Lykke
Fra Girne /Kyrenia til Lefkosa /Nicosia
Livet er forunderlig. På enkelte dager går bare alt i dass uansett hvor god forutsetning du har for å lykkes, hvor mye du enn sloss, forsikrer deg og strever i vei. Man kan like godt legge seg ned å dø med det samme for jo mer du kjemper jo mer i grøftekanten skjener du. Andre dager er det som om noen legger ut en usynlig rød løper for deg. Alt bare ordner seg. Usynlig hender gir deg usynlige vinger, du flakser i vei og treffer innertieren uten å legge to pinner i kors. Lykke!
Dagen i dag har vært en lykkens dag, om enn ikke helt uten kamper. Solen bare skinner liksom. Selv om det er kraftig overskyet, sågar yr og fjern torden i luften. Fredelig formiddag med pakking etter nok en nydelig frokost på Lord's Cafe. Så fredelig den kan forbli når jeg bor midt i et smalt, trafikkert veikryss med 3 kafeer der det sitter mannfolk og skvaldrer, roper, ler og kjefter hele dagen. Bønneropene fra nærmeste moske skjærer igjennom når jeg har brygget ferdig en kopp kaffe som nytes på den lille balkongen. Balkongen er halvveis dekket av løvrike greiner fra treet utenfor. Er i ferd med å sale på meg bagasjen da den ene vaskedama banker på døren. Hun smiler og triver ryggsekken med Albert i fra meg. Han får alltid spesialbehandling av vaskedamer. Hun insisterer hardnakket på tyrkisk at sekken skal hun bære for meg. Vi runder det runde tårnet, krysser Carsi Canbulak Sokak og treffer Umit utenfor den lille resepsjonen. Han oversetter "lykke til på reisen" fra den smilende vaskedama med det vriene navnet før hun begir seg i vei for å vaske ut dritten etter meg. Nøkler overleveres, det er nesten trist å ta farvel med slike hyggelige mennesker. Umit vet jeg skal gjøre et nytt forsøk på å få igjen mitt tapte bankkort hos Ziraat Bankasi. Han roper "inshallah" etter meg. Jeg snur meg mot han og krysser fingrene tilbake. Lykke!
Jeg går eplekjekt og hjemmevant til stoppestedet for dolmus'er til Lefkosa. Nicosia eksisterer ikke på denne siden av grensen. Kjøper billett på forskudd og peker på håndleddet i et forsøk på å få vite når dolmus'en går. Får 5 fingrer tilbake. Har stor tro på at det menes minutter og ikke timer. Bussjåføren må være nærmere 70. Brunbarket og nesten helt hvit i håret. En sindig og stødig mann i trafikken, iført brun cardigan. Nyter turen over fjellet og slettelandet. Lykke!
Albert og jeg går av på den nå velkjente Girne-stasjonen i Lefkosa, tar sikte på Kyrenia-porten i bymuren, passerer den svarte, skinnende statuen av Atatürk, strener opp Girne Cadesi, forbi den forhatte minibanken. Tenker jeg får gjøre et 3. forsøk i ettermiddag. Ser på klokka at jeg ikke trenger stresse med noen ting. Det er nesten en time til jeg skal være på Bougainvillea Garden. Kafeen over gata tiltaler meg sterkt og jeg dumper ned på en stol for å bestille en latte. Gammelt, flott renovert bygg. 2 eldre par, utvilsomt turister, er i ferd med å gå. Sier på haltende engelsk at jeg må kose meg ordentlig. Her har de byens beste kaffe! Den ene mannen i følget sier han sågar har hatt 2 kopper fordi han fyller 74 i dag! Jeg gratulerer. Forteller at han ikke er alene om å ha bursdag i dag. Datteren min hjemme i Norge fyller 34. Jeg mottar klapp på skulderen og gratulasjoner i retur.
Blir sittende med latte'n og tenke på underet som ble lagt i armene mine for alle disse årene siden. Husker den vanvittige stoltheten og lykkefølelsen ved synet av den klemte, skrukkete, røde og runde jenta vi skulle få lov til å bli kjent med. Med rødskimret silkehår og knudrete lepper som lagde smattelyder. Lykke over all lykke!
Sitter og nynner til "Wonderful Life" med Katie Malua fra kafeens høyttalere. Legger merke til at telefonen ligger og ringer på lydløst. Fra Tyrkia. Jeg tar ikke telefoner fra utlandet som skal reparere pc'en min eller svindle meg på annet vis! Kommer plutselig på at jeg på sett og vis er i Tyrkia, så skynder meg å ringe tilbake. Det er Memduh fra Bougainvillea Garden. Han satt i bilen på vei dit og kunne plukke meg opp hvis jeg var ankommet Lefkosa. Det var jeg! Rakk så vidt en siste latte-slurk og betale før han svinget opp på fortauet ved siden.
