Bohem for en dag

På mine turer til og fra sentrum av Lefkosa /Nicosia hadde jeg fremdeles ikke sett graffitistrøket som Memduh anbefalte meg ved ankomst. Jeg gjør derfor en drastisk sving til venstre før Selimiye-moskeen på min vei gjennom byen. Det hjelper. Ankommer det som må være Lefkosas svar på Tøyen. Litt mer bohemsk og tilfeldig i denne byen. Litt billigere sikkert. Oppdager at det vokser granatepler ved parkeringsplassen, og det gjør det heller ikke på Tøyen. Overmodne og falleferdige klamrer de seg i trærne. Jeg spekulerer først på hvorfor ingen plukker dem. Oppdager så at husene som eier trærne også er falleferdige. De grenser til grensen hvor FN har et av sine vakttårn stående like bak piggtråden.

Det er mer liv i de korte gatestumpene fra motsatt side av parkeringsplassen. Opp mot markedshallen og moskeen. Små sjarmerende kafeer, utesteder og butikker. Alt i salig bohem- og boutiquestil. Jeg går rett i fellen og kjøper både bohemskjørt og bohemsmykker, sågar en bohem t-skjorte. Her snakker vi 400 gram mer å slite på gjennom 3,5 gjenstående land. Det må være all røkelsen og buddha-musikken som forhekser meg. Her er det mye chakra! Dama i butikken kan fornemme gode vibrasjoner, hell og lykke og jeg er såre fornøyd. Så fornøyd at hadde tattoo-sjappa i lokalet ved siden vært åpen, hadde jeg nok spandert noen tyrkiske lirer der også. I stedet tar jeg meg en ferskpresset appelsinjuice på Canteen.

Det fantes en hel armensk bydel i Nicosia frem til sorteringen av kristne og muslimer. Allerede i 1964 hadde de tapt alt av eiendommer. De ble drevet på flukt av tyrkisk-kypriotene. Hundrevis av dem flyktet utenlands. Til USA, Canada, Storbritannia, Australia og Armenia som på den tiden var underlagt Sovjet. Den armenske bydelen ligger her ennå, om enn med muslimske innbyggere. "Du som er glad i arkitektur må ta deg en tur dit" anbefalte Memduh ved innsjekkingen på mandag. "Der er husene nydelige, om enn noe forfalne. Armenerne var rike, velutdannede og flinke handelsfolk, og de bygget sine hus i nord der byen er som svalest". På grunn av sin sosiale status var armenerne lite populære, selv om de beviselig har hatt tilholdssted på Kypros siden 500-tallet. Akkurat som jødene er de i dag spredd over hele verden. 

Det står en restaurert men veldig tom kirke i den armenske bydelen. En uniformert vakt sitter og passer på. Han slipper meg gratis inn. Det er lite å se. Klosteret som hører til kirken er ikke restaurert og hadde nok falt sammen til en steinrøys hvis det ikke var satt opp støtte. Bygget er inngjerdet og all ferdsel er forbudt grunnet fare for ras. Det hersker en spøkelsesaktig atmosfære. Vinden som jeg ikke har enset tidligere, rufser i trærne. Duene flyr skremt rundt. Flakser med vingene og kurrer på en merkelig måte. Er det i dag det er halloween? Jeg begir meg ut i gatene igjen. 

Finner de fordums flotte armenske husene. Noen ganske få er restaurert. Noen steder vaier tyrkiske flagg. Der er faktisk svalere å vandre rundt i denne delen av byen.

Dypt inne i gatene hvor de mindre og mer beskjedne husene ligger, like ved Arab Ahmet-moskeen hvor det kalles inn til bønn når jeg passerer, finner jeg bohemske TasEv Gjestehus. Inngangsdøren står åpen og jeg ser rett inn i en bakgård som roper på meg. Her er det røkelse, grønne planter med uroer og annen dekor hengt opp, og økologisk mat. Mye chakra. Norah Jones over høyttaleranlegget med "Come away With me". Her er det svært behagelig å være en stund.

Fremdeles entusiastisk etter gårsdagens vakre opplevelse av huset til den halshugde oversetteren, skatteinnkreveren og revisoren sør i byen, stikker jeg innom huset til Dervis Pasha. Mannen skal være kjent som grunnleggeren av den første tyrkiskspråklige avisen. Huset er opprinnelig fra 1807, er nylig vakkert restaurert, men sjelen har totalt forlatt stedet. Dette er bare et lite museum og en tom hage.

En av graffitiene fra i formiddag er malt over en hel husvegg og viser en hvirvlene dervish. Like innenfor Gierne-porten i bymuren står en Mevlevi-tekke. I alle fall det som er igjen av stedet der Mevlevi-ordenen utøvde sin religion. Mevlevi-ordenen er en del av sufi-bevegelsen som igjen er islamsk. Hvirvlene dervish er i dag mest kjent gjennom ikke-religiøse dansere som opptrer for et betalende publikum, med lag på lag med hvirvlene skjørt. Gjerne for turister. Opprinnelig var hvirvlene dervish en teknikk for å komme nærmere gud gjennom transe. Dansen ble utført i tekker blant troende innen ordenen, og penger var absolutt ikke involvert. På veggen i tekken finner jeg disse ordene:

Vær som en elv i generøsitet og hjelpsomhet

Vær som solen i medfølelse og nåde

Vær som natten i å overse andres feil 

Vær som døden i sinne og raseri

Vær som jorden i beskjedenhet og ydmykhet

Vær som sjøen i toleranse

Eksister som du er og vær som du ser ut

I skumringen på vei hjem passerer jeg den tidligere St. Nicholas-kirken. Kirken er ikke et gudshus lenger og nytt navn er Bedestan. En forestilling med 2 hvirvlene dervish'er er i ferd med å starte. Jeg hvirvler rundt, betaler 45 lire og får med meg en 30 minutters forestilling. Absolutt ikke religiøst, men vakkert i det nakne, gamle kirkebygget. Litt bohemsk.