Hvem forer minibankene i Nord-Nicosia?

Frokost på strandpromenaden i Larnaka mens jeg fremdeles hadde 2 bankkort.

Tenkte dagen i dag ville bli et eventyr. Det ble den også. Men ikke som jeg hadde forestilt meg. Absolutt alt hadde gått smertefritt om det ikke var for en teit minibank som ikke ville gi meg noen ting. Ikke en gang gi meg bankkortet tilbake. Det har skjedd meg en gang før i livet. Utenfor togstasjonen på lille idylliske Camogli på Liguriakysten i Italia. På en søndag selvfølgelig. 

I dag skjedde det i Nicosia, på den tyrkiske siden. Teknologien sluttet å virke; skjermen frøs og da det endelig ble liv i leiren igjen kom det masse tekst på tyrkisk. Kortet var tygget og svelget. Ziraat Bankasi eide minibanken men var selvfølgelig ikke representert på stedet med annet enn to minibanker i en murvegg. En eldre korpulent herre forsøkte å forklare veien til bankens hovedkontor, men han var grevlig dårlig på alt annet enn tyrkisk. Det eneste jeg skjønte var "bus station". Jeg var uansett på vei til busstasjonen på tyrkisk side, lastet ned med bagasje på mage og rygg som et annet pakkesel. Eller kamel. Trengte bare noen lire til å betale bussbilletten. Det var liksom derfor jeg stoppet ved minibanken. 

Jeg labbet til busstasjonen og rundt busstasjonen for å se om jeg så noe til denne Ziraat Bankasi. Samtidig googlet jeg febrilsk for å finne adressen. Forsøkte å google. På det tidspunktet manglet mobilen både dekning og internett. Teknologien stod meg virkelig ikke bi. Hadde jeg skjønt den hjelpsomme herremannen riktig? Jeg kunne uansett ikke lete rundt på måfå, bærende på alt mitt jordiske gods. Tenkte at fy søren, jeg får jo ikke en gang sperret kortet mitt! En smule stresset, men legger likevel merke til en mann i motsatt veikant som står og roper det samme navnet flere ganger. Like ved står en utgått nedstøvet minibuss av særdeles ukjent merke. Oppfatter brått at det er jo Gierne han roper, det tyrkiske navnet på Kyrenia. Herregud, det er jo dit jeg skal! Setter rompa i bevegelse og får kastet meg på i det doningen svinger ut i gata. " Kun Euro? Ingen problem. Sett deg!" sier sjåføren bestemt men vennlig, uten å ta betalt. I grevens tid at jeg kom meg under tak. Det begynner å høljeregne fra svart himmel.

Til tross for regnet; Kypros blir penere og penere etter hvert som vi kjører mot nord. Bakker og berg og til og med fjell og grøntområder. Tyrkerne visste hvilken del de skulle erobre tydeligvis. Mobilen min får kontakt omverdenen igjen og jeg får sperret bankkortet. Cirka midtveis i ruta kommer billettøren på, tar betalt etter å ha diskutert valutakurs med sjåføren, og går så av igjen. 

Klarer ikke å finne hotellet. Det skal ligge i Carsi Canbulat Sokak, men ser nå at adressen jeg har fått oppgitt ikke inneholder gatenummer. Finner ut at gatestumpen ikke er lang, så går opp og ned et par ganger mens jeg glaner på alt av skilt og dører. Ikke tale om. Spør en portier som står og røyker utenfor et hotell av en helt annen stjerneklasse. Han sender meg oppover og til venstre, men kan ellers ikke et kløyve ord engelsk. Oppover og til venstre finner jeg ingenting, men spør på nytt. Skjønner etter flere minutters gange at den engelske dama har sendt meg helt på villspor. Tilbake til utgangspunktet og inn en annen sidegate. Hører plutselig en bak meg som roper "Inger?" Vel kan unge pene tyrkiske menn være freidige, men hvordan i huleste visste han navnet mitt? Jeg bekrefter og han presenterer seg som Umit på Deniz Konak Boutique Hotel. Han har sett dama virre rundt i gatene og tenkte det måtte være Inger from Norway. Resepsjonen er imidlertid flyttet til et søsterhotell like ved grunnet oppussing. Ikke lett å finne frem når døra har et helt annet navn.

Umit er godt kjent med Ziraat Bankasi. De har kontor i byen, stenger om en halvtime. Han sier han vil følge meg dit. Tørr vel ikke slippe gamla ut for å gå seg vill en gang til, tenker jeg. Han får imidlertid ny kunde som skal sjekke inn, men ikke før han har overlatt meg til en kompis på kebabsjappa ved siden av. Det har sluttet å regne. Kompisen tar meg gjennom buktende smale gater mens bønneropene smeller ut over byen. Jeg takker og bukker da vi når banken, og føler meg velsignet av all hjelpsomheten rundt meg. I banken er det kølappsystem, men kun for de som er kunde av banken. Og kø er det. Megastor er køen 20 minutter før stengetid. Jeg ser imidlertid 3 skrivebord litt i bakgrunnen for skranken og får kontakt med ei som snakker flytende engelsk. Hun har ingen problemer med å skjønne problemet. Utfordringen er at de har 56 minibanker i Nicosia, så hvor var jeg? Endelig hjelper teknologien meg. Jeg tok bilde av minibanken og GPS'en i mobilen forteller hvor bildet var tatt. Hun ringer hovedkontoret som ligger kun 50 meter opp i gata fra der jeg tok bussen fra. Den korpulente herremannen hadde helt rett. Jeg burde bare ha forstått tyrkisk. Bussen går like utenfor, kunne min engel i banken fortelle. Jeg får legge turen dit i morgen.

Klokken har så blitt 16:30 og luften gikk plutselig ut av ballongen. Dumper ned på første og beste lokale kafe for det demrer at jeg ikke har spist siden frokost. Flatt batteri. Blir overstrømmende tatt imot av 2 hyggelige kelnere. Det blir bestilt kypriotiske /tyrkiske kjøttboller, vin og tyrkisk kaffe. Får deilig halloumi-ost til gratis forrett. Leser på Face at brannalarmen har gått hjemme i Hagegata grunnet for hard steking av halloumi. Jeg deler den latteren med kelnerne som sier at halloumi er navnet på kafeen. Hellim Cafe og Restaurant? Da har jeg lært mitt første tyrkiske ord. 

Lar meg bli oppvartet lenge og vel. Energien kommer tilbake, men det er blitt stupende mørkt. Tar meg en rusletur langs sjøkanten og ut på moloen med en stor opplyst festning på den andre siden. Innenfor ligger fargerike båter og dupper, utenfor slår svære Middelhav'ske bølger mot moloveggen. De hamrer og spruter og er så sterke at de tidvis går over kanten. Friskt i luften, men herlig. Må hive på meg dongerijakken der jeg står og prater med en pakistaner som jobber på byens mest luksuriøse hotell. Betrakter fiskerne med stang, men ser ikke ut til at fisken biter. 

Tenker på at det jeg trodde skulle bli dagens utfordring gikk som smurt. Buss fra Larnaka til Sør-Nicosia? Ingen problem. Finne grenseovergangen? Ingen problem. Krysse gresk grensestasjon, "green belt" (ingenmannsland) og tyrkisk grensestajon? Ingen problem, men en del kø på tyrkisk side. Finne busstasjonen på tyrkisk side? Ingen problem, men en del gåing med tung bagasje. 

Ta ut penger fra minibank? Kjempeproblem!

Fikk jeg tid til å ta bilder i dag? Nei!