Fra Rabat til ... eh...Rabat?

At bussjåfører er menn med godt humør er sjeldent tilfelle på Malta. De fleste er oppjaget, stresset og fatter seg veldig kort. Ingen busser går på tiden, men alle går. I dag gikk buss 186 fra Rabat til Bugibba 9 minutt før tiden. Eller kanskje det er 51 minutter for sent? Sjåføren er en ferm, myndig dame, nesten på grensen til brutal. Hun flytter ikke foten fra gasspedalen uansett hvor smale gatene er. Enser overhodet ikke bagateller som svære hull i asfalten, krappe svinger, stor trafikk og fotgjengere. Tallinja, som er Malta Public Transport's rute-app, sier jeg skal følge bussen til Bugibba for å bytte til nr. 42 for så å komme til ferjeterminalen i Cirkewwa. Det kan jeg drite i. Dama kaster meg høylytt av i Mosta. Hun brøler 41 etter meg. Busstoppet befinner seg like utenfor en vakker katedral, men det er så mange katedraler på Malta at det skal godt gjøres å legge busstopp andre steder. Får ikke tid til mer refleksjon for plutselig må jeg presse meg inn på buss nr. 41 til Cirkewwa. At den er full er ingen overdrivelse. En ung, skjeggete engelsk backpacker håndterer min 15 kilo og 95 liter store duffelbag, mens jeg selv står klint oppi frontruta med høyre kinn. På hele turen. Denne bussjåføren kjører imidlertid smooth i forhold til råskinnet. Jeg må uansett sende henne en takknemlig tanke. Kommer frem til at jeg sparte 20 minutter og masse venting på ferjeleiet takket være henne. Tallinja-app'en kan kastes på Middelhavet. Eller kanskje Ruter kan selge inn en konsulenttjeneste til dem?

Havnen i Mgarr på Gozo

Flaksen står meg fortsatt bi. Jeg er siste person i billettkøen som får kjøpt billett til Gozo før ferjeavgang. Sitter fremst og utendørs i baugen på ferja og nyter sol, akkurat passe temperatur og Sætre melkesjokoladekjeks. Videre er jeg 3. siste person som presser seg inn på megafull buss til Victoria. Er en smule forvirret over at det står Rabat på bussen, men jeg er på en annen øy så kan umulig være det Rabat jeg forlot. En ung skjeggete fransk backpacker håndterer min 15 kg og 95 liter store duffelbag. Jeg selv står presset inn i en gul stang, havveis i fanget på en liten japaner. Folk blir etter hvert ivrige til å beføle meg under venstre pupp. Skjønner etter hvert at det er nettopp der den røde stoppknappen sitter. 

Men hvorfor går bussen til Rabat? Det viser seg at navnet Victoria er noe engelskmennene fant på. Ganske nøyaktig i forbindelse med dronning Victorias 50 års regjeringsjubileum i 1887. Det ble forvirrende å ha så mange Rabat'er, mente de. Ved å hedre den britiske dronningen ble de kvitt  en av dem, trodde de. Gozitanerne er imidlertid mer konservative enn britene. For dem har Victoria vært Rabat siden araberne kom på 800-tallet og er det den dag i dag. Amen!

Busstasjonen i Rabat eller Victoria eller hva det nå enn heter, er liten. Kun noen holdeplasser. Derfra er det kort vei til mitt lille boutique-hotell, Casa Gemelli, i Republic Street. En klar oppgradering i standard, men billigere enn bostedet mitt i det andre Rabat. Sprudlende, entusiastiske Barbra har rommet mitt klart og jeg lar meg lett overveldes av design, interiør og utsikt. 

A room with a view; citadellet i Victoria /Rabat.

Citadellet er selve medina'en, og fra vinduet mitt ser jeg rett opp dit. Gigantiske festningsmurer. Derfra er det utsikt over det aller meste av Gozo. Johannitterridderne begynte byggingen i 1565 for å forsvare seg mot tyrkerne. På den tiden var det påbudt for alle gozitanere å tilbringe nettene innenfor murene. EU har nettopp ferdigstilt byggverket som var tæret av jordskjelv, krig og tidens tann. Siloene som er funnet i fjellgrunnen er 4-5000 år gamle og ble brukt til oppbevaring av mat. Det har med andre ord bodd folk på bakketoppen veldig lenge. 

Jeg er megasulten og Barbra anbefaler meg en lunsjrestaurant inne i festningen. Det blir likevel ikke her jeg spiser, for jeg vil sitte utendørs. Går ned til torget, og baner meg vei innover en smal gate hvor det flagrer håndarbeid og suvenirer til salgs. Fra en åpning i veggen hører jeg Captain Corelli rope på meg. "Du ser sulten ut! Skal du ha mat? Jeg har Pasta Carbonara, Spaghetti Bolognese, panini, focaccia, pizza, Mamma Mia, gelato, tiramisu...… Hva vil damen ha?" Jeg lar meg rive med av humoren, entusiasmen og den italienske aksenten. Innvilger meg et glass hverdagsvin sammen med maten og balanserer meg nedpå ved et lite bord i gata, midt i folkevandringsstimen. Har det fryktelig moro ved å observere Captain Corelli og hans metoder for å stadig kapre seg nye kunder. Han får solgt is til lærkledde menn som bedyrer de ikke liker is og øl til aldrende bedehusdamer som aldri har smakt alkohol tidligere i sitt liv. Og alle er sabla fornøyde. Tro meg, det er ikke på grunn av maten. 

Resten av dagen brukes til å gjøre meg kjent i gater og smau. En sjarmerende liten by med blomsterkasser og Kristus- og Maria-figurer på hvert gatehjørne og ved de aller fleste inngangsdører. Alle hus har et navn. Like bak lunsj-smauet mitt er det et gammelt kirketorg med kaféer og restauranter som jeg stadig vender tilbake til. Her er det koselig å sitte, selv om de helt store gastronomiske opplevelsene uteblir.