Det unge ekteparet, Memduh og Eliz, driver dette sykt lille "hotellet". 3 rom i et nydelig, nyrenovert eldgammelt kypriotisk hus. De er begge konsulenter innen lederutvikling men interesserer seg for arkitektur og turisme. Eliz med er her når vi ankommer bare minutter senere. Akkurat som mannen hilser hun hjertelig og skravla er i gang med det samme. Noen mennesker må man ha kjent i et tidligere liv! Vi sitter i hagen og muggen med hjemmelaget limonade går på rundgang. Noe av det beste jeg har smakt. Eliz sier stolt at den er hjemmelaget av svigermoren, på sitroner fra hagen. Memduh kommer nemlig fra en gård oppover på denne siden av fjellene. En fruktgård. Kjøleskapet er proppe fullt av hjemmelaget syltetøy av diverse frukt og bær. Jeg må bare forsyne meg! Som velkomstgave får jeg en deilig olivensåpe - laget av Memduh. Før den tid blir alt av spisesteder, kafeer og kule, ukjente severdigheter og områder plottet inn på kartet. Memduh tegner og forteller, Eliz supplerer. Herregud; rekker jeg alt på 6 dager? Og nå snakker vi bare nordsiden av hovedstaden. Jeg har også planer om å se sørsiden. Jeg blir tatt med gjennom huset og opp til Queens Room i 2. etasje. Må klype meg selv i armen. Det er så estetisk vakkert. Lykke!
Jeg må i banken. MapMe finner et hull i bymuren for meg. Innen den tid passerer nordkypriotisk dagligliv foran øynene på meg. Dette er ikke noe turiststed. Det er gammelt. Forfallet er så stort at jeg må riktig legge godvilje og fantasi til for å se fordums glans og sjarm. De fleste husene er bygget i samme stil som Bougainvillea Garden. De trenger bare en kjærlig omtanke og litt kapital. Det er fremmedartet og fattigslig. Hadde ikke turt å gå her hvis jeg ikke hadde visst bedre. Her er unger i hvert hus, husmødrer skjenner og skryter, feier og handler. Det er et familiestrøk, ikke et gangsterstrøk. This is the reality.
Det er med tungt hjerte og tunge skritt jeg går inn døra på Ziraat Bankasi. Døren er til og med tung å åpne. Tenker dette er håpløst, men nå er jeg her. Trekker kølapp, snur meg og ser den uniformerte vaktmannen komme mot meg. Han hilsen vennlig og ønsker meg bedre lykke til denne gang. "Husker du meg igjen?" spør jeg forundret. "Selvfølgelig. Du var her på torsdag og jeg trakk kølapp for deg. Ser du har klart det selv i dag", smiler mannen. Jeg smiler tilbake og venter på tur. Får dama på siden av den uvillige mannen jeg snakket med på torsdag. Han som påstod jeg ga han et jobbproblem mens jeg heller vil si at han og hans sultne minibank ga meg et megastort ferieproblem. Skuffen med de hundretusener bankkort med sikkert like mange fortvilte eiere ble åpnet på nytt. Det første jeg ser er mitt eget. Under over alle under i en bank blottet for rutiner. Jeg kan nesten ikke tro det. Vaktmannen ser nesten like happy ut som meg. Lykke!
På tilbakeveien setter jeg meg på en kafe, bestiller tyrkisk te og småkaker og ringer Bank Norwegian. Tenker at å åpne det sperrede kortet er en rimelig enkel affære. Tro om igjen. Snakket med to damer. Begge sa det samme; kortet er sperret på livstid. "Vi sender deg nytt kort på hjemmeadressen". "Helt bortkastet", sier jeg. "Jeg er ikke hjemme før jul. Jeg trenger kortet her og nå". "Umulig", var svaret. Den siste dama satte meg imidlertid på vent for å sjekke sin egne urimelige umulighet med en kollega. Jeg stod på vent i 10 minutter mens pengene rant ut av lønningsposen min i form av tyrkiske tellerskritt. La på. Gikk hjem. Ringte på nytt. En mann denne gangen. Han var løsningsorientert. "Har du PC og bankID på mobil?". "Ja". "Logg på og send meg en bankmelding. Det er bevis nok for at du er riktig person. Jeg åpner kortet når jeg har fått meldingen". Lykke. Som jeg skal teste ut i morgen!
 |
| Nabolagsmoskeen i kveldsglød fra himmelen. Det er den som ligner på moske og ikke katedral. |
Klokken er blitt 4 på ettermiddagen. Jeg begir meg ut i mitt fattigslige nabolag på jakt etter mat. Alt for lenge siden frokosten på Lord's. Kartet til Memduh sladrer om at de nærmeste spisestedene befinner seg ved noen moskeer. Jo da, den første så ut som en moske. De 3 neste så ut som eventyrlige blondedekorerte katedraler. Det er de nok også. Eller var. Dette og mye annet må forskes på i morgen. Gleder meg sinnsykt til dagene her i Europas siste og eneste delte hovedstad, godt bevoktet av soldater med blå baretter. Lykke!
Kommentarer
Legg inn en kommentar