Skatteinnkrevere og pizzabakere i Sør-Nicosia

Elsker å gå på oppdagelsesferd! I dag hadde jeg en riktig fulltreffer på sørsiden av byen. Huset som en gang tilhørte oversetteren og skatteinnkreveren Hatzigeorgakis Kornesios ligger ikke midt i smørøyet for turister. Det ligger nesten så langt sør du kan komme innenfor den 8-kantede venetianske bymuren. Det er ikke noe annet å se og oppleve i nærheten, så du skal være litt interessert for å gå dit. Jeg tenkte rasjonelt at det er det jeg rekker hvis jeg skal se mer i dag. Jeg hadde allerede brukt tid på Leventis Municipal Museum. Et must i følge Lonely Planet. Et fint og informativt museum, men som kun bekreftet det jeg allerede hadde lest av kypriotisk historie. Jeg hadde sett utover den delte byen fra 11. etasje i Shacolas Tower Observatory. Dette ga heller ikke noe kick men et flashback til TV-tårnet på Alexander Platz i Berlin i 2003. Absolutt uten sammenligning for øvrig. Interessant å observere at ingen av de 3 elektroniske informasjonsskjermene i retning nord virket. Tilfeldig? En kirke har jeg vært innom; Panagia Faneromeni. Veldig hvit og nymalt i forhold til andre jeg har sett på øya, men med samme type overdådige ikon-alter. Er sikker på at her er det flere enn 12 apostler representert. Jeg har snust på Sør-Nicosia. Lukter helt annerledes enn nord-siden. Mer eksos og stekos. 

Jeg visste jeg var ankommet himmelriket allerede i det jeg nådde den enorme tredøren inn til Hatzigeorgakis Konesios hus. Gikk under vakre ottomanske søyleganger og inn i en hage hvor granatepler struttet røde og modne på trær. Her vokste også grønne lime og oliven. Midt i hagen står det et lite og tradisjonelt privat hammam; et badehus. Det er inndelt i 3 rom; oppvarming, skrubb og hvile. 2 av rommene har masse hull i taket for å slippe ut damp. I ene kanten av hagen ligger det sorterte og merkede biter av gammel, uthugget stein. Deler av statuer, søyler, ornamenter og annet. Jeg entrer den utvendige trappen til herr Kornesios, opp til 2. etasje. 

Mannen er selvfølgelig ikke hjemme når jeg kommer på besøk. Han ble halshugget i Konstantinopel i 1809 så tenker det får det være gyldig fraværsgrunn. Som oversetter og skatteinnkrever for ottomanerne var han lite populær blant lokalbefolkningen. Han fikk skylden for at ottomanernes økning av skatte og andre upopulære avgjørelser tatt av herrefolket. Lokalbefolkningen var dessuten misunnelige på hans store rikdom og flotte eiendom, selv om han visstnok var en rettskaffen kar og hadde arbeidet for pengene og var dessuten vel gift med niesen til erkebiskopen. Mobben samlet seg og det var med nød og neppe han og familien fikk rømt til Konstantinopel. Han ansatte en assistent til å utføre jobben for seg i årene han bodde hjemmefra, men assistenten var ingen hyggelig fyr. Assistenten tok inn ekstra skatter til seg selv, og brukte svært så hardhendte metoder for å drive inn skattene. Herr Kornesios fikk ikke regnskapene til å stemme og dro dermed til Kypros for å revidere sin assistent. Jeg selv kan underskrive på at det kan være hardt å være revisor, men i forhold til Kornesios har jeg hittil sluppet billig unna. Revidert assistent med venner mislikte revisjonsrapporten og sendte et løgnaktig klagebrev til sultanen. Den rettskafne revisor ble arrestert og dømt til døden. Sultanen mottok bevis for hans uskyld overrukket av ambassadørene fra Russland og Storbritannia, men da var Kornesios allerede et hode kortere. Eiendommen som jeg besøkte ble solgt til en tyrker mens familien bodde i Konstantinopel i eksil. En av sønnene klarte imidlertid å få kjøpt den tilbake. 

Eiendommen har vært museum siden 1960. Det er av den typen museum som ikke føles som museum. I stedet går man rett inn i et hjem. Et rikt ottomansk by-hjem. Jeg går fra rom til rom i stum beundring. Farger, møbler, utskjæringer i treverk, malte tak og golvur, tekstiler, dekorasjoner. Sågar et grønt glasservice til en hel storfamilie produsert i Damaskus på 1800-tallet. Men hvordan kan det ha seg at det henger et bilde i glass og ramme av Knut Ekwall fra Småland i et tidligere ottomansk herskapshjem? Hvordan har det havnet her?

Ottomansk besøkelsesrom. Vannpipen står klar.

Det er seine ettermiddagen når jeg er tilbake i sentrale strøk igjen. Ikke fordi byen er stor, men fordi jeg plent ikke vil gå samme veien tilbake. Kan hende det er noe annet spennende å se! Jeg møter bokstavelig talt veggen flere ganger; avsperrede gater med jerndører, piggtråd og advarselskilt. Nicosia er en liten by og virker enda mindre siden den er delt. Jeg dumper ned på en tilfeldig,  bitteliten pizzarestaurant i Onasagorou-gaten. Er for sulten til å tenke over hvor kleint det er med "ekte italiensk" pizza i Nicosia. Det ble eksotisk. Kun en mann jobber på sjappa. En kurder fra Kurdistan som lærte å lage ekte italiensk steinovnsbakt pizza i Levanger. Barabeyh er snakkesalig, på norsk! Etter 9 år i Norge flyttet han til Nicosia i 2015 og har siden ikke hatt noen å snakke norsk med. Påstår han er bedre i norsk skriftlig for det får han praktisert på Facebook. I løpet av de neste 50 minuttene glir norsken lettere. Det er nesten ingen norske turister i Nicosia og jeg er den første han personlig har truffet. "Alle ligger på de overfylte strendene i sør og griller seg i sommermånedene. Så typisk norsk", flirer han. Barabeyh savner norsk vinter. Og norske jenter. "Her spør jentene alltid etter penger. Herregud, kan de ikke tjene dem selv? Jeg er jo bare en enslig pizza-baker fra Levanger!" Han tilføyer at han mer enn gjerne spanderer et glass vin på en flott dame fra Norge hvis jeg kan møte han i morgen etter jobb. Tror jeg forspilte sjansen da jeg spurte etter veien til grenseovergangen til tyrkisk del av Nicosia. Broren ble utkommandert som soldat i den tyrkiske hæren i krigen mot IS. Han lever ikke.

Før jeg krysset Ledra Check Point på vei hjem tok jeg en kaffe ved grenseovergangen. Ordentlig kaffe. Skikkelig laget over åpen flamme og med et snerk så tykt at det er så vidt væsken får brøytet seg igjennom når jeg heller ut av kaffeøsen og opp i den lille koppen. Perfekt søtet for min gane. Kaffe lenger inn i ingenmannsland får man ikke. En rosa lekehytte i plast var satt opp foran sandsekker, oljefat og piggtråd. En gul papegøye i bur satt og plapret med seg selv like ved.