Rik på lykke, fattig på kamera

Verdifulle opplevelser kan være så mangt. Som å lete opp lille Rabat Police Station en tidlig formiddagsstund. Finner døren som er anonym, smal og malt kraftig mørkeblå. Her er ikke mye tegn til liv. Ikke engang i den røde engelske telefonkiosken rundt hjørnet. Men joda, det gjemmer seg en mann i tidlig 30-årene bak skranken som deler det lille rommet i to. Han er vennligsinnet og hilser. Den hvite t-skjorten hans har strandmotiv på brystet og teksten BEACH VACATION. Står i merkelig kontrast til Jomfru Maria med Jesus-barnet på fanget som henger innrammet i glass og sølvramme på veggen bak han. Bildet er stort og så gammelt at både glass og krimskramsramme har sorte flekker. Selve Maria er en smule falmet. Kopimaskinen i hjørnet og takviften over skranken kan være av litt nyere dato enn Jomfruen. Den smålubne mannen med de mørke øynene tar fatt på oppgaven med utspørring og skjemautfylling. Gransker passet til dama som ikke har noe kamera lenger. Hvor og når omtrent? Beskrivelse?

Tre kollegaer av min venn ramler lattermilde inn den blå døren, iført blå uniformer. En kvinne i 40-årene, en mann i 50-årene og en ung fyrrig en. Skvaldrer i vei, så har sikkert vært på et morsomt oppdrag. Ingen ser ut til å bære våpen. Var noen av disse med på narkotikarassiaen i august hvor 20 mennesker ble arrestert i lille Rabat? Noe får meg til å tenke at de fikk assistanse fra Valletta. 

Den unge fyrrige slenger seg ned ved min venn i ferie t-skjorten og bidrar med utfyllingen. En eldre kar med glimt i øyet halter inn og vifter med et brev. Vet han ikke at postkontoret ligger ved siden av? Mannen utløser en høylytt diskusjon på det rare språket de snakker her på øya. Alle er heftig involvert, men jeg plukker bare opp ordene tax, siffer uttalt på engelsk og fotokopia. Effektiviteten til han som kanskje drømmer om 'Beach vacation' stuper. Hva gjør det? Jeg har 10 uker minus 2 dager igjen av turen min.  Alle er såre fornøyd med egne bidrag til diskusjonen. Alle flirer og fekter med hendene. Italienere i det ene øyeblikket. Arabere i det neste. Takviften hviner til og vil også si sitt. 

Rapporten er omsider ferdig. Jeg får en kopi på engelsk. Blir ønsket bedre lykke til med resten av ferien. Gamlingen er gentleman og åpner døren for meg. Ute i solen tenker jeg at langt verre ting kunne ha skjedd, men det gjorde det ikke. Det var bare et kamera. Jeg tar meg i å være uforskammet lykkelig. Si meg, hvor ofte i livet får man besøkt lille Rabat Police Station? 

Deretter tar jeg bussen til Valletta. € 1,50. Jeg venter lenge på at den skal komme, men jeg har fremdeles 10 uker minus 2 dager igjen av reisen min. 86 år gamle Aaron står og venter sammen med meg. Ravnsvart hårmanke, enkemann på 7ende året, men ikke ensom. Han har venner, tar turen til Valletta en gang i uken, og neste helg skal han til Liverpool på fotballkamp. Jeg undres om jeg oppfatter hans sjømanns-engelsk riktig og spør om han skal se Liverpool på TV. Nei, hvorfor se på den dumme TV-en når livet foregår utenfor boksen? I dette tilfellet i Liverpool! 

Mannen har vært i Liverpool før. 20 år med slit i handelsflåten. Jeg er usikker på om det var før eller etter de 6 årene i marinen hvor han tjenestegjorde på ubåt. Inn og ut av Middelhavet. Kjenner det havet som sin egen bukselomme. Øvelse på øvelse i fredstid. Jeg skulle bare visst hvor mange som har omkommet under slike øvelser. Et helt tysk ubåt-crew sitter stuck der nede på bunnen. Ingen snakker om slikt, og nå befinner de stakkers guttene seg i en bedre verden. "Skjedde det under krigen?" spør jeg? "Nei, krigen?" svarer han. "Dette er sånt som skjer i fredstid". 

