Bøker og nytelse i delt by

I dag har jeg bare gått rundt og kost meg. Foreløpig vet jeg ingen ting om sørsiden av Nicosia, men nordsiden er ubeskrivelig herlig. Fargerik, bohemsk, opplevelsesrik. Varm og vennlig. I alle fall så lenge du ikke roter deg bort i piggtrådgjerdene som deler byen i to. Fascinerende og crazy. 

Så langt men ikke lengre. Kirken ligger bak sperringen, i ingenmannsland.

Før jeg beveger meg hjemover i kveld sitter jeg på RAW Pub og myser mot solnedgangen; først gyllen, så rosa-blå. Har et glass kjølig, sur hvitvin foran meg. Til venstre for den dalende sola står et enslig vakttårn og kaster lange skygger. UN står det skrevet med store bokstaver på siden av tårnet. Ser ingen der, bortsett fra duer som flyr til og fra taket av tårnet. Det ser medtatt ut. Regner med det ble bygget for en kortvarig konflikt, men sånn ble det altså ikke. Klientellet på RAW er unge og vakre så jeg sklir rett inn. De fleste sitter og vagler med hver sin pils ved bordene langs kanten. På kanten av den venetianske bymuren. På kanten av 'the green line'. Ingenmannsland og piggtråd. Stemningen er sorgløs. Fra høyttaleranlegget flyter Pink Floyds "Comfortable Numb". Det unormale er blitt normalt.  

Det er kveld. Mens jeg sitter og skriver om dagens inntrykk skjer det noe utenfor vinduet mitt. Først hører jeg taktfast tromming, så et ukjent strengeinstrument som slår følge. En vibrerende mannsstemme starter å synge, så flere. Klapping og prat innimellom. Jeg må ut og se. En familie later til å ha noe å feire denne mandagskvelden. Eller er det naboer som har trommet seg sammen, bokstavelig talt, på den eneste terrassen i strøket? Ukjente toner, ukjent språk. Taktfast klapping. Latter. I et strøk som er så fattigslig at husene omtrent faller i hodet på folk. Her er det et samhold, en kultur, tradisjon og livsglede som er totalt ukjent for en utenforstående som meg. 

Kvinnen som bor i huset tvers over gaten er ansatt for å ta seg av gjestene her på Bougainvillea Garden. Hun serverer meg frokost i hagen da jeg umaker meg opp av sengen. Hun snakker ikke et ord engelsk. Hun mater den bitte lille brannete pusekatten og sjekker ut dama fra rommet ved siden av. Hun vasker, rydder og vanner blomster. Alt mens datteren på ca. 4 hopper og spretter etter henne. Moren er fargerikt kledd og på hodet har hun et blomstret svart skaut med frynser. For meg er hun selve urbildet av en tyrkisk-kypriot, og det gjelder for alle som bor i dette nabolaget. Før i verden var dette et blandet nabolag av gresk- og tyrkisk-kyprioter. Etter delingen flyttet tyrkisk-kyprioter sørfra inn i husene som de gresk-kypriotiske hadde flyktet fra. Etter hvert som de slo seg opp flyttet de til nyere og større boliger utenfor gamlebyen. Folk med mindre økonomiske ressurser overtok de små husene her. Barnebarna etter de som flyttet ut fatter nå interesse for disse gamle, falleferdige husene, og en ny æra kan være påbegynt. Flere hus er kjøpt opp og trofast restaurert etter opprinnelig utseende. Foreløpig står de som få enslige blomster midt i mylderet av skallende murpuss, råtnende treverk, sprukken og falmet maling, rust, nedsunkne tak og dørkarmer. 

Jeg startet min vandring i det store moskestrøket hvor jeg var i går kveld. Salimiye-moskeen er så utrolig vakker utvendig, full av utmeislede blonder og blomster. Den ble bygget som St. Sophia-katedralen på 1200-tallet. 450 år etter at muslimene overtok gudshuset er bygningen er krysning mellom fransk-gotisk katedral og en moske. Inni er den teppelagt og hvitmalt, dekorert med noen få sura fra koranen. Her er mange små lysekroner og et vakkert lysspill fra solstråler gjennom farget glass. Jeg forlater stedet da det ankommer en busslast tyske turister med guide fra sørsiden av grensen. Det var ikke snakk om hellig aura lengre.

