Sehr gut!

Planen for dagen er klinkende klar; snøre på seg hiking-skoene og vandre i vei! Gozo kan skilte med 5 vandreturer til tross for å være bitteliten og tettbygd. Jeg har bestemt meg for å utforske nordsiden av øya ved å gå Saltpans Walk, en tur som blir sterkt anbefalt av min vertinne. Jeg har full tillit til henne da hun faktisk klarer å uttale Inger bedre enn østfoldinger. Skjønt jeg begynner å lure på troverdigheten hennes når hun ber meg ta med varme klær. Det er en særdeles kald morgen. Kun 22 grader. 

Det tar tid før jeg er i gang. Frokosten består av eksepsjonelt gode pannekaker med yoghurt og masse frukt og herlig sør-europeisk kaffe som går an å drikke før lunsj. Som hele boutique-hotellet så er også rommet hvor frokosten serveres nydelig, med marokkansk mønstrede sementfliser på gulvet. Og Joyce er her. Alenereisende kul dame fra Georgia, USA. Hun kommer inn fra hagen, kikker på pannekakene mine og sier resolutt; "Det der vil jeg også ha!" Hun drar Malta og Gozo rundt i 2 uker. Hun har jobbet som flyvertinne i Delta og Air France og vet å ta seg rundt. Hun deler siste oppdatering vedrørende Boeing 737 Max som alle burde stå på bakken og ikke virre rundt i luften. Hun er oppgitt over venner som ikke vet forskjellen på land i Europa. Hun digger å reise alene, gjøre alt som faller henne inn, akkurat når hun har lyst. Frokosten blir både lang og hyggelig.

Med rette skoene på er det bare å ta fatt på den 12 km lange rundturen. Begynnelse og slutt her i Rabat, eller Victoria som noen insisterer på å kalle denne bakketopplandsbyen. 10 meter opp i Republic Street kommer jeg på at niste, det er lurt å ha med seg på tur! Svipper innom et bakeriutsalg og kjøper deilige maltesiske pastizzi fylt med ricotta-ost. Skulle tro det var raskt gjort, men jenta i disken oppfattet at jeg er fra Norge. "Jeg har nettopp begynt på norskkurs!" jubler hun. "Du må være gal. Vi er kun 5 mill. som snakker det språket" kommenterer jeg i et iherdig forsøk på å dempe livsgleden til det unge mennesket bak disken. "Broren min har flyttet til Stavanger og gjett om jeg skal besøke han!" kvitrer hun videre. OK. Jeg kan saktens avse litt tid til ei som drømmer om å dra til Stavanger. Jeg har tross alt 10 uker minus 4 dager igjen av turen.

L'Ghasri

På vei ut av Victoria /Rabat forandrer husnavnene karakter. På denne siden av byen er det Wisdom, Grace, Thanks God, Happyness, Good Luck og Freedom som gjelder. Jeg er ute på landsbygda før jeg vet ordet av det når jeg begynner å gå for alvor. Rullende landskap. Skrytende esler. Kirker på hvert høydedrag. Ikke noen strabasiøs tur. Ville neppe oppnådd stempelet "moderat vanskelighetsgrad" hos DNT. På asfalterte landsens veier og grusveier for det meste. Litt sti og klippelandskap her og der. Inn og ut av små landsbyer hvor radioer høres ut gjennom blafrende gardiner i åpne vinduer. Går mellom gårdsbruk og over mark og eng. Granatepler, oliven og frukt. Treffer en og annen brunbarket bonde som nikker og hilser. Går bardust på en forvirret nordafrikaner. Jeg tror først at jeg har knepet han i å sove på jobb her ute på jordet. Etter nærmere ettertanke virker han å være på rømmen. Kanskje han er en av de som nylig har rømt fra flyktningeleiren på Malta? Han er skitten, ung og pen. Blir synlig overrasket når jeg sender ut et vennligsinnet hallo.

En av flere slike vindmøller som brukes for å få opp vann

Første severdighet på turen er en tarm av en "fjord" kalt Wied al-Gharsi. Tanken var å ta meg et bad på et slikt øde sted. Øde, for hvem gidder å gå såpass mange kilometer? Blir overrasket over at den lille vika er proppe full av turister. Oppdager vans som kommer kjørende, parkerte biler og båter lenger ute i "fjorden". Det forklarer saken. Nordkysten er ikke øde, i alle fall ikke i norsk forstand.

Nordkysten av Gozo er også kjent for sin saltutvinning. Produksjonen har pågått siden romertiden. Her er det hugget ut kanaler og basseng av variabel størrelse direkte i den flate sandsteinen. Bølgene slår over, vind og sol tørker ut vannet i bassengene og voila; salt blir liggende igjen! Jeg er ikke ubetinget glad for å ankomme saltpannene samtidig som en stor bøling tyskere på gruppereise. Alle med gåstaver. Kan du tenke deg ca 35 par staver som klikker mot berggrunnen? Klikk, klikk, klikk, klikk, klikk, klikk! Klikkelydene overdøver det brusende havet. Tyskerne blir særdeles bekymret for meg som svinser rundt uten staver og beveger meg mellom bassengene. De får klar melding om å følge guidene sine og ikke die Norwegerin. Jeg som er norsk bør da skjønne meg på Nordic Walking? Stavene er sehr gut, saltbassengene er sehr gut, været er sehr gut for langtur og Gozo er i særdeleshet en sehr gut øy å være på. Jeg nekter imidlertid hardnakket for at stavene de skryter av og klikker med, er en nordisk oppfinnelse.

Sa jeg at tyskerne var på langtur? Etter 100 meter stoppet de opp i nærmeste veikant. Like etter kommer en turistbuss og plukker dem opp. Puh! Igjen kan jeg høre måkene skrike og rullende bølger slå mot land. En lokal fisker har slengt stanga uti og plystrer en strofe mens han venter på napp. 

Saltbassengene. Traff på flere fiskere og dykkere underveis.

Il-Qolla l-Bajda Battery. Britisk fort fra 1716. Fortet kom til heder og verdighet igjen under 2. verdenskrig. 

Nå står det særdeles tomt.

Etter å ha passert det britiske fortet kommer jeg skjevt ut. Blir gående gatelangs tvers gjennom en landsby som ivrer etter å få turister. Her er husnavnene Sunshine, Sunset, Sunshade, Magic, Lazy og Beach. Penser meg inn på rett vei etter å ha halt meg opp en bakketopp på motsatt side av landsbyen. Etter en stund treffer jeg på hovedveien mellom Marsalforn og Victoria /Rabat. Bilene hviner forbi i hver retning og det er med nød og neppe jeg våger å krysse den. Det skulle bli farligere trafikale forhold på min 10 ukers tur. Følger deretter gamleveien mot Victoria /Rabat. Den er så gammel at den nesten ikke syns lenger. Det surkler vann i veigrøftene, og det er blomster over alt. Oliventrær står langs veien. De må være innhøstingsklare. Må halvveis vasse gjennom et oversvømt område og jeg kommer på at jeg hørte massivt regn i natt. Og rumlende torden og kirkeklokker som ringte annenhver time. 

Brått står jeg midt på en liten gårdsplass. Jeg har tydeligvis glemt å ta av et sted. Tråkler meg i riktig retning men på kanten av en nyhorvet åker. Er det ikke om våren man horver? Finner senere ut at på Gozo sår man korn om høsten. Når nedre kant av Victoria /Rabat. Tar en god pust i bakken på en kirketrapp før jeg labber oppover mot sentrum øverst der oppe.