Han småbanner litt over de fordømte utlendingene. "Flyktningene?" spør jeg og tenker på at øya renner over av flyktninger som ingen andre vil ta imot. Ikke Malta heller, men de befinner seg midt i leia. "Nei, bussjåførene vel! Utlendinger alle som en. Klarer aldri å holde ruta, kan verken maltesisk eller kjøretrase, og tar betalt i hytt og pine" utbasunerer Aaron. 

Buss nr. 52 til Valletta ankommer. Det viser seg å være bussen etter den vi egentlig skulle tatt men som aldri dukket opp. Sjåføren klarer seg bra. Da er det mer nervepirrende kjøring på vei tilbake fra Valletta. 

Valletta er ikke helt som andre byer. Maltas lille hovedstad er bygget på en halvøy som ikke er mer enn 1000 x 600 meter. Her er det tettpakket og fullt av historie. Både gater og smau er smale, byggene er honninggule.  Byen står på UNESCO's Heritage List og det er lett å skjønne hvorfor. Flere historiske severdigheter finnes det vel knapt på et så lite område. Hele byen er imidlertid bygget opp etter at den ble bombet sønder og sammen under 2. verdenskrig.

Valletta sett fra Herbert Ganado Gardens 

Bussene stopper like utenfor den nye V-formede, moderne byporten som stod ferdig i 2014. Jeg er allerede småsulten så kjøper meg en liten nydelig eplepai og caffe latte i en av de mange mobile kaféene. De står der som en skillelinje mellom alle busstoppene og den nydelige, store åpne plassen med Triton-fontenen. Setter meg ned og bare suger inn livet rundt meg; folkene, den dype vollgraven og broen som leder over til  byporten, og solen som er akkurat passe varm. Så er jeg klar. Klar til å krysse inngangsportalen og ta fatt på byen etter innfallsmetoden.

Upper Barrakka Gardens

Jeg starter med utsikten til havnen og bydelene på den andre siden av sundet fra Herbert Ganado Gardens. Spazju Kreattiv ligger like ved og er uunngåelig å få øye på der det ligger i det gamle St. James Cavalier-fortet. Jeg tar turen innom for å se kunstutstillingene. Noen av video-utstillingene skjønner jeg lite av, mens andre utstillinger er ytterst interessante, som en som omhandler klimaendringer rundt om på kloden. Jeg tar farvel men kunsten og beveger meg til den blomstrende Upper Barrakka Gardens. Gatenettet i den gamle bydelen er som et rutenett, og jeg følger i stor grad Merchant Street utover mot tuppen av halvøya. Vandrer opp og ned noen idylliske smale sidegater bestående av trapper. I en av dem, Santa Lucia Street med utendørs krystallysekroner, finner jeg IN.fame; det perfekte lunsjsted. Når magen er full og beina uthvilt, fortsetter jeg til Fort St. Elmo. Fortet er enormt og store deler er omgjort til et museum. Her kan man virkelig la timene fly. Det var i dette bygget at Maltakonferansen fant sted i 1989, hvor Bush og Gorby offisielt avsluttet den kalde krigen. 

Fra mitt lunsjsted i trappene i Santa Lucia Street. Byen ble bombet flat under 2. verdenskrig, så er ikke så gammel som den ser ut til å være.

Jeg finner veien tilbake mot byporten, men det er mye å se så det går ikke raskt. Går vekselsvis oppover hovedgata Triq-ir-Rebubblika og den ytterst smale, mørke og beine Stright Street. Det er nok ikke mange som går beint i Stright Street, verken nå eller før i tiden. Gata har alltid vært kjent for sine vannhull for tørste. Før i tiden var gata et trekkplaster for de mange sjømennene som ramlet innom byen, nå er det turister som utgjør størstedelen av tørstende. Ikke langt unna byporten tar jeg en pust i bakken ved en rest romerske ruiner. Ruinene ligger like ved parlamentet, og ut fra antall politi, sikkerhetsstyrker og pressefolk, er det definitivt noe i gjerde. Finner aldri ut hva, for ingen kommer ut og setter seg i den blankpolerte, svarte, pansrede bilen mens jeg henger i området. De ventet nok på at jeg skulle forlate byen. 

Det er skumring når jeg finner bussholdeplassen og nesten mørkt når bussen til Rabat endelig dukker opp en halvtime over tiden. I Rabat rekker jeg så vidt innom et maltesisk bakeri som selger maltesiske smørbrød. Velger meg et med tunfiskblanding som jeg tar med hjem til Maleth Inn. Det blir mer enn nok igjen til frokost neste dag.