Rabat og Mdina

Hadde bestemt meg for å starte dagen i Mdina. Ombestemte meg resolutt da jeg så den ene turistbussen svinge innom etter den andre. Gikk i motsatt retning, inn i noen smau som ledet til Rabat. Rabat er arabisk og betyr "forstad". I dette tilfellet forstad til Mdina som er den gamle hovedstaden på øya. Det var de rike som ble beskyttet av svær vollgrav og høye murer. Alle andre måtte pent bosatte seg i Rabat. Jeg som skulle bruke dagen på Mdina og Dingli ble Rabat-frelst. 

Rabat er ikke som andre drabantbyer, og den er større enn selve Mdina. Som Mdina har forstaden trange smau og gater, sandfargede steinhus, mange med innglassede, små balkonger. Blomster og små kapell over alt, og engelske brevsprekker i fargerike dører. I forhold til  glattpolerte Mdina er Rabat rufsete i kantene, her bor det folk som roper til hverandre på maltesisk som minner meg om arabisk paret med italiensk. Man hører lyden av piano fra åpne vinduer, hunder pisser opp etter gatehjørnene og unger leker sisten. Her er det liv!  

Jeg tråkler meg innover de trange gatene for å finne et sted for frokost. Blir hindret av noe som kunne ha vært et 17. mai tog. Her følger det imidlertid med masse dyr; hunder, esler, hester, hamstere, papegøyer... Følget ble eskortert at stramme menn i hvite uniformer og hvite hjelmer, sittende høyt til hest. Jeg er imidlertid sulten, rygger unna og finner stikkveier som leder ut til en nydelig kafe. Bestiller salat, caffe latte og ferskpresset appelsinjuice. Like etter er det ikke en ledig stol på kafeen. Det begynner å vrinske, gjø og breke fra gata, og jeg skjønner plutselig at jeg hadde fått orkesterplass med utsikt til opptoget. Mannen på nabobordet forklarer at det er dagen hvor man kan få velsignet dyrene sine, noe som er en eldgammel maltesisk tradisjon. Pateren står ved kirketrappen og skvetter hellig vann på alle med pels og fjær som går forbi. Resten av slekta til min mann ved nabobordet ankommer, brøyter seg ned og praten dreier over til norske fjell og fjorder. 

Noen timer etterpå har jeg rukket å utforske Rabat under jorden. Rene sveitserosten under brosteinen! Til og med Paulus har bodd under jorden her. Jeg snakker om læresveinen til Jesus som klarte å redde seg i land på Malta fra et havarert romersk fangeskip i sin tid. Grotten hvor han holdt seg skjult er nå en katolsk helligdom. Han var ikke den første her nede. Her er drøssevis av gamle romerske katakomber (gravsteder). Oppå der igjen er det funnet en og annen muslim liggende vendt mot Mekka. Skikkelig liv og røre ble det ikke før under 2. verdenskrig. Folk tok med seg hakker og spader og lagde en hel by her nede, med hulenummer og nisje til lykt ved hver inngang. De som trodde krigen kom til å vare malte huleveggene, flisla gulvene og hugde benker og hyller inn i veggene. De som trodde krigen ville slutte kjapt lagde kun en røff hule. Folk flyktet hit i hopetall fra Valletta som var den hardest bombede byen i Europa under krigen.

Jeg finner veien tilbake til Rabat om kvelden for å spise deilig ravioli. Jeg hadde da rukket å vandre Mdina på kryss og tvers. Fremdeles en del turister innenfor murene, men som i Venezia og i Oslo så holder de fleste seg langs hovedgatene. Jeg fikk nyte hvitvinen min i fred i stille, sjarmerende bakgater og sidegater. Biler er stort sett forbudt, så byens kallenavn er "den stille byen". Denne helgen var det imidlertid mer enn nok av eksklusive biler i nabolaget; nede i selve vollgraven. Det viste seg å være Mdina Classic Grand Prix.

Hørt om Olof Frederik Golcher? Ikke jeg heller. Ikke før jeg snublet over Palazzo Falson i Mdina. En eksentrisk kunstner, samler og militær med britiske og svenske aner. Utrolig vakker bygning med atriumshage og flotte rom, proppfulle av ting og tang. Lite museumspreg over dette museet. Mer som å komme hjem til en sær riking. Mannen var ikke hjemme, sikkert fordi han døde i 1962.