Escape

Tok fri i dag. Kan ikke valse rundt og suge inn severdigheter og annerledes-kultur i 27 grader. Her i Kyrenia /Girne finnes ikke strender så nevnte planen for Umit ved frokosten. Han anbefalte Escape Beach i Alsancak 10 km utenfor, rablet noen kråketær på en lapp og ba meg ta med lappen til busstasjonen. Måtte bare spise opp først og det er ikke fort gjort. Frokosten jeg får på Lord's Cafe er usedvanlig god; 3 ulike oster blant annet halloumi. Det er kyllingpølse og en rull tyrkisk bakverk med herlig salt ostefyll. Salat, honning, syltetøy, svarte oliven og stekt egg. En helt fantastisk kokk med glimt i øyet på den lille sjappa. Så mye tyrkisk te jeg orker drikke. I mens jeg spiser føres en samtale med kompisen på engelsk og tysk. Han er tyrker fra Alanya og er bare her for å jobbe, som mange andre tyrkere. Har egentlig ingenting godt å si om Kypros. Har tidligere jobbet innen skipsfart og hadde mye å gjøre med tyske skip. Det ble dårligere tider og nå er han servitør som lengter hjem. De 2 vaskedamene på Lord's og Deniz finner seg også hver sin stol i skyggen på fortauet. Damper på hver sin sigarett og skravler i vei med sitt. Jeg forstår ikke en døyt. 

Umits lapp får jeg bruk for. Busstasjonen er et fortau med minibusser, kalt dolmus'er, parkert på rekke og rad. Tror hver sjåfør er sin egen arbeidsgiver. Noen menn sitter i støvete plaststoler på fortauet og administrerer når det behager dem. Av og til kan du kjøpe billett av dem, av og til ikke. De røyker, preker og peker. Mannen jeg hadde foran meg var mest opptatt av å spise, ristet på hodet da jeg sa Escape Beach, men smattet og pekte ut siste bussen i rekken da jeg tok fram lappen. Den var tom. Ingen sjåfør i sikte så det var bare å henge rundt litt. Et ungt par dukker opp med M&M bade-bag og store feriesmil. De skal samme vei som meg. De kan til og med kommunisere med bussjåføren når han dukker opp. Er fra Izmir på vestkysten av Tyrkia og spanderer en langhelg her i Girne. Kort og billig å reise for dem. De vil høre mer om Larnaka når de forstår jeg har vært der. For dem er det forbudt å reise til den gresk-kypriotiske delen av øya. Det demrer hvor heldige vi nordmenn er som kan dra omtrent hvor vi ønsker i verden. Nå fikk jeg sett mye mer enn bare de 10 km med dolmus. Ruten gikk på kryss og tvers over alt. Skikkelig valuta for pengene. Jenta fra Izmir hadde imidlertid vært på Escape Beach før, så her var det bare å dilte etter, både for meg og ektemannen.

Det første som møter meg er en stabel av fargerik frukt og en mann som presser juice. Blir tørst av synet så bestiller en mikset juice av alt han har. Herregud så friskt, svalt og godt! Enis heter juice-mannen, er tyrkisk-kypriot og så vakker og staut som det er mulig å være når man har passert 50. Han har bodd på øya hele livet. Han eier en kaffebar et annet sted i Alsancak, driver innen eiendom og koser seg ellers med å hjelpe til på Escape når det passer. Trives sammen med turister. Ser ikke så mange nordmenn, men noen er det jo. De fleste er grå i håret. Det er ellers en god mix av briter som fremdeles tror de eier øya, tyskere, nederlendere, arabere, men absolutt flest tyrkere og russere. Jeg har ikke rukket å drikke opp juicen får han setter en liten skål hjemmelaget blåbæris foran meg. "On the house!"

Det blir svømming i lunket Middelhav, slumring på solsenga og oppstart av ny bok; "I skyggen av Bysants" av William Dalrymple. En annerledes reiseskildring fra land her innerst i Middelhavet. Virker svært lovende. Må også av og til kikke på landskapet rundt meg. Det er fjell og grønne trær under en blå, blå himmelen. Og selvfølgelig betraktes menneskene rundt meg. Oppsiktsmessig mange relativt unge vestlige menn. En av dem gir seg til å flørte med den russiske jenta på solsengen ved siden av. Flørten går raskt over til kunnskapsopplysning om realitetene på øya. Jeg kan ikke unngå å høre hva som sies. Jenta forteller hun vil leie bil og kjøre sørpå noen dager for der skal det visstnok være mer fest og liv. Mannen spør hvilken flyplass hun ankom Kypros på, og etter å ha fått svaret sier han at da kan hun dessverre ikke passere grensen fordi flyplassen ikke er anerkjent som ankomststed til Kypros av andre enn Tyrkia. Hun tror han tuller og spør "Hva slags grense snakker du om og hvordan vet du det?" Mannen viser seg å være FN-soldat i tjeneste på Kypros. Det samme er kompisgjengen. Han vet en hel del om temaet. Russerinnen fra Moskva nekter å tro han. "FN-soldater skal være der det er konflikt, krig og ufred, ikke på solfylte øyer i Middelhavet hvor det aldri skjer noen verdens ting" sier hun svært skeptisk. "Her har det ikke vært fred siden 1958" sier soldaten. Hun begynner å le. Han oppgir flørtingen og tar seg en dukkert.   

Deilige timer går med total avslapping - helt til skyggene begynte å bli store og lange og magen kjennes tom. Det ble halloumi-sandwich, tyrkisk kaffe og ny prat med Enis før jeg tar farvel. Tusler den bratte bakken opp til hovedveien, fornøyd med livet. Rekker ikke å se meg om etter et busstopp før det tutes bak meg. En grå, støvet dolmus dukker opp i synsvinkelen, og jeg vinker. "Girne?" "Yes, yes" svarer sjåføren og den eldre tanta som sitter ved siden av i kor. Jeg har 5 lire klar. En uvøren sjåfør som ikke helt følger ruten, men som må rygge og snu her og der på kommando av passasjerene. Tar meg i å sitte å rope bak i bussen, jeg også. Døren gidder sjåføren ikke lukke og sikkerhetsbelter finnes ikke. Da han svipper inn på en bensinstasjon for å vaske vindusruta hopper jeg av. Sentrum er nådd. 

Jeg bor rett bak det runde tårnet som er siste rest av det som en gang var en fullstendig bymur. Bymuren ble sakte men sikkert tatt ned og brukt som byggemateriale for nye hus da tidene var trygge nok til å klare seg uten festningen. Stikker innom tårnet på vei hjem. Her er kunstgalleri, men de selger mye annet rart som gamle kart, kunsthåndverk, smykker og brukte bøker. Der finner jeg boka som jeg ikke fant hjemme; "Bitter Lemons of Cyprus" av Lawrence Durrell. Et sammentreff. Bare timer tidligere hadde Enis anbefalt meg å dra til den vakre landsbyen Bellapais hvor Durrell satt og skrev boken på 50-tallet.