Ikke langt unna moskeen finner jeg Bandabulya som er en romslig og sjarmerende markedshall fra begynnelsen av 1900-tallet. Her er det en usedvanlig rolig affære. Ikke noe kjøpepress og jeg kan gå rundt og kikke helt i fred for innpåslitne selgere. Her finnes vanlige krimskrams-suvenirbutikker, klær, sportsutstyr, kunsthåndverk, malerier, et tattoo-studio, grønnsaker og frukt. Og bøker.  Masse bøker!

Bøker & kunst

Bare bøker.

Legg merke til det norske flagget til høyre i dette tattoo-studioet.

Büyük Han er et helt annet marked. Det er det best bevarte ottomanske karavaneserai på Kypros; et sted der reisende kunne ta inn for natten sammen med sine kameler og eventuelt andre dyr. Her kunne de selge varer som de brakte med seg, eller tilby sine håndverk og kunster. Karavanseien er fra 1572. Etter den ble renovert i 1990 har handelen blomstret opp igjen. Det er ikke rom i herberget for de som søker overnatting men det er et eller annet som blir solgt fra hver eneste nisje over 2 etasjer. Spennende smykker og kunsthåndverk og litt klær. Her finnes et par kafeer, et antikvariat og ja; bøker. Masse bøker! 

Gamle velbrukte bøker, mynter, postkort, frimerker.... og friskpresset appelsinjuice. Jeg gikk for sistnevnte.

Ved siden av ligger det mye mindre karavanseraiet Kumarcilar Han. Her har et par restauranter overtatt det meste av arealet på grunnplanet. Her tilbys også vinsmaking. Det er kun noen få håndarbeidsboder å finne i øverste plan. 

Jeg vandrer videre og krysser velkjente Girne Caddesi med den forhatte, sultne minibanken. Dette for å finne det lille idylliske boligstrøket Samanbahce. Det var opprinnelig et byggeprosjekt for sosialboliger på slutten av 1900-tallet. Her snakker vi relativt nytt og ikke noe urgammelet. De små hvitvaskede husene med blå kontraster, sine svarte katter, bugnende klessnorer og blomsterpotter er så sjarmerende at det var flere enn meg som snik-fotograferer rundt i gatene. 

Det perfekte stedet for lunsj for bokelskere? Rüstem Kitabevi. I første etasje er det bokhandel og kaffebar. I andre etasje er det restaurant som går over flere fantastiske rom, alle med gedigne bokhyller langs veggene. Det største spisebordet i avdelingen hvor jeg satt, manglet et ben. Benet var erstattet med en stabil stabel bøker. Det var underholdning i seg selv å lese titlene på noen av de brukte bøkene. Jeg kunne godt tatt med meg en hel haug hjem for god lesning. Lot det være og nøyde meg med fantastisk god lunsj; en smakfull vegetarrett. Den kom ikke alene. Her fulgte med hummus, tzatziki, hjemmebakt brød og en velduftende salat. Og gratis dessert. I tillegg bestilte jeg et glass hvitvin, men da kom sjefskokka ut med en liten flaske Matteus rosévin i stedet. Den ville passe mye bedre til maten jeg hadde bestilt! Jeg la meg flat, takket og aksepterte rådet. Ble sittende og mmmm'me lenge, og avsluttet med tyrkisk kaffe. Belaget meg på å motta turens hittil største restaurantregning for jeg hadde ikke sett en eneste pris på noe av det jeg tyllet i meg. Men nei; 70 tyrkiske lire. 105 NOK. Billig for stilig sted med masse bøker! 

I det hele tatt er denne byen utrolig velduftende. Har gått og snust inn gode lukter hele dagen. I hagen hvor jeg spiste frokost, i gatene, på markedet, i karavanseraiene. Hvilken annen by kan skilte med så mye god lukt?