussen med som tilbyr guidet omvisning. På "kjøpet" får jeg 3 ulike kirker og Kiti som ikke er noe annet enn nok en turist-resort. Det er lavsesong og først er det kun jeg og en ung ukrainsk jente-blogger som stiller opp for å kjøpe billett. Sjåføren plirer og flirer imot oss, rister på hodet og sier no, no, no. Han må ha minst 5 passasjerer før han setter seg bak rattet. Vi er i ferd med å gå da det plutselig kommer 2 unge russiske gutter stormende, deretter en hel russisk familie på 3 og så en annen oppsiktsvekkende blek ung mann av ukjent opprinnelse. Han sier ikke et kvekk på hele turen. For tur blir det! Så vidt. Da antall passasjerer er høyt nok gjør sjåføren et stort nummer av at han ikke har vekslepenger. Det skinner så innmari tydelig igjennom at denne turen hadde han ikke tenkt å ta. Vi passasjerene er imidlertid ikke evneveike. Vi gjør opp oss imellom på norsk, russisk og ukrainsk. Fordommene mine mot slike turer har derimot økt til astronomiske høyder. Jeg får i alle fall sett det jeg vil se og det til skikkelig gresk propagandamusikk som sjåføren spiller på skingrende høyt lydnivå. 

Hala Sultan Tekkesi. Moskeen fra slutten av 1800-tallet ligger idyllisk til i en daddelpalmelund, like ved den salte innsjøen. Det sies at profeten Mohammeds tante falt av muldyret sitt og døde på akkurat dette stedet under den muslimske okkupasjonen i år 674. 

Akvedukt bygget i romersk stil av ottomanene i 1746 for å løse Larnakas problem med mangel på ferskvann. Noen historikere mener at akvedukten ble bygget av romerne i sin tid, og at ottomanene kun restaurerte den.

Avslutter dagen med et måltid på koselige To Kafe Tis Chrysanthis. Har vært innom her før for et glass vin men i dag blir det mat og kaffe. Den unge mannen som serverer anbefaler kypriotisk kaffe. Fordi man får den perfekte blandingen ut av gresk og tyrkisk. Jeg tør ikke spørre om det kun gjelder kaffe og ikke mennesker og kulturer. Velger å tro at det kanskje det er håp om en fredsavtale likevel? En eller annen gang?

Kypriotisk kaffe; "the Perfect blend between Greek and Turkish!